Sterkere polarisering i Brasil

Presidentvalgkampen i Brasil i høst har vært full av overraskelser. Lenge så det ut til at det som vanlig skulle bli en kamp mellom sosialdemokratiske PSDB og Arbeiderpartiet PT, med kandidaten fra sosialistpartiet PSB på trygg avstand. 

PSDB og PT har møtt hverandre i de avgjørende valgene de siste 20 år. PSDB vant i 1994 og 1998 med Fernando Henrique Cardoso, PT vant med Lula da Silva i 2002 og 2006 og med sittende president Dilma Rousseff i 2010.

Men 13. august døde presidentkandidaten Eduardo Campos fra sosialistpartiet PSB i en flyulykke. Inn kom den mer kjente Marina Silva – tidligere miljøvernminister og presidentkandidat i 2010 – og hun skjøt fart på meningsmålingene. Ikke bare lå hun likt med Dilma i første runde, hun ville vinne klart i 2. omgang uansett motstander, viste målingene i august.

Budskapet om en tredje vei ga gjenhør hos folket. Over 70 prosent av Brasils befolkning ønsker store endringer i hvordan landet styres eller rettere sagt vanstyres. Men Marina-bølgen flatet ganske kjapt ut, og allerede i begynnelsen av september begynte oppslutningen å dale. Men fortsatt ville hun vinne, og Aecio Neves så ganske fortapt ut der han vaket mellom 15 og 20 prosent.

Marina-skvulpet

Den siste uken før første valgomgang 5. oktober var stemningen tydelig i ferd med å snu. Noen peker på at Marina fikk lite sendetid i de gratis valgsendingene på TV. Tiden partiene har til rådighet er basert på oppslutning i sist valg. Men hun fikk mye presseomtale. Dilma brukte også mye tid på å kjøre hardt mot Marina. Aecio Neves ble regnet som en svakere utfordrer i en 2. runde for henne.

Marinas ivrigste tilhengere var de unge urbane og velutdannede med middels inntekt – en profil ikke ulik de millionene som demonstrerte i gatene foran prøve-VM i fotball sommeren 2013. Etter hvert ble det uklart for dem om Marina virkelig representerte noen ny tredje vei. Marina Silva, som er dypt religiøs, lot seg presse av trosfellene i de mange, evangeliske kirkene i spørsmål om rettigheter for homoseksuelle. I den økonomiske politikken hadde hun brukt rådgivere som representerte en mer ny-liberalistisk politikk enn den tradisjonelle høyresiden. Heller ikke at hun tilsynelatende skiftet mening hver uke, gjorde henne til en valgvinner. Selv i miljøspørsmål, der hun tidligere hadde vært beinhard, var hun uklar.

Til slutt fikk hun bare 21,3 prosent av stemmene, knapt to prosent mer enn hva hun oppnådde i 2010 da hun nesten utelukkende kjørte på en grønn og sosial profil.

Aldri har noen steget så fort og falt så fort i ett presidentvalg i Brasil nyere tid. Marinabølgen ble bare et skvulp. Og det var Aecio Neves som stakk av med mesteparten av proteststemmene.

Playboyen

Aecio Neves snuoperasjon den siste uka kom overraskende på de fleste. At han fikk hele 33,6 prosent av stemmene mot Dilmas 41,6 gjør han til en reell utfordrer i det som ser ut til å bli det mest spennende valget siden 1989.

I Brasil er Aecio Neves (54) langt fra et ubeskrevet blad. Han tilhører et velkjent politisk dynasti. Allerede i 1985 var han aktiv ved bestefaren Tancredos side som ble valgt som den første presidenten i Brasil etter diktaturtiden (1964-85). Tancredo Neves døde før den offisielle innsettelsen, men Aecio fortsatte sin politiske karriere. Han har vært sentral siden som president i deputerkammeret, senator og ikke minst guvernør i Minas Gerais, den tredje mest folkerike delstaten i Brasil.

Det er vanskelig å plassere brasilianske politiske partier i norske båser. Det sosialdemokratiske partiet som Neves er kandidat for er et sentrum-høyre parti, men langt fra den autoritære høyresiden mange forbinder Latin-Amerika med. Neves regnes for å være næringslivsvennlig og liberalistisk i økonomisk politikk, og har et ganske liberalt livssyn i verdispørsmål – langt mer til venstre enn noen av sine konservative katolskinspirerte partikolleger. Han har også vært kjent som en playboy som heller tilbringer tiden i Rio enn å dra hjem til Minas Gerais. Han henger gjerne sammen med fotballhelten Ronaldo, som også er en aktiv støttespiller for ham i valgkampen.

Aecio Neves trekker gjerne fram hvordan han styrte i hjemstaten som eksempel for hvordan han vil styre i Brasil. Mer effektivitet, mindre stat, mindre byråkrati – kombinert med sosiale velferdsordninger. «Sjokkstyret» - som han kalte metoden – ga mindre offentlige utgifter og rask nedbetaling av gjeld. Ifølge ham selv snudde han en delstat på konkursens rand til å oppnå de beste resultatene både for utdanning og sosial utjevning. For dette har han fått skryt i internasjonale finansblader som The Economist og Financial Times. 

Likevel er det grunn til å være kritisk når brasilianske politikere maler sine egne glansbilder. Flere økonomer peker på kreativ bokføring der blant annet offentlige pensjonsfond skal ha blitt brukt for å pynte på regnskapene. Neves-familien har også tette bånd til de toneangivende mediene der. Det foreligger begrunnede påstander om sensur av kritiske røster, og at man ikke fulgte reglene for offentlige ansettelser, men isteden håndplukket egne folk.

Neves var uten tvil en populær guvernør til han gikk av i 2010. Men selv om han gjorde et kjempevalg i første runde, var nok den største skuffelsen at han tapte knepent for Dilma på hjemmebane. Også i guvernørvalget tapte Neves-klanens kandidat mot kandidaten for regjeringen.

Apparatsjiken

Sittende president Dilma Rousseff er geriljasoldaten som ble torturert og som Lula da Silva håndplukket som presidentkandidat. Mens Lula kunne nyte godt av gode økonomiske tider, fikk Dilma etterdønningen av finanskrisen i trynet sammen med synkende råvarepriser. Regelen i Latin-Amerika er at presidenter gjenvelges. Unntaket fra regelen er om landets økonomiske situasjon forverres, og akkurat nå er Brasil inne i en økonomisk resesjon. Dette taler til Neves’ fordel.

Ikke at Dilma er uten skyld. For å skape nødvendig flertall i Kongressen, har hun vært nødt til å inngå alle mulige og umulige allianser. I brasiliansk politikk får den som sitter på pengesekken med seg de fleste. Ideologi betyr heller lite. I koalisjonen har hun både med seg de tidligere maoistene og de som støttet militærdiktaturet.

I et slikt miljø er det vanskelig å få enighet om nødvendige politiske reformer. I motsetning til Lula, som fikk med seg dyktige og sjølstendige ministere, vil Dilma ha minst en finger på rattet. Et eksempel på dette er den politiske håndteringen av de enorme oljefeltene som ligger i det såkalte pæresaltfeltet. Allerede da de ble oppdaget i 2007, ble de politiske føringene lagt. Likevel kom det ikke på plass et regelverk man kunne enes om før i fjor. Resultatet ble i realiteten at det statlig kontrollerte oljeselskapet Petrobras fikk bukta og begge endene.

For næringslivet har verken byråkratiet minket eller forutsigbarheten økt. Det har bremset den private investeringslysten og Dilma har kompensert med å øke det statlige engasjementet.

For sjøl om PT og Dilma fortsatt kan slå seg på brystet med at den sosiale utjevningen fortsetter tross økonomiske nedgangstider, så er den optimismen man så i næringslivet for bare tre, fire år siden forsvunnet.

Hva kampen står om? Tidligere president Fernando Henrique Cardoso plumpet ut med begge beina dagen etter første runde. Han kalte Dilma for «gordinha» (korpulent) og sa at de fattige ikke stemte på Dilma fordi hun har skapt sosial utjamning, men fordi de ikke vet bedre.

Sjøl om Brasil har gjennomført en historisk sosial utjamning og snart har utryddet den ekstreme fattigdommen, er klasseforskjellene fortsatt store. Det er de mellomrike og rike som i stor grad har betalt for denne utjevningen. Det har gått greit så lenge det har vært økonomisk vekst.

Siden Lula vant i 2002 har det også oppstått en markant endring i hvordan de forskjellige, økonomiske lagene av folket stemmer. I 2002 scoret Lula relativt høyest hos de som tjente mest, selv om han hadde størst andel i alle økonomiske velgergrupper. I dag er det først og fremst blant de aller fattigste og de med minst utdanning Dilma står sterkest. Allerede i valget i 2006 forsvant store deler av den intellektuelle venstresiden, samt de som håpet at Lula og PT skulle få slutt på korrupsjonen.

I første runde var det i år, som i 2010, et markant geografisk skille. Det fattige nordøst og nord stemte unisont med Dilma. Dette er også områder som har hatt økonomisk vekst, men denne veksten er i stor grad basert på statlige overføringer. I de folkerike og mest produktive områdene der det offentlige er en mindre del av økonomien, stemte de på Neves.

Nordøst og nord har også stort innslag av svart befolkning. De siste dagene har sosiale media flommet over av rasisme og grove beskyldninger mot de som stemte Dilma. «Idioter som fortjener å sulte i hjel, som ikke vet sitt eget beste, som hindrer framgang og endring i Brasil,» er gjennomgangsmelodien. 

Men også tonen mellom hovedpartene er skjerpet. Flere analytikere mener at valgkampen framover bare vil hardne til fra begge parter. Sannsynligvis vil Aecio Neves være likt eller kanskje foran på de første meningsmålingene. Valgdeltakelsen i første runde var også den laveste siden 1998, noe PT taper på og derfor trenger de å «skremme» sine kjernevelgere opp fra hengekøya.

Korrupsjon

Brasil er og har vært et korrupt land. Da Lula kom til makta håpet brasilianere flest at han ville få bukt med den, siden PT fra oppstarten har demonstrert i gatene mot kanskje det største samfunnsondet i landet. PT var særdeles aktiv for å få stilt tidligere president Fernando Collor for riksrett. Nå er Collor en av koalisjonspartnerne.

Både Dilma og Lula har aktivt brukt Petrobras – Sør-Amerikas største bedrift – i sin politikk. 

Oljeselskapet Petrobras er landets ledende industrilokomotiv. Nå er Petrobras under etterforskning for omfattende korrupsjon i forbindelse med kontrakter og anleggsbygging.

Men den angivelige korrupsjonen i Petrobras er et tveegget sverd. Det er ikke bekreftet hvilke politikere som er knyttet til korrupsjonen. Dilma står svakt, fordi hun sjøl har sittet i styret og PT har sine betrodde folk i ledelsen – det er ikke uten grunn at selskapet omtales som «PTrobras». 

Et av Brasils store demokratiske problem er at de store mediehusene (TV, radio, aviser) nesten utelukkende er tilhengere av Aecio Neves og PSDB. Derfor får all korrupsjon som kan knyttes til PT og Dilma stor oppmerksomhet. Lite oppmerksomhet rettes den andre veien.

Mens Aecio Neves var guvernør i Minas Gerais ble det brukt omtrent 30 millioner kroner til å bygge en flyplass som ligger på en familieeiendom. Flyplassen er aldri blitt godkjent av luftfartsverket, men Neves innrømmer at han sjøl har brukt den for å besøke sin grandonkel som eier området. 

Alle partier i Brasil har vært involvert i store korrupsjonsskandaler de siste årene. Det eneste man kan slå fast er at de færreste er interessert i å feie for egen dør.
Korrupsjonsskandalen i Petrobras tyder imidlertid på å være så omfattende at den kan få avgjørende betydning for valget.

En joker?

I skrivende stund knyttes det også en viss spenning om hvorvidt Marina Silva vil støtte Aecio Neves i finalen. Mye tyder på det, særlig på grunn av en personlig strid hun har hatt med Dilma siden de to satt i samme regjering fra 2003 til 2008, og fordi Marina mener hun ble utsatt for en svertekampanje i første runde.

I partiet Silva stilte for – PSB - er det delte meninger. PSB har tradisjonelt støttet Lula og PT og satt i regjeringen inntil Eduardo Campos lanserte sitt eget kandidatur i vår. I Nordøst, der partiet står sterkest, er det PSDB som tradisjonelt har vært fienden. 

Kampen om stemmene i hver stat vil bli tøff. En stat som blinker seg ut er Rio de Janeiro, der Dilma fikk 35 prosent av stemmene, Marina 31 prosent og Aecio 27 prosent.

Den store stemmesankeren i Rio var den gamle fotballhelten Romario. Han ble valgt til senator med nesten 5 millioner personlige stemmer – det høyeste antallet i Rios historie. 

Romario ble valgt inn i kongressen for fire år siden. De fleste anså han som en bjellesau, men han har vist seg som en hardt arbeidende politiker som har kritisert det udemokratiske fotballforbundet og vært opptatt av mange av de svakeste i samfunnet. Romario er ikke bare en nasjonalhelt innen fotball, han har også bakgrunn fra favelaene og har en datter med Downs syndrom. Hans biografi er noe som brasilianerne elsker, og den gamle fotballhelten kan bli svært viktig for president Dilmas kamp om gjenvalg 26. oktober. Å få Romario på sitt lag i Rio kan være nok til å gå av med seieren.

Runde 1

Resultat første valgomgang 5. oktober for de tre kandidatene med størst oppslutning.

Dilma Rousseff fra Arbeiderpartiet PT vant første runde. I runde to får hun med seg  Aecio Neves fra det sosialdemokratiske PSDB (en type sentrum-høyreparti etter norske begreper).  Marina Silva fra sosialistpartiet PSB, så lenge ut til å skape en sensasjon, men holdt ikke helt inn. 

Kilde: TSE – Valgstyret i Brasil

Nord mot sør – resultater fra ulike regioner

Mens Dilma står sterkt i de fattige distriktene i nord, er Neves populær i de folkerike distriktene i sør.

Kilde: Eleicoes 2014