Stridssaker for fall

Det var helt sikkert ikke planlagt slik, men forrige helg skjedde det to ting som gir grunnlag for å varsle historiske endringer i den innenrikspolitiske debatten. Vi kan nå være ganske sikre på at det frem mot stortingsvalget i 2017 ikke kommer til å bli en klimadebatt der et av hovedtemaene er ja eller nei til vern av kystområdene utenfor Lofoten/Vesterålen. Det er heller ingen grunn til å tro at kontantstøtten blir et stort tema.

Kontantstøtte

Arbeiderpartiets nei til kontantstøtte for småbarnsfamilier førte i slutten av 1990-årene til at vi fikk sentrumsregjeringen, og den har gjennom hele 2000-tallet bidratt til at Kristelig Folkeparti i praksis har utelukket Ap som samarbeidspartner. Den praktiske konsekvensen er at dagens regjeringspartier har kunnet regne med at KrF heller vil ha dem ved makten enn Ap.

Kampen om å åpne oljefeltene Nordland 6 og 7 og Troms 2 for petroleumsaktivitet har også pågått siden før årtusenskiftet. Nordland 6, som ligger utenfor den nordligste delen av Helgelandskysten og Vestfjorden, ble i sin tid åpnet for leteaktivitet, men den første Stoltenberg-regjeringen satte foten ned i valgkampen i 2001. Etter den tid har miljø- og klimabevegelsene gjort varig vern av Lofoten/Vesterålen til kampsak nummer én – noe som har fått SV og Venstre til å stille tilnærmet ultimatum i regjeringsforhandlingene. På tross av at Frp og Høyre sammen med flertallet i Arbeiderpartiet kontinuerlig har hatt flertall i Stortinget for å åpne områdene, har det ikke skjedd. Venstre og SV har passet på hver sin regjeringskoalisjon.

Klimapolitikken

Det overraskende i helgen var at en av Aps aller viktigste bakmenn i klimapolitikken skrev en blogg der han anbefalte sitt eget parti å gå inn for et midlertidig vern av leteområdene. Kjetil Lund var statssekretær i Finansdepartementet da de rødgrønne styrte og han har vært rådgiver for Jens Stoltenberg i den perioden han var FNs spesialutsending for klima. Det er overveiende sannsynlig at Stoltenberg er enig med Lund i alt det han skrev i bloggen, som er skrevet for Energi og Klima, klimastiftelsens nettmagasin.

Lund skiller i bloggen mellom effektiv klimapolitikk og effektiv klimaretorikk.  Det er ingen tvil om at hans hjerte brenner for effektiv politikk, men han advarer også mot ikke å ta retorikken på alvor. Som han skriver i bloggen: «Lofoten-Vesterålen har ikke så mye med klima å gjøre. Men noen ganger får symbolsaker slik kraft at ditt standpunkt til dem definerer deg, og skyggelegger alle andre gode standpunkter du måtte ha. Lofoten-Vesterålen har blitt en slik sak.»

Personlig

Aps nye leder, Jonas Gahr Støre, vil ikke fortelle hva han personlig mener om symbolsaken, men han understreker stadig betydningen av å lage de riktige fortellingene om politikk. Han er ganske sikkert enig med Lund. Når vi samtidig vet at det forrige landsmøtet i Arbeiderpartiet var sterkt splittet i synet på oljeaktivitet utenfor Lofoten/Vesterålen, kan vi regne med at en klar føring av toppen vil vise at fredningsmotstanderne vinner.

Vern

Det er også logisk fordi Arbeiderpartiet vet at alle mulige samarbeidspartnere etter valget i 2017 vil sette vern av Lofoten/Vesterålen øverst på sin saksliste. For å komme i regjering, er partiet avhengig av å gi et hvilket som helst samarbeidsparti medhold på dette punktet.

Den samme tenkningen gjør seg gjeldende når det gjelder den andre historiske hendelsen i helgen. Da Jonas Gahr Støre lørdag snakket med Aps kvinnenettverk om å gi litt mer valgfrihet til familier med ettåringer, ønsket han antageligvis ikke å reise debatten om kontantstøtte. Hans poeng var at barn og familier er ulike og at det for noen kan være greit å vente noen måneder etter foreldrepermisjonsperioden før man sender barna i barnehage. Man kan tenke seg mange måter å gjøre det på, selv om man skulle avvikle kontantstøtten.

Valgfrihet

Likevel var det en kontantstøtte-debatt det ble. Det er nemlig prinsippet om familienes økonomiske valgfrihet som er vanskelig å svelge for den delen av Arbeiderpartiet som er mest opptatt av likestilling og integrering. Det er ingen tvil om at det er flest kvinner, og spesielt innvandrerkvinner, som blir hjemme, dersom familien velger bort barnehage for ett-åringen.

Gahr Støre hadde nok ønsket seg at denne debatten kom annerledes ut, men det interessante er at han valgte å ta den. Da han i sommer, uten å mene det, dro opp en debatt om olje og gassutvinning, valgte han å trekke seg tilbake. Det gjorde han ikke denne uken. På det familiepolitiske området vet han åpenbart hva han vil: Han vil fortelle velgerne at Ap skjønner at det er ulike behov i ulike familier og at man vil la enkeltmenneskets prioriteringer i denne saken gå foran systemets.

På vei ut

Derfor er det også grunn til å tro at kontantstøttespørsmålet er på vei ut av norsk politikk. Spesielt fordi Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, har moderert partiets politikk. Han vil nå bare ha kontantstøtte for de minste barna. Og han kan sikkert godta en ordning som heter noe annet enn kontantstøtte, dersom den gir frihet for barnefamiliene til å velge selv om de vil sende ettåringen i barnehage.

Betydningen av at disse to viktige symbolsakene er på vei ut av den politiske debatten skal ikke overdrives. Det vil komme nye symbolsaker som partiene kan kjempe om. Men de små partiene, SV, Venstre og Krf har fått bevist at langvarig og hard kamp for enkeltsaker lykkes. Dessuten viser Arbeiderpartiet at det har en sterk vilje til å komme fremtidige samarbeidspartnere i møte.

Det er slett ikke så lite.