Målrettet midlertidighet
Før arbeidsminister Robert Eriksson hadde fått inn alle høringsuttalelsene, var han krystallklar på at regjeringen vil åpne for midlertidige ansettelser. Eriksson gjentar på nytt begrunnelsen om at det er viktig at flere får prøve seg i arbeidslivet. Det høres nesten ut som om det er et nytt sosialt tiltak han vil innføre. Det er det ikke, men gjort på den rette måten kan midlertidige ansettelser få en positiv – og ikke bare en negativ – virkning for arbeidstakerne.
Arbeidsgivere ønsker seg muligheten til å ansette midlertidig fordi de på denne måten kan velte en større del av risikoen over på arbeidstakeren. Hvis en ansatt ikke fungerer som en håper eller det oppstår usikkerhet omkring behovet for arbeidskraft, er det enkelt å avvikle en midlertidig ansatt. I dag leier bedrifter inn folk fra vikarbyråene når de er usikre på hvilken bemanning de trenger på sikt. Stadig flere byråer tilbyr også ordninger der de som leies inn raskt kan bli fast ansatt. Hvis bedriftene ansetter midlertidig selv, vil bruken av vikarbyråer gå ned. Det er nå en gang slik at man ikke kan tvinge bedrifter til å påta seg risiko med fast ansatte.
«Saklig grunn»
LO mener et alternativ til midlertidige ansettelse er å utvide prøvetiden fra seks til ni måneder, men de vil ikke endre på reglene rundt avvikling av et arbeidsforhold innenfor prøvetiden. Skal et arbeidsforhold avvikles innenfor prøvetiden, kreves det en saklig grunn knyttet til måten arbeidstakeren utfører sine oppgaver på. Det skal dokumenteres at den ansatte ikke har den kompetansen en baserte ansettelsen på eller ikke utfører pålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte. En kan ikke avvikle fast ansatte innenfor prøveperioden med henvisning til at behovet for arbeidskraft er mindre enn antatt. Det er hele tiden reglene om «saklig grunn» som gjelder.
Regjeringen vil gi arbeidsgiverne større handlefrihet. LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene bør akseptere at det er politisk flertall for å åpne for midlertidige ansettelser, og bør konsentrere seg om å sørge for at døren ikke blir for høy og porten ikke for bred. Det kan gjøres på mange måter. En kan bestemme at en arbeidsgiver kun kan ha fra 1-10 prosent midlertidig ansatte, avhengig av antallet ansatte. Det kan innføres regler om at det skal være et opphold på for eksempel et halvt år før en kan ta inn nye midlertidig ansatte. Slik kan en hindre at bedrifter spekulerer i så satse på midlertidige ansettelser. En annen mulighet er å lovfeste at det kun er nyutdannede, arbeidsledige eller uføretrygdede som kan ansettes midlertidig. Da viser Robert Eriksson at han mener alvor med at han vil gi dem som ligger dårlig an på arbeidsmarkedet nye muligheter.
Det er innen det offentlige, særlig innen forskning, akademia og helse, at bruken av midlertidige ansettelser er størst. Det har utvilsomt sine minuser for arbeidstakerne. Arbeidsgiverne vil si at en den fleksibiliteten midlertidige gir må til fordi ansettelsesvernet er så sterkt, rammebetingelsene så pass usikre, permisjonsreglene meget gode, lønningene høye og konkurransen om oppdrag svært hard. Er det noe arbeidsgivere frykter, så er det faste kostnader knyttet til ansatte.
Robert Erikssons ønske om å få flere i arbeid bør ikke bety at han gir arbeidsgivere full frihet til å ansette midlertidig. Da skjer det arbeidstakerorganisasjonene frykter: at vi får et A-lag og et B-lag på arbeidsmarkedet. Eriksson må ta jobben med å sørge for at midlertidige ansettelser blir et springbrett inn i arbeidslivet for dem som trenger det mest.
