Tilbake til start om oljepenger

Da statsbudsjettet ble lagt frem forrige onsdag, var det ikke mange som var opptatt av oljepengebruken. Det ble konstatert at regjeringen tok ut noen flere milliarder fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU) enn ventet, men de økonomiske ekspertene mente at uttaket likevel var forsvarlig. Markedsaktørene reagerte heller ikke negativt.

På kvelden den onsdagen sa Aftenpostens økonomi-kommentator Ola Storeng i NRKs Dagsnytt 18 at han utover dagen hadde kommet til at regjeringen brukte vel mye penger fra pensjonsfondet. Dagens Næringsliv fulgte opp med å vinkle sine reportasjer på den store oljepengebruken – noe som ble understreket i lørdagskommentaren til Kjetil Bragli Alstadheim der han skrev at «regjeringen bruker ryggraden som sugerør» i oljefondet.

Dermed braket det løs. Statsminister Erna Solberg engasjerte seg på Twitter og denne uken ble det Dagsnytt 18 debatt mellom Solberg og Bragli Alstadheim. Arbeiderpartiet var ikke sene med å se det politiske potensialet. Selv om partiets jobbing med statsbudsjettforslaget så vidt er begynt, kunne finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen på onsdag fastslå at Ap vil foreslå å bruke to milliarder kroner mindre enn det regjeringen gjør. Hensikten er åpenbar: Ap åpner vil for all tid kunne si at de var mer ansvarlige enn Høyre. Det største opposisjonspartiet underbygger en fortelling om at Høyre har gitt etter for Frps press om å bruke mer oljepenger enn opprinnelig tenkt.

Lekkasjene

Om det er en sann historie, kan ingen vite. Lekkasjene i august, om at regjeringen «bare» ville bruke en avkastning på 2,7 prosent fra oljefondet (eller SPU, som det formelt heter) var sikkert riktige. Men det er kommet økonomiske anslag siden den tid som gir grunnlag for å hevde at det er mindre fart i økonomien enn man trodde – altså at det er forsvarlig å bruke mer – kanskje så mye som tre prosent, slik regjeringen foreslår. Dessuten vet ingen om det er Frp- eller Høyre-statsråder som har presset mest på for å bruke ekstra penger.

Om det ikke hadde vært for at Frp satt i regjering, ville knapt noen ha reagert på at vi i et år med helt moderat press i norsk økonomi brukte tre prosent av oljefondet. Det er akkurat den prosentsatsen sentralbanksjef Øystein Olsen foreslo i sin årstale for to og et halvt år siden – den gangen han brutalt ble avvist av Jens Stoltenberg allerede samme kveld. Man skulle ikke tukle med handlingsregelen som tilsa fire prosents uttak i normalår.

Strengt tatt er det mest overraskende i år at Arbeiderpartiet – uten behandling i noen av partiets organer – åpenbart har bestemt seg for at en ansvarlig oljepengebruk ligger på 2,7 prosent av oljefondet. Det kan virke som om partiet er i ferd med å komme tilbake til gamle dagers argumentasjon om at vi bør spare mest mulig, slik at vi er best rustet for å møte fremtidens utfordringer.

Spare

Sett fra et mikroståsted - som en regel for egen personlig økonomi - er det selvfølgelig lurt å spare mest mulig, men for et land i vår situasjon kan det også være et poeng å bruke penger fortløpende. Det var det Jens Stoltenbergs første regjering kom frem til i 2001. Da den presenterte den nye handlingsregelen og den nye pengepolitikken, skar den igjennom i en debatt som hadde blitt stadig vanskeligere for det politiske establishment.

Både Høyre og Arbeiderpartiet hadde nemlig frem til den tid insistert på at vi burde spare mest mulig oljepenger, men argumentasjonen ble tyngre ettersom oljefondet vokste. Selv ansvarlige økonomer stilte spørsmål om når vi egentlig skulle bruke pengene. Ville det noen gang komme en situasjon der man uten videre kunne putte flere hundre milliarder kroner inn i økonomien uten at hele systemet ble ødelagt? Ville det ikke være lurere å gjøre om finanskapitalen i oljefondet til bedre infrastruktur og kunnskapsbygging?

Svaret, som alle partier utenom SV og Frp sluttet seg til, var ja. Formålet med handlingsregelen var å fase oljepengene inn i norsk økonomi. Ikke så fort at politikerne gikk bonanza i overbudspolitikk, men heller ikke så sakte at vi fikk en økonomi som ikke kunne absorbere oljepengene. Det var allment antatt at velgerne ikke ville godta at det ble bygget opp en stadig større finansformue plassert i utlandet som i bare liten grad kunne veksles om til velferdsgoder for den norske befolkningen.

Forståelig

Det er forståelig at en del politikere og kommentatorer glemmer innfasingsbegrunnelsen for oljefondet i tider der fondet vokser enormt fort. I fjor vokste SPU (Statens Pensjonfond Utland) så mye at det tilsvarte et halvt års verdiskaping i hele landet. Det er ingen grunn til å tro at fondet vil fortsette å vokse i samme tempo i årene som kommer, og da kan det være fornuftig å ta ut en ekstra lav prosentandel i år slik at man har rom for å øke det nominelle uttaket i omtrent samme takt hvert år.

Men det virker ikke helt som om det er slik verken Arbeiderpartiet eller Dagens Næringsliv tenker. Der går argumentasjonen mer i retning av at vi bør klare oss best mulig uten å trekke på oljefondet.

I en slik situasjon er det perfekt at regjeringen nå følger opp sitt løfte i regjeringserklæringen om å la et utvalg diskutere oljepengebruken og handlingsregelen på nytt. Foreløpig vet vi bare at Professor Øystein ­Thøgersen ved Handelshøyskolen i Bergen skal lede utvalget. Vi kan imidlertid være sikre på at han vil legge opp til en ­bredere og mye mer nyansert debatt enn vi har hatt den siste uken.