Idrett er politikk

OL-debatten ble som en EU-debatt i miniformat. Makteliten i Oslo brukte mye krefter på å få lov til å arrangere vinterlekene i Oslo i 2022, men den folkelige motstanden var så stor at den ikke lot seg overkjøre. Det er sannsynlig at etterspillet også blir ganske likt.

Dagen etter folkeavstemningen om EU i 1994 var det mange som trodde at norsk politikk var varig endret – med nye allianser og nye stridsspørsmål på dagsorden. Etter meget kort tid gikk det opp for seierherrene i EU-kampen at alt var ved det gamle. De som bestemte mest i politikk og samfunnsliv hadde stor interesse av å sette en parentes rundt hele EU-debatten.

Sannsynligvis kommer det samme til å skje denne gangen. Idrettspresident Børre Rognlien gjorde det allerede onsdag kveld klart at Idrettsstyret ville fortsette sitt arbeid som om ingenting hadde skjedd. Den langvarige og intense kampen for Oslo OL ble plutselig redusert til én av mange av idrettsstyrets arbeidsoppgaver. Byrådet i Oslo sa at utbyggingen av idrettsanlegg ville gå som planlagt – selv om det ville ta litt lenger tid. Argumentet om at vi måtte arrangere OL for å få disse anleggene var plutselig glemt.

I rikspolitikken var Aps folk – både i Oslo og sentralt – krasse i sin kritikk av Høyre, men det var trolig bare en øyeblikks-reaksjon. Det er ikke lett i lengden å vinne velgere på å anklage statsministeren for å ta hensyn til folkemeningen. Arbeiderpartiet tør neppe å argumentere med at de ville ha fått OL til Oslo, dersom de hadde hatt makten. I så fall gjør de seg altfor sårbare for kritikk om at de er maktarrogante og ikke bryr seg om folkemeningen.

Godt startpunkt

Det er dumt om forutsigelsen slår til. Det politiske system og idrettslederne burde ha brukt den kortsluttede OL-prosessen som et startpunkt for en grunnleggende diskusjon om forholdet mellom idrett og politikk. Den debatten kommer bare unntaksvis opp fordi det både i idretten og i politikken er mange som har interesse av å si at det ikke er noen sammenheng. At korrupsjon og vanstyre florerer i mange av de internasjonale særforbundene sees på som et problem bare for de berørte idretter. At diktaturer benytter idrettsarrangementer til propaganda, sees på som en ubehagelighet, men ikke noe vi kan gjøre noe med. Det å boikotte et idrettsarrangement sees av de aller fleste på som feil.

Det pussige er at idretten fremstilles som frikoblet fra politikk, samtidig som argumentene for store internasjonale idrettsarrangementer nesten alltid settes inn i samfunnsmessige, og dermed politiske, rammer. Begrunnelsen for sykkel-VM i Bergen i 2017 var at vi skulle vise frem Vestlandet til et internasjonalt publikum – noe som ville ha betydning for reiselivsnæringen – og dermed for økonomisk vekst. Årets sjakk-VM i Tromsø ble sponset av rikspolitikerne fordi det var viktig å vise frem Nord-Norge og å gi næring til den voksende sjakk-entusiasmen. Sjakk er nemlig like sunt for hodet som annen idrett er for folkehelsen.

OL-diskusjonen har i tillegg til folkehelse, omdømme og frivillighet dreid seg om regional utvikling. Det var ikke måte på hvor viktig et Oslo-OL skulle bli for å utvikle hovedstaden. På den tiden da Nord-Norge søkte, dreide det seg om å løfte en hel landsdel.

Omdømmebygging

Argumentene har vært mer eller mindre gode, men det kan ikke være tvil om at store internasjonale idrettsarrangementer har en viss betydning for regional utvikling. Dersom kulturministeren ikke er helt utmattet av OL-jobbingen, burde hun nå starte en prosess der politikerne og idrettslederne sammen så på hvordan Norge kunne bruke internasjonale idrettsstevner til omdømmebygging og regional utvikling. Vi burde ikke bare se på eksisterende arrangementer, men også vurdere om det gikk an å utvikle nye ting. Det norske folk vil antagelig gjerne bidra økonomisk til idrettsfester på norsk jord, om de bare føler at de selv har bedt om det.

Norske politikere og idrettsledere burde i tillegg begynne å interessere seg mer for de internasjonale maktstrukturene i idretten. Det vil neppe gjøre inntrykk på fotballverden om Norge sier at det skal boikotte et VM i Qatar fordi det høyst sannsynlig er kommet til ved hjelp av korrupsjon. Men det hadde kanskje gitt oppmerksomhet dersom en europeisk statsminister valgte å snakke om korrupsjon i FIFA hver gang hun var i en internasjonal sammenheng. Akkurat når det gjelder fotball kunne kanskje Norge med troverdigheten i behold ha startet egne granskinger av forholdene i det europeiske og i det internasjonale forbundet. Ingen skal beskylde oss for å være en stormakt med alt for mange egeninteresser.

Da gjenstår bare den aller vanskeligste debatten: Skal norske idrettsutøvere fortsette å late som om idrett ikke har noe med politikk å gjøre. Magnus Carlsen valgte å spille sjakk VM i Sotsji etter lang tids overveielse. Han og hans rådgivere mente at det ville være feil å gi fra seg VM-tittelen for å protestere mot Russlands folkerettsbrudd i Ukraina. Carlsens beslutning ble forstått av de aller fleste. Hvorfor skal han alene ta en slik belastning?

Nei, han måtte i så fall ha fått sterk støtte og motivasjon av norske politikere. De måtte ha sagt til idrettsutøvere og alle deres ledere at sport også er politikk. Dersom man vil fortelle Vladimir Putin at han oppfører seg uakseptabelt, bør man ramme ham der det svir mest for ham og minst for oss. Når man ser hvordan Putin satset på Sotsji-OL, har man grunn til å tro at det ville ha vært smertefullt for ham om vestlige idrettsutøvere boikottet hans arrangementer.