UEFA holder EM-fest, men tar ikke regningen

Mens vertslandene for den pågående europeiske fotballfesten psyker seg opp til å se på sluttregningen for årets EM, et regnestykke med langt flere minus enn pluss, er det europeiske fotballforbundet, UEFA, godt i gang med planleggingen av neste lukrative EM-fest. Mens EM er en inntektskilde for UEFA takket være TV-rettigheter, sponsoravtaler og billettinntekter, er det samme mesterskapet et milliardsluk for vertslandene. UEFA regner med en mesterskapsinntekt på 10 milliarder kroner. For at Polen og Ukraina skulle tilfredsstile alle UEFAs krav for den tre ukers fotballfesten har det gått med opp mot 240 milliarder kroner. Til tross for satsingen, eller nettopp derfor, er mesterskapet problematisk for to land som har brukt penger på alt UEFA har ønsket seg: Veier, jernbane, flyplasser, hoteller og stadionanlegg. Før håp om industriell vekst og tidenes turistboom får nå mesterskapskåte politikere og byggekåte entreprenører presentert blodrøde regnskapstall. Verst er utsiktene i Ukraina, som i følge det ukrainske analyseselskapet Da Vinci, kommer til å tape minst 50 milliarder kroner på mesterskapet, og gi landet alvorlige økonomiske problemer i lang tid fremover. Landets investeringer i infrastruktur er over evne, og folk flest må regne med å betale. Polen har stått frem som den nye, vellykkede gutten i EU-klassen, men EM blir en uhyggelig utgiftspost også her. Landet store stadionsatsing viser seg å være flott for UEFAs EM-fest, men entreprenørene går nå konkurs og de overdimensjonerte arenaene er helt i utakt med den nasjonale fotballens behov.

Fotballanleggene, som i noen få dager står i sentrum for utsøkt TV-underholding, viser seg å være for store, for dyre, og for mange for vertslandene. Dette dokumenteres i en fersk rapport fra Idrætens Analyseinstitut (IDAN) i Danmark, som har analysert arenabruken i store mesterskap.  

– Mitt viktigste funn er at flere EM-arenaer står tomme i forhold til sin kapasitet etter mesterskapene. Dette er resultatet av at vertslandene påtar seg mesterskap med urealistiske planer og visjoner for fremtiden, sier mannen bak rapporten, analytiker Jens Alm ved IDAN til Mandag Morgen. Skrekkeksemplet er EM i Portugal 2004, et mesterskap der Portugal bygde langt flere arenaer enn nødvendig, og fortsatt betaler for det. Det samme bildet er nå gjenkjennelig i Polen og Ukraina. For ingen klubber har råd til å benytte Polens nye nasjonalstadion i Warszawa som sin hjemmebane, der driftskostnadene er på over 60 millioner i året. Og arenaen i Gdansk, som hylles som verdens beste fotballstadion, er kraftig overdimensjonert for de behov som byens middelmådige klubblag har. Og nytt stadion har i liten grad bedret de sportslige prestasjonene.  

Heller ikke i Ukraina vil de offentlig finansierte arenaene, blant dem finalearenaen i Kiev, skape stort mer enn kortvarig glede. Muligens vil to privatfinansierte praktstadion, hjemmebanene til UEFA-cupvinneren fra 2009 Shaktar Donetsk og ambisiøse Metalist Kharkiv, bryte mønstret. Likevel vil, ifølge Anatolij Baronin i Da Vinci, Ukrainas tap på mesterskapsinvesteringene bli dobbel så store som redselstallene fra sommer-OL i Athen. Grekerne tapte 25 milliarder, og sliter med ettervirkningene fortsatt. Dermed ligger ukrainerne an til en uoffisiell mesterskapsrekord i økonomisk tap.

IDANs rapport, World Stadium Index, som kartlegger hvordan idrettsarenaene brukes etter de store mesterskapene (OL, EM og VM i fotball, Afrikamesterskapet i fotball, De panamerikanske leker, Afrikalekene, Asialekene og Samveldelekene) dokumenterer at mesterskap er skrekkelig dyrt og at arenaene i liten grad bidrar positivt i landenes nasjonale idrettsregnskap.  Jens Alm og IDAN konkluderer med at mindre europeiske land ikke har en sjanse til å arrangere et økonomisk bærekraftig EM i fotball så lenge UEFA dikterer rammene og samtidig har enerett på sponsormidlene og tar mesteparten av businessen som turneringen skaper. 

– Politikerne vet nok ikke helt hva de gir seg i kast med når de søker et EM, sier Alm til Mandag Morgen. 

– Det er en myte at mesterskapene lønner seg. 

IDAN mener at de ultramoderne stadionanleggene med alle tenkelige VIP-fasiliteter slett ikke skaper sportslig vekst og bedre økonomiske forhold for den nasjonale klubbfotballen. Samme uke som EM startet ble det klart at den polske entreprenøren PGB som har bygd tre av de fire praktanleggene i Polen er konkurs, anbudene de hadde vunnet stadionkontraktene med var for lave. To andre nøkkelentreprenører som har stått for byggingen av nye motorveier i både Polen og Ukraina, er også bankerott. Nå må de reddes av polske banker.  

UEFA i utakt med Europa

Varsellampene fra Polen og Ukraina kan gjøre det vanskeligere for UEFA å finne vertskap til kommende mesterskap. Hittil har bare Tyrkia søkt om EM i 2020, Georgia har signalisert sin interesse, og Irland, Skottland og Wales vurderer å søke sammen. Ingen av Europas fotballstormakter har sagt at de ønsker seg EM. Tyrkia er favoritt, men har også søkt om sommer-OL samme år. 

– Vi snakker om veldig dyre fester som veldig sjelden er lønnsomme, og land som Hellas, Portugal, Spania, Tyskland og England, som har erfaring som arrangører av OL, VM og EM, vet det. Da er det ikke så rart om de ikke i dagens økonomiske situasjon er fristet til å arrangere mesterskapet, sier Arild Hervik, professor ved Høgskolen i Molde og ekspert på fotballøkonomi. Han viser til at dette er en ny utvikling, for frem til nå har landene stått i kø for å få lov til å arrangere EM og VM. 

I 2016 er det de franske skattebetalerne som må punge ut for at UEFA skal være en av verdens ledende underholdingsleverandører. Turneringen utvides til 24 lag, og inntektspotensialet øker. Likevel kan den europeiske finanskrisen tvinge UEFA til å forlate dagens kurs og strenge krav til generell infrastruktur – flyplasser, hoteller og ikke minst ultramoderne arenaer med langt større publikumskapasitet enn det de fleste nasjonale ligaer har behov for. Dersom ikke de innledende kampene kan spilles på arenaer som tar under 30.000 tilskuere, vil bare fotballstormaktene med de største og beste arenaene, Tyskland, England, Frankrike og Spania, stå igjen som mulige mesterskapsarrangører. En slik tanke er langt unna UEFA og FIFAs (organisasjonen for alle verdenens fotballnasjoner) uttalte målsetning om å spre mesterskapene og å innlemme nye land i fotballfamilien. I VM-sammenheng ser vi nå at FIFA vender seg til land som ikke vil ha problemer med å overgå forrige arrangørland, gjennom å ha gitt fremtidige VM til Russland og Qatar. 

Fra mulighet til byrde 

IDANs undersøkelse viser at årets EM-arenaer er EM-historiens dyreste og har kostet 17,6 milliarder kroner (se figur 1). Seks stadioner er offentlig finansiert til en samlet prislapp på 14 milliarder kroner. 

– Arenaene, gigantstadioner med for stor publikumskapasitet for de lokale ligaene, blir veldig rask som kvernsteiner rundt halen for eierne, sier Rasmus K. Storm, senioranalytiker ved IDAN og Ph.d. stipendiat Syddansk Universitet i Odense til Mandag Morgen. Både Alm og Storm ser at man kan betrakte UEFA som festfikseren, som skal sørge for at alle har det bra i seksten dager, men som ikke kan gjøres ansvarlig for regningen for festen. 

Også Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i Swedbank First Securities, sier til Mandag Morgen at denne beskrivelsen er rimelig. Han er ikke bekymret for at de økonomiske problemene som vil komme i kjølvannet av EM vil få ringvirkninger i Europa. 

– Til det er det snakk om for små økonomier, sier Andreassen. Slik han ser det vil det være meningsløst for Norge å forsøke å bli EM-arrangør med de krav som UEFA stiller til vertsnasjonene. Økonomiprofessor Hervik ser derimot at dersom nordmenn virkelig har lyst på en fest, og forstår at det er vi skattebetalere som må ta regningen, så har Norge råd til en slik fest, ettersom Norge i prinsippet har råd til hva som helst. Hans uttalelse har i aller høyeste grad også relevans til debatten om hvorvidt Oslo bør søke om å få arrangere vinter-OL i 2022. For om EM i fotball er en fest for UEFA, er et vinter-OL å regne som verdens mest påkostede nisjearrangement, en fest for IOC og et begrenset TV-publikum sammenlignet med fotballmesterskapene. Årets EM sendes live over hele verden av i alt 203 TV-stasjoner, og selv om det bare er 16 land med i EM, mot 32 i sist VM i Sør-Afrika, vil UEFAs inntekter nesten nå opp mot det FIFA tjente på VM. I forrige uke uttalte sjefen for UEFA Events, David Taylor, at UEFA var spent på hvordan sponsorer ville reagere på at turneringen nå ble arrangert i Øst-Europa, men at reaksjonene har vært gode. 

Premiene det spilles om i EM er større enn noen gang: 1,5 milliarder kroner fordeles på de 16 deltakerlagene. Det laget som løfter pokalen i Kiev den 1. juli kan, dersom laget går ubeseiret gjennom turneringen, innkassere 140 millioner kroner. Spanias VM-seier i Sør-Afrika var verd 182 millioner.  

Portugal verst - Tyskland best

Men at UEFA og sponsorene er fornøyd betyr ikke at alt er i skjønneste orden. I IDANs rapport der 75 stadioner i 20 land har vært under lupen, viser at mange anlegg nærmest har utspilt sin rolle når mesterskapene er over. De blir stående igjen som «hvite elefanter – monumenter over oppblåste forventninger og offentlig ekstravaganse».

I fotballsammenheng er det EM i Portugal i 2004 som er skrekkeksemplet. IDANs analyse peker på at det i forkant av EM i Portugal ble lagt til grunn at landet trengte nye stadioner for å styrke den nasjonale fotballen. Stadionregningen ble på over 6 milliarder kroner, dobbel så mye som forutsatt da Portugal ble tildelt mesterskapet i 1999. Resultatet åtte år senere er at flertallet av disse anleggene står halvtomme, og har skapt stor økonomiske belastning for sine hjemkommuner. Tre anlegg har også vært forsøkt solgt. Bare tre klubber hadde før EM i 2004 behov for nye arenaer med en kapasitet på over 30.000 tilskuere: SL Benfica, Sporting Lisboa og FC Porto, og til tross for satsingen i 2004 er det fortsatt de samme tre toppklubbene som har grep om landets fotballpublikum. Ingen andre makter å fylle sin stadion, og med det sikre sine egne inntekter. Disse tre klubbene bidro i vesentlig grad selv til oppgraderingen av anleggene, og det er de sju øvrige arenaene som fortsatt er en byrde for eierne – det offentlige. Portugals politikere og landets fotballforbund var opptatt av å lage et enda bedre mesterskap enn det UEFA krevde, og lot seg friste til å ha ti arenaer, ikke bare åtte som UEFA krevde. IDAN konkluderer med at i Portugals tilfelle var det overambisiøst å påta seg eneansvaret for mesterskapet, og at en deling med Spania ville fungert mye bedre.  

Jens Alm i IDAN frykter nå at mesterskapet i Polen og Ukraina vil minne om Portugal-EM, og etterlate vertslandene med oppgradert infrastruktur og arenaer som landet ikke vil kunne utnytte. Om vi ser bort fra den nye nasjonalstadion i Warszawa som har plass til 58.000 tilskuere, har de tre andre nye arenaene i Polen en gjennomsnittskapasitet på 43.000 tilskuere, mens klubblagene som spiller i Gdansk, Wroclaw og Poznan i gjennomsnitt trekker 16.000 tilskuere på kampene. IDAN mener at Polen ville klart seg med bare et stort stadion i tillegg til nasjonalarenaen.

Private arenaer lykkes

Den mesterskapsarrangøren som har klart å gjøre best bruk av sine stadioninvesteringer er Tyskland. Etter VM i 2006 hadde Tyskland et stort antall førsteklasses arenaer med stor publikumskapasitet, og takket være at Bundesliga er Europas best besøkte liga, er det lite snakk om «hvite elefanter» i Tyskland. På VMs finalearena, Allianz Arena med en publikumskapasitet på 70.000 tilskuere, der både Bayern München og München 1860 spiller sine hjemmekamper, var det fullt hus over 33 ganger i 2009/10, og til sammen ble stadion besøkt av 2,3 millioner fotballentusiaster. Allianz Arena benyttes utelukkende til fotballkamper, og er den mest brukte av alle stadioner bygd til internasjonale fotballmesterskap. Byens to storklubber gikk sammen om byggingen, og München by sto for infrastrukturen rundt anlegget.  

I likhet med i Portugal og i Tyskland er det de to privatfinansierte stadion i Ukraina som anses å ha best mulighet til å få en høy utnyttelsesgrad etter EM. Ukrainas to fotballelskende oligarker Oleksander Jarsolavski og Rinat Akhmetov har sørget for at toppklubbene Metalisk Kharkiv og Shaktar Donetsk har tipp topp arenaer, og publikumsbesøket harmonerer med banenes kapasitet. Shaktar Donetsks stadion Donbass Arena er også en populær konsertarena, og stadion huser en rekke restauranter, barer, butikker og trenigssenter. Klubben er regjerende seriemester i Ukraina, og kvalifisert for deltakelse i UEFAs gjeveste turnering, Champions League. På EMs dyreste arene, Olympiastadion i Kiev, er Dynamo Kiev fersk leietaker, men vil slite med å fylle de 70.000 setene. Andrej Shevchenkosklubblag håper å trekke 50.000 på seriekampene, og skal prise seg lykkelig for at det er byen, og ikke klubben, som har ansvaret for å drifte stadion som har kostet 4,7 milliarder kroner.

Mens EM og VM tvinger frem store stadioner med et usikkert liv etter turneringene, er det arenaer tilpasset hjemmelagenes behov som fungerer. Dette ser vi også i andre land enn der mesterskapene arrangeres, og ett godt eksempel finner vi i Italia, et land som sliter med sin fotballinfrastruktur, og som har mange utdaterte arenaer. I 1990 da Italia var arrangør av VM, fikk landet flere nye offentlige arenaer, blant andre Stadio delle Alpi i Torino, med en publikumskapasitet på knappe 70.000 tilskuere. Stadion var en grei VM-arena, og ble Juventus hjemmebane i seksten år, men var for stor for klubben. I en eneste sesong, 1991-92, trakk laget mer enn 50.000 tilskuere i gjennomsnitt.  I 2006 forlot Juventus delle Alpi til fordel for den nye Stadio Olympico, med plass til bare 28.000 tilskuere, bygd for åpningen av vinter-OL i Torino i 2006. Så – i fjor fikk endelig en av fotballens giganter sitt eget stadion – Juventus Stadium, etter at Stadio delle Alpi ble revet. Dette hypermoderne anlegget, reist på den gamle stadiontomten, har flerbruksmuligheter og underjordisk parkeringshus, og er det første klubbeide stadionet i Italia. Ingen savner VM-arenaen, og Juventus spiller nå for stort sett fulle hus, med 41.000 tilskuere. Italias nye praktstadion er etter UEFAs mål i minste laget til å kunne få storkamper i et eventuelt EM eller VM, men klubbens direktør, Fiat-arvingen Andrea Agnelli, er opptatt av Juventus egne behov, og av å tilrettelegge for bruk i eventsammenheng. Dette har vært viktigere enn å kunne tilby arenaen til et fåtall store internasjonale kamper. Med dagens økonomiske yteevne kan det bli lenge til Italia får et mesterskap, og dersom Tyrkia blir OL-arrangør og finanskrisen vedvarer, kan EM lett havne i den europeiske periferien. Om UEFA og Michel Platini ønsker seg en transkaukasisk fest i Georgia kan de uansett støtte seg til sin uttalte ambisjon om å gjøre fotballfamilien større. De georgiske vinprodusentene gleder seg allerede.