Arbeidsuhell eller strategi?

Det mest overraskende med regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år var at det ble så dårlig mottatt av Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er de to partiene som skal sikre flertall for budsjettet i Stortinget og da hadde de fleste trodd at regjeringen ville legge frem et forslag med klare, og ganske åpenbare, forbedringsmuligheter, men også med noen tydelige imøtekommelser.

Spesielt var det overraskende at klimaprofilen i budsjettforslaget ikke var tydeligere. I starten av denne uken koste Venstre-representantene seg over at også mange av Høyres representanter brukte trontaledebatten til å snakke om klima. På onsdag fant de ikke spor av klimasatsingen i budsjettet.

Overrasket

Det rare var at en del av regjeringens folk ble overrasket over Venstres reaksjon. De mente oppriktig at det var mange gode klimatiltak i budsjettet. Dermed kan det hende at konflikten mellom Venstre og regjeringspartiene rett og slett skyldes dårlig kommunikasjon og ulike oppfatninger om hva som virker for å bekjempe klimaendringene. Et slikt arbeidsuhell går det an å rette opp igjen. 

Sannsynligheten er større for at regjeringspartiene provoserte Venstre med vilje. Blant annet fordi de ertet på seg Kristelig Folkeparti også – ved å fremme en god del forslag som de visste at partiet er nødt til å endre på i budsjettforhandlingene. Og ikke minst ved å forsøke seg på omkamper om saker som Krf og Venstre vant i forhandlinger med regjeringspartiene tidligere i år. Det gjelder spesielt forslaget om å kutte produksjonsstøtten til pressen.

Spill

For regjeringens to støttepartier er det meget uheldig om det sprer seg et inntrykk av at de er med på et spill med regjeringspartiene. Et spill som går ut på at regjeringen fremmer forslag der den bevisst legger inn en del dårlige saker for støttepartiene slik at de i de påfølgende forhandlingene i Stortinget kan «vinne» noen viktige seire, mens de egentlig bare kommer tilbake til utgangspunktet.

Venstre og Krf vil bruke sin vippeposisjon i Stortinget til å påvirke politikken stadig mer i de retningene de ønsker. Dersom de hvert år henvises til bare å korrigere og å rette opp regjeringens politikk, kommer de fort til å bli så misfornøyde med samarbeidsavtalen at den blir sagt opp. De to partiene kan når som helst innlede et saklig samarbeid med Arbeiderpartiet, og da varer det ikke lenge før Erna Solberg må trekke seg som statsminister.

Ingen vet hvordan regjeringens strateger tenker om slike problemstillinger. Trolig er høstens budsjettforslag bare delvis et resultat av strategiske overveininger om forholdet til støttepartiene. Det er så utrolig mange andre hensyn statsrådene også skulle ivareta. Egne partimedlemmer skulle ikke bli skuffet. Næringslivet måtte få litt av de skattelettelsene de var forespeilet og det måtte prioriteres slik at det ble mulig å gi noen ekstra penger til regjeringens satsingsområder - som samferdsel, helse og utdanning/forskning.

Blå-blått

Likevel kan det virke som om det er i ferd med feste seg et mønster der regjeringen er opptatt av å presentere mest mulig «ren» blå-blå politikk i sine forslag til Stortinget for så heller å godta ganske store endringer i de etterfølgende forhandlingene i parlamentet. Den store fordelen er at statsrådene da får vist frem hva de egentlig står for, og at velgerne lett kan se at det er på grunn av støttepartiene i sentrum at den endelige politikken ikke er så offensiv som ønsket.

Venstre og Kristelig Folkeparti blir i en slik situasjon tildelt en bremsekloss-rolle som kan være grei å leve med i noen saker, men absolutt ikke i andre. Dersom noen av lettelsene i formuesskatten skulle forsvinne i de forestående budsjettforhandlingene i Stortinget, vil Krf og Venstres folk ute i distriktene være dem som må forsvare seg mot anklagene fra lokale bedriftseiere om løftebrudd. Erna Solberg og Siv Jensen kan fortelle NHO at de ville så gjerne - om det bare ikke hadde vært for mellompartiene.

Frps nestleder Per Sandberg bruker denne strategien allerede. Han er på utrettelig reise rundt om i partiets lokallag og et av hans standardbudskap er at mellompartiene har alt for stor makt i norsk politikk.

Ingen regjeringskrise

I høst er det ingenting som tyder på at det blir regjeringskrise. Det kommer ganske sikkert en budsjettavtale mellom regjeringspartiene og deres to støttepartier. Alle parter har interesse av å se hvor langt de andre er villige til å gå for å imøtekomme dem, og alle parter vil teste ut velgernes reaksjoner.

Samtidig kommer høstens erfaringer til å virke tungt inn på de interne partidebattene i et helt år fremover. Akkurat denne uken er det vanskelig å se at erfaringene kan bli positive for både regjeringspartier og støttepartier. Enten blir forholdet mellom Høyre/Frp og Venstre/Krf varig forsuret, eller så får støttepartiene så sterkt gjennomslag i forhandlingene at det oppstår surmuling i regjeringspartiene. Begge deler er like ille.

Resultatet kan bli at vi får en regjeringskrise en gang etter neste høsts lokalvalg, men det kan også gå den andre veien. Venstre kan konkludere med at det vil være mer fornuftig for dem å bli med i regjeringen. Da kan de sørge for at de interne dragkampene skjer innenfor regjeringsapparatet. Kanskje er Frp og de minst klimaopptatte Høyre-folkene lettere å håndtere bak regjeringskontorenes fire vegger enn i den medieflomlyste stortingssalen.

I så fall kommer Venstre og Kristelig Folkeparti antagelig til å skille lag, og Krf vil etterhvert gli over den politiske skillelinjen og definere seg selv som mest naturlig støttespiller for Arbeiderpartiet.