Fra fengsel til fristad

2. september 1989 oppsto den første «mandagsdemontrasjonen» utenfor Nikolaikirche i Leipzig mot regjeringen i Deutsche Demokratische Republik. Kirken var et perfekt utgangspunkt for demonstrasjoner, lokalisert i sentrum og lett å komme til, men samtidig omgitt av trange gater slik at det var vanskelig for Stasi (sikkerhetspolititet) å få oversikt over demonstrantene. Fra grunnleggelsen av DDR i 1948 til 1988 falt innbyggertallet med nesten to millioner. Demonstrantenes slagord var «For et åpent land med frie mennesker», et annet var «Vi vil ut».

Regimet hadde stasjonert 8000 soldater i Leipzig, men til myndighetenes overraskelse var demonstrasjonene nå vokst til mer enn 70 000 demonstranter. Ved halvsyvtiden 9. oktober brøt folkemassene gjennom politilinjene, mens de ropte «Wir sind das Volk» [«vi er folket»]. I tiden som fulgte vokste demonstrantene i antall, og 24. oktober gikk 320 000 mennesker – nesten halve byens befokning – i demonstrasjon. Folkets opprør mot kommunismen var ustoppelig, og 9. november 1989 ble Berlin-muren revet. Deutsche Demokratische Republikks skjebne var forseglet. 

Statens kunstpolitikk

På Museum der bildenden Künste i Leipzig vises frem til 19. oktober utstillingen Herz, Reiz & Gefühl, en jubileumsutstilling for Hochschule fur Grafik und Buchkunst (HGB) 250 års jubilieum. I en egen avdeling vises malerier av akademiet ansatte mellom 1948 og 1989. 

– Det eksisterte annen kunst i DDR, forteller professor i kunsthistoire Dieter Daniels ved Hochschule fur Grafik und Buchkunst, men de som forlot den offisielle kunsten fikk få sjanser. Jeg vil si at denne utstillingen representerer formspråket til majoriteten av kunstnere, men selvfølgelig, de som ble professorer var en del av regimet. 

– Kjente kunstnere i DDR til kunst i vesten? 

– Ja, man kunne få inn vestlig tv og der var det programmer om kunst. Trykte medier var vanskeligere, men det sirkulerte fotografier av vestlige kunstpublikasjoner. Det som manglet var erfaring med ekte verk.

Historien er relativ

En av de som arbeidet med kunst utenfor den offisielle DDR-doktrinen var Gerd Harry Lybke (født 1961) som i 1983 startet galleriet Eigen + Art på loftet i leiligheten sin. Etter murens fall skulle han gjøre kunstneren Neo Rauch (f. 1960) til verdenstjerne og bli galleristen til Neue Leipziger Schule.

– Når jeg ser tilbake på tiden før 1989 tenker jeg det var en fantastisk tid, og det er vel slik man minnes sin ungdom? Vi tenkte jo at vi var på kant med regimet, men når du er ung er det forbudte spennende. Jeg, og en del unge kunstnere, tenkte vi hadde svarene. Hva staten eller våre foreldre sa, var likegyldig. Vi visste bedre. 

Han forteller at det sentrale var å ikke være redd. 

– Vi hadde ikke opplevd noe vondt, derfor var vi veldig individualistiske. De som var ti år eldre hadde det nok vanskelig. 

– Behandlet staten folk i forskjellige aldre ulikt? 

– Nei, men livssituasjonen er forskjellig. Når du er tredve må du bestemme deg for om du vil bli i staten eller forlate den. Du har kanskje venner som er arrestert og selv sliter du med å få jobb. Da blir du redd. Og er du redd har staten vunnet. Som førtiåring i DDR var alt farlig.

Dieter Daniels, som tilfeldigvis besøkte Leipzig da muren falt og flyttet til Leipzig i 1993, er enig i at historien er forskjellig ut ifra hvem du spør. 

– Jeg oppdaget at kunstnere hadde svært forskjellige erfaringer. Det handlet til dels om at 1960-årene var strengere enn 80-årene. En eldre kunstner hadde opplevd verre ting enn en ung kunstner. De riktig gamle kunstnere hadde opplevd Weimarrepublikken som var en liberal og tolerant stat. Til sammenligning ble DDR strengt. De som derimot var yngre hadde bare opplevd nasjonalsosialismen, og i lys av den var DDR bedre. 

Den gylne generasjon

Lybke mener han tilhørte den heldige generasjonen. 

– Vi som ble født på 60-tallet opplevde en tid i kunstverdenen da penger ikke betydde noe, av den simple grunn at man i DDR ikke kunne kjøpe noe. Det betydde at du som person var interessant ut fra hva du gjorde, hvem du var, om du hadde pågangsmot eller leste de rette bøkene, ikke om du hadde penger til å gjøre noe. 

– Da DDR kollapset ville ingen flytte til Leipzig. Men det betydde at de få som kom hit kunne begynne på nytt. Dyktige mennesker fra vest kom til Leipzig fordi de ville gjøre noe nytt, forteller han. 

– Og siden ingen ville bo her, var alle posisjoner ledige, også i politikk og næringsliv. Unge mennesker med ambisjoner og kunnskap kunne bli ledere fordi det var ingen eldre som holdt posisjonene. I Øst-Tysland fantes ikke kunnskapen, og i vest ville ingen over 45 flytte til øst. 

Frykten for fremtiden gjorde at Leipzig ganske raskt fikk vanvittig mange billige lokaler. Over 100 000 mennesker flyttet i løpet av et par år vestover fordi de ikke trodde på fremtiden i Leipzig. Et tap på 20 prosent av befolkningen på så kort tid var dramatisk. Det førte til at byen ble bygget om.

Billed: Seipziger Spinnerei i bydelen Plagewitz, et tidligere spinneri på 10 hektar som ble nedlagt i 1989. I dag ligger de fleste galleriene i Leipzig her, i tillegg til en rekke andre kulturnæringer. 

 

Siden 1948 hadde DDR latt mange av de gamle bygårdene fra 1890 til 1914 forfalle, spesielt i bydelene Plagewitz og Rosental. Etter 1989 begynte man å sette disse i stand. Samtidig rev man tomme blokker fra DDR-tiden under prosjektet Stadtombau OST. Kort sagt: man tvang frem en fortetting av byene. 

– Det betydde at du kunne finne atelierer og visningsrom nesten gratis. Men selv om alle de nye initiativene ga kunstnerisk utbytte, var det nesten ingen avkastning. Fremdeles er den ikke-kommersielle scenen her enorm, mens det kommersielle er begrenset. 

Et annet trekk var at mange kunstnere og kuratorer arbeidet med politikk og historie, og tiden før og etter 1989.

– Man stilte spørsmål ved kunstens rolle i politikken. Hva kan kunsten gjøre, og hva var forholdet mellom kunst og politikk i BRD versus DDR? Da vi startet D/O/C/K hadde vi mange diskusjoner med studentene om det, sier kurator Beatrice von Bismark, som flyttet til Leipzig i 2000.

Hun forteller at ironisk nok ble dynamikken i den konseptuelle kunsten forsterket av suksessen til Neue Leipziger Schule.

– De solgte jo helt vanvittig en periode, noe som førte til at kunstnere som ikke arbeidet med maleri eller jobbet konseptuelt, begynte å posisjonere seg i relasjon til Neue Leipziger Schule. Slik begynte alle disipliner å blomstre. 

En by i balanse

Denne høsten er det et kvart århundre siden muren falt. 

– I dag er nok ikke temperaturen like høy, mange ting har endret seg. Kunstscenen står nå på mange ben, ikke bare maleriet. De nye mediene, grafisk kunst og kuratorstudiet er nå utviklet, forteller Bismark.

Konkurransen mellom stadig flere kunstnere og institusjoner er tøffere. Leipzig er kanskje den beste byen i Tyskland å være ung i, det er et vanvittig nattliv, kulturliv og billige atelierer.

Lybke trekker frem opprettelsen av Leipziger Spinnerei i bydelen Plagewitz, et tidligere spinneri på 10 hektar som ble nedlagt i 1989. I dag ligger de fleste galleriene i Leipzig her. I tillegg huser det et residency-program, et kunstbibliotek, visningsrom, atelierer, kino, sykkelfabrikk, kafé, dansesentrum og andre kulturnæringer.

– Da vi flyttet inn dit var det et stort frirom, faktisk fantes det ikke noe større anlegg i Tyskland. Med kvadratprisen på Ђ 3.50 per kvadratmeter var det et perfekt område. 

Men Lybke er også litt vemodig.

– Nesten ingen som var unge på slutten av 1980-tallet er aktive i dag. Det er bare Eigen + Art igjen. De fleste klarte ikke omstillingen fra DDR til Tyskland. 

Når folk sier at «Leipzig er det nye Berlin», tror Dieter Daniels det handler om frihet. På 90-tallet var det en vanvittig frihetsfølelse i Berlin etter at muren ble revet. I dag vokser Leipzig igjen, etter at innbyggertallet har sunket siden 1989. 

Von Bismark utdyper:

– Byen er blitt mye mer tiltrekkende for utlendinger. Leipzig er mindre strømlinjeformet enn Berlin. Jeg tror det er derfor kunstnere flytter hit nå.