Beatles-filosofen

– Når vi ansetter medarbeidere på Campus Kristiania, har jeg vært mest opptatt av å finne John Lennon-typene, de som kan se skrått på tingene, de som utfordrer oss andre og stiller de kritiske spørsmålene. 

Trond Blindheim på markedshøyskolen Campus Kristiania har The Beatles som sin ledestjerne gjennom både livet og jobben.

– Kanskje vi har litt for mange av Paul McCartney-typene her, sier han, – de som er skoleflinke, de som vil forske og publisere i de gode og riktige tidsskriftene? Eller kanskje vi mangler hun som holder takten som Ringo Starr, eller er like visjonær som George Harrison? Jeg ser ofte verden ut fra The Beatles, som etter hvert fremsto som en svært vellykket bedrift, en utrolig kreativ bedrift. 

The Beatles ble min familie

Lidenskapen for The Beatles har fulgt Trond Blindheim i snart femti år. I 1963 raste Liverpool-guttene rett inn i barndommens beskyttede verden i Bergen. 

– Jeg hørte på Love me do og She loves you, og ble nesten forelsket i Paul, John, George og Ringo, sier han. De fikk meg inn i rockemusikkens verden, inn i den britiske beatmusikken. Jeg kjøpte Popnytt og Det Nye og leste alt jeg kunne komme over om idolene. 

Kom alltid forberedt

– The Beatles var vel ikke mors beste barn?

– The Beatles tillot rivalisering, sier Trond Blindheim. – Det var en enorm konkurranse mellom John og Paul, de var sjalu på hverandre og utfordret hverandre både positivt og negativt. 

– John var eldst, og i starten var han sjefen. Det godtok Paul. Men da de ble bedre kjent med hverandre, oppdaget Paul at John hadde noen late og vanskelige sider. Han fulgte sine egne ideer og kranglet mye med de andre. Paul var den stødige og etablerte. Vi kan lære mye av det samarbeidet. Paul ble bedre og bedre. Dermed ble John sjalu og klinte til. Han lagde enda bedre musikk for å vise verden at han kunne. 

Paul var den etterrettelig, han kunne alle stole på. Han kom alltid forberedt, og hadde alltid øvd. Fra 1966 overtok han lederrollen mer og mer.

– George er den yngste og han slipper ikke til, John og Paul er så helsikes gode, og han er for ung. Han underkaster seg, og utfordrer ikke. Han er bare stolt av å kunne være med. Han lot seg instruere. Særlig Paul fortalte hvordan han skal spille, og han fant seg i det.

Konkurranseinstinktet

– De oppførte seg akkurat som ansatte i en bedrift?

– Ledere av en kreativ virksomhet som vår, må holde frustrasjonen hos talentene ved like, sier Trond Blindheim. – De må jobbe hardt for å vise at de er gode, at de duger, at de ikke resignerer. 

– Sjalusien er noe vi lever med hele tiden her, fortsetter han og vender tilbake til sjalusi som et godt arbeidsredskap. – Den finner vi både mellom og i de tre høyskolene på Campus Kristiania, Helsehøyskolen, Den kreative høyskolen og Markedshøyskolen. Rivalisering og sjalusi er en bra ting. Det skjerper folk. Det er viktig å utfordre hverandre hele tiden. 

– Hvordan blir du selv utfordret?

– Jeg blir utfordret av alle, og hele tiden. Det er ikke noe jeg er redd for, Jeg vokser på det. Men samtidig kan jeg gå hjem og være fryktelig irritert. Men jeg må være såpass raus at jeg tillater uenighet og tøffe diskusjoner. Folk skal skape noe optimalt sammen, enten det er musikk eller studieplaner. De må av og til diskutere og bli uenige. Nei, ikke av og til, men ofte.  

Ligner mest på Lennon

– Hvem sammenligner så Trond Blindheim seg mest med i The Beatles? 

– Jeg er nok mest preget av rebellen John Lennon, men finner nok en del av produsenten George Martin, også. Ser jeg meg selv utenfra, er jeg mest opptatt av posisjonering og rekruttering, det å sette retning og kurs og å sette sammen team. Her er jeg opptatt av selve orkestreringen av fagstaben. Hvordan vi kan bruke fagressursene på en optimal måte. Jeg ser for meg at vi er et stødig band som komponerer og spiller fantastisk god og variert musikk, og at jeg selv er George Martin. Utfordringen er at vi kun har ansatt folk som mener de selv er førstefiolinisten, sier han.

I grøftekanten

Trond Blindheim tror han er en snill leder. 

– Jeg er mer opptatt av produkter enn prosesser, sier han. 

– Er det noen som ikke orker å være her klokken syv om morgen, kan de like godt sitte hjemme og forberede undervisningen. Jeg er opptatt av at de skal prestere når det gjelder, i auditoriet eller for å synliggjøre oss i de tidsskriftene vi ønsker å bli sett i. 

– De skal også ha mot til å forandre praksis og utfordre sitt eget fagfelt. Jeg trives ikke så godt med folk som går midt i veien, jeg trives bedre de som beveger seg i langs grøftekantene. Der treffer man mer interessante mennesker.  

– Blir man en bedre leder av å ha møtt livet, de vanskelige trøkkene?

– Trøkker i livet og på arbeidsplassen, er avgjørende. Ofte ser vi bare glansbildene, akkurat som på Facebook, vi ser solsiden av livet.  

– Når trøkkene kommer må du være trygg på deg selv. En god leder må ha gjort mange feil for å bli virkelig god. Bommer man fører det til at man gjør noe riktig i neste omgang. Selvfølgelig gjør vi feil på Campus Kristiania. Slik er det alle andre steder, også.  

Veldig idealistisk

Da Trond Blindheim var ung, drømte han ikke om å bli lektor eller rektor på en høyskole, han ville helst stå på en scene og spille gitar, eller jobbe som journalist i Klassekampen. 

– Jeg ville gjøre verden til et bedre sted, og var veldig idealistisk. Jeg tenkte aldri på å bli leder. Men da vi skulle skru sammen høyskolen her, viste det seg at jeg hadde lenger fartstid i akademia og bransjene vi utdanner for enn mine kolleger. Dermed ble jeg spurt. Betingelsen min var at jeg måtte få slippe å administrerte. Jeg ville ikke være en leder som bestemmer hvem som skal få ny kontorstol eller pc. Det er noe jeg ikke har formening om. Jeg er opptatt av primæroppgavene: undervisningen, forskningen, formidlingen og det faglig-pedagogiske utviklingsarbeidet.

Trond Blindheim og staben på Campus Kristiania er på jakt etter medarbeidere som ikke gjør budskapet mer komplisert enn det er. - Vi MÅ prøve å være som The Beatles, med deres enkle budskap og musikk. Vi skal huske budskapet med en eneste gang. Det som preget The Beatles var at de gjorde det så enkelt at det ble genialt, de kuttet ut fjaset, og sangene satt som støpt når de ble utgitt. 

Kompromissløse

– Når noen kommer til meg og sier, jeg får det ikke til, da svarer jeg: jo dette får du til, everything goes. Når han eller hun som sitter på kontoret ved siden av deg får det til, får du det til. Jeg godtar ikke at noen gir opp. Det er en stor tilfredsstillelse å klare håpløse oppgaver. Tenk om John Lennon eller Paul McCartney ga opp? Helt utenkelig, ikke sant? 

– Vi må kutte ut middelmådigheter, fortsetter Trond Blindheim. – En leder må kun tolerere det beste. Mange sier: Vi må være rause! Men da tenker jeg: Kall det gjerne raushet, men vi skal være flinkest og best. Da er ikke raushet ordet. Vi må være nådeløse på kvalitet. Det er ingen vei utenom. Vi må strebe etter det beste, og avsky middelmådigheten. Vi må tenke som The Beatles og Steve Jobs i Apple. De var kompromissløse på kvalitet.

Et mareritt

Når folk er som John Lennon, litt late, da de må tennes. Er du en god fotballspiller, må du bestrebe deg på å spille med de som enda bedre. Det nytter det ikke å gå på banen og yte åtti prosent. En god spiller må være til stede hvert eneste sekund på banen. Ellers blir DE tatt av banen.

– Er man sammen med dyktige folk, blir man dyktigere selv. Sånn er det med alt, vi må bli utfordret av omgivelsene. Å være omgitt av middelmådigheter er et sant mareritt. 

– Når en dekan kommer med forslag om å ansette en ny medarbeider, spør jeg: Er vedkommende bedre enn deg? Hvorfor skal vi ellers ansette ham eller henne?

– Det er utrolig dumt å ansette folk som bare gjør det du sier de skal gjøre, og ikke utfordrer deg. The Beatles utfordret hverandre uavlatelig, både negativt og positivt. Du må kunne si til folk: nå er jeg sint, eller nå er jeg lei meg. Det betyr ikke at du blir sparket, vi har ansatt deg fordi vi tror på deg. Vi utfordrer deg.

– Selv praktiserer jeg godhjertet mobbing. Er mobbing pakket inn i et smil er som regel godt ment.

– Har noen kranglet så mye at de til slutt unngår hverandre, får vi heller spandere en middag på dem, be dem ta noen glass rødvin og kom tilbake og fortell oss om hvordan de løste konflikten.

Lykkelige dager

Meningen med livet er enkel og grei. For Trond Blindheim er det å være hel og ærlig. 

– For å oppnå flest mulig lykkelige dager, må du oppsøke situasjoner hvor du får en lykkefølelse. Reis hvis du ønsker det. Vil du være sammen med venner og spise god mat, så gjør det. Har du lykken, så har du alt. Er du ikke lykkelig med jobben, så skaff deg en ny. Ikke gi opp, følg dine drømmer. 

– Grip fatt i lykken der den er, fortsetter han. – Kona er fransk filolog, jobber som administrator men har mest lyst til å bli baker. Hun har fått laget bakerovn i hagen og gått på all verdens brødbakekurs. Jeg sier til henne: start eget bakeri, Tone. I dag baker hun brød en dag i uken. Brødene er svært populære hos naboene. Hun er blitt lykkelig av å bake. 

Still crazy

Selv er Trond Blindheim lykkelig med det han holder på med. 

– Det verste jeg vet er folk som klager over jobben, som om de er stengt inne i en konsentrasjonsleir. Mange akademikere klager mye, men tro meg: På Campus Kristiania gåre diskusjonene høyt noen ganger, men det er lite furting og klaging.

– Hvorfor jobber folk når det er så ille at de furter? Spør han og svarer raskt: John Lennon var så misfornøyd med The Beatles på slutten at han ikke ville mer, han ville ikke engang være musiker. Han var lei av å bli overkjørt av Paul. Han sa i et intervju at han heller ville bli bussjåfør. Da ville han bli lykkelig. Det ble det heldigvis aldri noe av. 

– Hvilken The Beatles-sang sammenfatter livet ditt?

– Det må være den siste låten på LP-en Let i be, den aller siste Paul lagde. The Long and Winding Road. Det er den vakreste låten jeg vet om. 

– Og den gode bedriftsledersangen er? 

– Den sangen har ikke The Beatles skrevet. Den står Paul Simon for, Still Crazy after all this Year. Eller forresten, kanskje Help. Vis meg den lederen som ikke trenger hjelp.