Sykehjemsplasser og kommunene
Det kan knapt kalles en nyhet: Valgkampløftene om flere sykehjemsplasser er ikke infridd. Aftenposten fant i forrige uke frem tall fra Statistisk Sentralbyrå som viser at det i perioden fra 2005 til 2013 bare ble etablert 567 nye institusjonsplasser innenfor den kommunale omsorgssektoren. Daværende Ap-leder Jens Stoltenberg lovte i valgkampen i 2009 at det skulle komme 12000 nye plasser. Historien har gjentatt seg. I hver eneste valgkamp siden 1980-tallet er det blitt lovet flere sykehjemsplasser enn det er blitt.
Da Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Michaelsen, ble bedt om å forklare løftebruddene, i NRKs Politisk Kvarter mandag, valgte han den ydmyke linjen. Han innrømmet at de rødgrønne ikke hadde lyktes, han sa det var behov for å tenke nytt og han luftet ideen om å gi statlige driftstilskudd til kommunene.
Et av problemene er nemlig at kommunene ikke har latt seg lokke av det mest brukte politikervirkemiddelet frem til nå: Statlig investeringsstøtte til sykehjem. Kommunene har ikke tatt sjansen på å investere fordi de har fryktet at de i fremtiden ikke vil ha råd til å betale for driften. Når Michaelsen nå åpner for å gi direkte støtte fra staten til kommunenes drift, løser han kanskje akkurat det problemet, men han, og Stortinget, overtar samtidig litt av et ansvar som frem til nå har vært hundre prosent kommunalt. Det kan bli enda mer dragkamper i fremtiden om hvem som har skylden når mediene finner en pleietrengende som blir innlosjert på et bad eller kott.
Statlige driftstilskudd vil også begrense kommunenes handlingsrom. Når kommunestyret skal velge mellom å satse mer på hjemmebasert omsorg eller å bygge nye sykehjemsplasser, kommer det til å være et tungt argument at man får penger fra staten om man gjør det ene, mens man ikke får noe fra staten om man velger å forbedre hjemmesykepleien og dagtilbud til de gamle.
Arbeiderpartiet er klar over disse problemene, og det kan utmerket godt hende at Michaelsens høyttenkning denne uken ender som akkurat det. Samtidig er det verdt å merke seg at forslaget kommer i mangel av noe bedre. Det er i ferd med å bre seg en erkjennelse blant rikspolitikerne om at de ikke kan fortsette med alle løftebruddene. Dessuten kommer behovene innenfor eldreomsorgen til å øke kraftig fra 2020-tallet og utover. Man har ikke lenger så mye tid på å forberede seg.
Det er antageligvis grunnen til at Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, på torsdag sa til Aftenposten at også han kunne tenke seg å være med på å gi statlige driftstilskudd. Syversen viste til at det i samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Venstre/KrF står at man i løpet av perioden skal sette i gang forsøk med lovfestet rett til heldøgns pleie- og omsorg.
Dette punktet i samarbeidsavtalen er et svar på Fremskrittspartiets ønsker. Partiet mener at det bare er gjennom en lovfesting at man kan gi en troverdig garanti om sykehjemsplass til alle eldre som ifølge fastlegen bør ha plass. Fastlegen skal i et slikt system forholde seg til kriterier satt av staten. Konsekvensen vil bli at kommunene mister dagens rett til å bestemme hvem som skal få plass. De må skaffe de plassene som staten i praksis bestemmer at de skal ha.
En slik vingeklipping av kommunene er Høyre kraftig i mot. Det er også derfor Frp bare har fått gjennomslag for noen få forsøk. Høyres ambisjon er tvert imot å gi kommunene flere oppgaver. Da Høyres fremste lokalpolitikere møttes i Tromsø forrige helg, ble resultatene av en intern partihøring offentliggjort. Den dokumenterte Høyre-grasrotas krav om mer selvstyre i kommunene.
Dette er et krav det er vanskelig for Høyres ledelse å ignorere – partiet har etterhvert veldig mange selvbevisste ordførere. Eksempelvis synes en god del av dem at det er selvsagt at de største kommunene skal få overta ansvaret for den videregående skolen. De vil ha det som i Oslo der det er en sterk Utdanningsetat som jobber med det helhetlige skoleløpet. Oslo har det slik fordi kommunen også er fylkeskommune, men andre steder i landet vil det være et stort slag for fylkene om de mister ansvaret for den videregående skolen.
Det bryr ikke Høyres lokalpolitikere seg om, fordi de ønsker å legge ned hele fylkeskommunen, men partiledelsen bryr seg, fordi den vet at den i spørsmålet om fylkenes fremtid er låst fast av Stortinget. Venstre tvang i vår igjennom et løfte om at det også i fremtiden skal være et politisk forvaltningsnivå mellom kommunene og staten. Tar man skoleansvaret bort fra dette forvaltningsnivået, blir det ikke så mye igjen. Det er rett og slett vanskelig å tenke seg at Høyre-ledelsen vil klare å tilfredsstille kravet fra sine egne om å gi kommunene flere oppgaver.
Men det er lett å tenke seg at Høyre kan bli presset til å bli med på å ta myndighet fra kommunene. Når både samarbeidspartneren i regjering, et av samarbeidspartiene og det største opposisjonspartiet argumenterer for mer statlig styring av eldreomsorgen, skal det godt gjøres å holde igjen.
