Ny klimaomdreining

Til uken er det klimatoppmøte i FN – uten at noen tror det i seg selv vil bety mye fra eller til for klimaet. Men prosessen frem til dette møtet, og til Paris-møtet neste år, vil føre til noe. I hvert fall her i landet. FNs klimapanel har kommet med nye hovedrapporter som fastslår med langt større sikkerhet enn tidligere at det er en sammenheng mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer. Panelet er også tydeligere enn før på konsekvensene, dersom verdenssamfunnet ikke ganske raskt reduserer CO2-utslippene.

De politikerne og aktivistene som mener at det må handles nå, kommer enkelt sagt til å få bedre argumenter. Det i seg selv er ikke nok til å endre en samfunnsdebatt. Viktigere enn å vurdere et arguments tyngde er det å se hvilke interesser som står bak de ulike argumentene. Makt vinner som oftest over verdier. 

Endringer

Det nye i Norge er at maktkonstellasjonene endrer seg. Miljøpartiet de Grønne er kommet på Stortinget med en representant. Rasumus Hansson har ingen innflytelse i Stortingssalen, men hans blotte eksistens gjør at mange av de andre partiene beveger seg i hans retning. SV, Venstre og Kristelig Folkeparti ser at de kan miste veldig mange velgere til MdG i de neste valgene, dersom de ikke blir mer offensive i klimadebatten. Den nye Ap-lederen, Jonas Gahr Støre, ser at hans potensielle samarbeidspartier trekkes i retning av MdG – dermed kommer også han til å forsøke å manøvrere partiet i en mer klimaaktivistisk retning.

I Norge betyr dette blant annet at politikerne begynner å snakke om sammenhengen mellom klima og norsk olje- og gassvirksomhet. Frem til valgkampen i fjor dreide debatten seg i veldig stor grad om hva slags tiltak man kunne gjennomføre for å redusere egne utslipp av CO2-gasser. Det ble i liten grad snakket om at Norge produserte olje og gass som bidro til andre lands klimautslipp.

Diskusjon

Miljøpartiet de Grønne brakte den diskusjonen inn i valgkampen og den går for fullt nå. Tilhengerne av en stor olje- og gass-sektor har et godt argument i at vi driver mer klimavennlig her enn i svært mange andre land. Dessuten kan norsk gass erstatte brunkull - noe som vil føre til store CO2-reduksjoner. Men motstanderne har også et godt poeng i at oljen og gassen uansett gir klimautslipp. Hadde Norge stanset produksjon nå, ville det ha komme noe mer olje og gass fra andre produsenter, men alt ville ikke ha blitt erstattet. Tilbudet av fossil energi ville ha blitt litt mindre - da ville både prisene ha blitt litt høyere og CO2-utslippene litt mindre.

Argumentene for eller i mot norsk olje og gassutvinning – i et klimaperspektiv begynner å bli ganske velkjente. Men nå er det duket for en ny debatt – om mulig subsidiering av petroleumssektoren. Det paradoksale er at Jens Stoltenberg er mer på å bringe den inn i landet. Da han var statsminister, var han fremst blant dem som ville diskutere kima og olje/gass hver for seg, men nå er han med i en prominent FN-komité som denne uken kom med det oppmuntrende budskapet at det er mulig å begrense klimautslippene selv om vi har økonomisk vekst. 

Premissene

Et av premissene for denne konklusjonen er at verdens ledere slutter å subsidiere fossil energi. Dette budskapet er først og fremst rettet mot de landene som gir subsidier slik at befolkningen kan kjøpe billig bensin, diesel og kull. Men det kan også ha brodd mot Norge – avhengig av hvordan man definerer stats-subsidier. Når skattesystemet er slik at oljeselskapene får betalt 85 prosent av leteutgiftene sine av den norske stat, kan man argumentere for at de er tungt subsidiert.

Subsidier

I en rendyrket økonomtenkning vil man si at en næring får subsider fra staten, dersom den har spesielt gunstige skattesatser eller gis annen form for pengebeskyttelse. Importvernet for landbruket regnes eksempelvis om til en subsidie av mange samfunnsøkonomer. Det er derfor subsidietallene for norsk landbruk varierer med seks, syv milliarder kroner. Norske rederier nyter godt av spesielt gunstige skatteregler - i samfunnsdebatten omtales det av motstanderne som subsidier, mens tilhengerne bare viser til at skattereglene kan være ulik fra næring til næring.

Høyere skatt

Oljeselskapene vil også kunne vise til at de betaler mye høyere skatt enn andre når de begynner å ta opp oljen og gassen, dessuten vil de kunne argumentere med at det er umulig å ha et «vanlig» skattesystem for en næring som også skal betale grunnrente. De fossile ressursene som tas opp av havbunnen er nasjonens eiendom og endel av oljeselskapenes skatteinnbetalinger er betaling for at de får lov til å selge det som egentlig er fellesskapets ressurs.

Likevel kan subsidie-diskusjonen bli vanskelig for Norge og for oljenæringen. Norge har lyst til å være en drivkraft og et forbilde i kampen for å redusere klimautslipp og det kan bli vanskelig internasjonalt å få forståelse for at vi stort sett bruker statens penger på å lete etter ny fossil energi, samtidig som vi vil nekte andre lands myndigheter å bruke penger på å skaffe sin egen fattige befolkning tilgang på livsnødvendig energi.

Beskyldningen om dobbeltmoral kan bli vanskelige å leve med.