Tysk og kinesisk viktig på svensk

Tyskland er Norges nest viktigste handelspartner, og Sveriges aller viktigste. Til tross for dette, er kunnskapene om tysk språk og kultur svært begrenset i begge landene. 

– Det virker ikke som vi tar inn over oss at Tyskland er Europas viktigste økonomi, og at tysk derfor er et nøkkelspråk, sier Are Turmo, kompetansedirektør i NHO. 

Han er ikke overrasket over at svenske bedriftsledere identifiserer tysk som det språket skolen straks må ruste opp undervisningen i. Han setter pris på at Lärarnas Riksforbund i Sverige, i samarbeid med Svenskt Næringsliv og Demoskop har undersøkt språkbehovet, sett fra bedriftenes side (se figur 1). De svenske funnene har trolig relevans også for norske eksportbedrifter. 

Rapporten «Språk – en väg in i arbetslivet» bygger på en undersøkelse fra i høst og omfatter 200 bedrifter, fra småbedrifter til internasjonalt ledende svenske foretak. På spørsmålet om hvilket fremmedspråk som bør prioriteres i skolen (bortsett fra engelsk), svarer 33 prosent tysk, 16 prosent spansk og 14 prosent kinesisk (se figur 2). 

Det svenske næringslivet mener at behovet for kunnskap i kinesisk er like stort som behovet for å kunne fransk, og blikket rettes både mot nærmarkedet Tyskland og mot Kina.

Det er særlig lederne i de mellomstore bedriftene, hele 44 prosent, som melder om et stort behov for å ha medarbeidere som kan tysk. Lederne for bedrifter med mer enn 200 ansatte beretter om størst behov for ansatte med spanskkunnskaper, og deretter vil de ha folk som kan kinesisk. Også de aller største bedriftene har et klart uttalt behov for å kunne kinesisk. 

Undersøkelsen er gjort som et innspill i arbeidet med å tilpasse språkopplæringen i skolen til næringslivets behov. Rapporten tegner et  bilde av et svensk næringsliv som ser at språkkunnskap er en nøkkelfaktor for eksportsuksess. I Sverige stiller 42 prosent av mellomstore bedrifter (50-199 ansatte) krav til et tredje fremmedspråk ved ansettelse, og 33 prosent av de største selskapene (mer enn 200 ansatte) har dette kravet.  

Rapporten ble offentliggjort under Bokmässan i Gøteborg i forrige uke, der det tyske språkets plass i Sverige og Norden fikk særlig oppmerksomhet. Rapporten har virvlet opp en debatt om hvem som har ansvaret for at skolen nedprioriterer språk, og om næringslivet selv har vært likegyldig og ikke sett eller kommunisert språkbehovene sine tidligere. Både i Norge og Sverige er det grundig dokumentert at næringslivet sliter med å rekruttere folk med gode tyskkunnskaper, noe som ses som et resultat av at tysk gradvis har tapt for andre valgfag i skolen (se også Mandag Morgen nr. 7, 2008 og nr. 3, 2009). 

En av de mange som har latt seg høre i det svenske ordskiftet er Thomas Marten, lektor ved Linnéuniversitetet. Han mener at tyskens bedrøvelige stilling skyldes skolereformer som har gjort det fristende for elever å velge enkle matlagningskurs i stedet for mer krevende språkstudier.

Urovekkende utvikling

37 prosent bedriftene internasjonal business, sier at tysk er det viktigste språket å prioritere i skolen. 31 prosent av bedriftene som er avhengig av medarbeidere med gode språkkunnskaper, sier at de aktuelle kandidatene overdriver sine egne språkkunnskaper. Med andre ord; engelsk er ikke nok!

Tobias Krantz, sjef for utdanning, forskning og innovasjon i Svensk Næringsliv, sier til Mandag Morgen at det er urovekkende at interessen for språkstudier har falt. 

- Det er viktig at vi nå gjennom denne undersøkelsen får frem hvordan næringslivet selv ser på språkbehovet, og jeg tror at rapporten vil være en øyeåpner, sier Krantz, som tidligere har vært høyskole og forskningsminister i Sverige. 

– Det er åpenbart at vi taper eksportinntekter om vi ikke setter oss bedre i stand til å kommunisere med våre markeder, sier ex-ministeren. Han ser det som et paradoks at interessen for tysk og Tyskland er liten, samtidig som landet er en enormt viktig handelspartner for de nordiske landene. Bildet er ikke nytt, og for å forbedre sitasjonen, er ikke Krantz fremmed for å løfte diskusjonen inn i nordiske fora, da dette er en problemstilling som vurderes svært likt, i alle fall i Sverige og Norge. 

Metta Fjelkner, leder for Lärarnas Riksforbund, mener at næringslivet selv ikke er har hatt et klart nok bilde av eget språkbehov. Og hun fritar lærerne for ansvaret for at svenske ungdommer er dårligere i språk enn tidligere. Næringslivet har ikke kommunisert sitt behov, mener hun. Fjelkner er svært fornøyd med at Lärarnas Riksforbund og Svensk Næringsliv har kunnet gå sammen om å dokumentere bildet.  Slik hun leser undersøkelsen er det klart viktigste funnet at næringslivet selv nå helt klart etterlyser mer kunnskap i tysk. 

– Det er også viktig at det kommer frem at næringslivet opplever at mange aktuelle arbeidstakere skryter på seg større språkkunnskaper enn de har, sier Fjelkner.

I en tidligere undersøkelse som Lärarnas Riksforbund og Svenskt Næringsliv har foretatt sammen med Demoskop, kom det frem at bare en av ti bedrifter opplever at skolen evner å forberede elevene for yrkeslivet. Ungdomsarbeidsløsheten i Sverige er blant de høyeste i Europa. Andelen arbeidsløse i alderen 15–24 år var på hele 28,6 prosent i juni 2011, ifølge Statistiska centralbyrån. Dette er en tall som bekymrer, særlig sett i sammenheng med at svenske bedrifter skriker etter kompetanse, blant annet i språk. 

I Sverige har andelen elever i 9. klasse som lærer seg ett språk i tillegg til engelsk, ligget stabilt på 65 prosent i en årrekke. Lärarnas Riksforbund og Svenskt Næringsliv er enige om at mange flere elever har kapasitet til å studere språk, men at de fra skolens side i liten grad oppmuntres til å legge ned det lille ekstra arbeidet som språkstudier krever. Håpet er nå at en undersøkelse som gir tydelige svar på hva næringslivet etterspør, vil kunne stimulere skolene til å fokusere mer målrettet på språkundervisning som matnyttig i yrkessammenheng.

Men økt språkkunnskap krever flere års arbeid, og en rekke faktorer jobber mot en rask, språklig forbedring: 

• Fordommer stopper tyskkunnskap: I Sverige, og resten av Norden, er vil i liten grad eksponert for tysk hverdagskultur. Vi vet lite om tysk popmusikk, film, litteratur og sport. Tysk anses som tungt, gammeldags og utdatert.
• Ser ikke Kina: Kina er langt borte, preget av brudd på elementære menneskeretter og har et språk for spesielt interesserte – enn så lenge.
• Seg selv nok: Nordisk selvtilfredshet står i veien for språklig nysgjerrighet. Norden scorer høyt på alle statistikker om levestandard og livskvalitet, og gjør at befolkningen ikke har en sult på ny kunnskap om andre deler av verden – i alle fall ikke om det krever nye språkkunnskaper.

For Norges del kan den manglende interessen for Tyskland også ha en sammenheng med tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig.

– Krigen endret Norges bilde av Tyskland, og kanskje også tyskernes eget selvbilde. Vi er nok blitt vendt i en angelsaksisk retning, bort fra Tyskland og tysk kultur, sier førsteamanuensis Christian Janss ved Universitet i Oslo. 

Janns som blant annet er ekspert på tysk litteratur, ser likevel at bildet kan være i ferd med å endre seg noe.

- Det er et stigende antall som tar tysk hos oss. Berlin er blitt en magnet som aldri før. Samtidig er tyskernes selvbilde blitt mer positivt. De hevder sin nasjonalfølelse med litt større glede nå, sier han.

«Typisk tysk» = dårlig smak

I debatten om tysk språk og kultur som preget svenske medias dekning av Bokmässan, sto ledende kommentatorer i kø for å analysere Tyskland, og forklare hvorfor Sverige og Norden ikke har en stereo-dialog med landet. I Svenska Dagbladet skriver kulturkommentatoren Lina Kalmteg at «svenskene fortsatt henger seg opp i det som er «typisk tysk» – stygge barter, dårlig musikk, dårlig smak i det hele tatt, kraftkost og et språk som det er så gøy å herme etter. 

«Men kanskje det finnes håp. Si Tyskland og dagens unge tenker mer på en klubb i Berlin enn en bunker,” skriver hun. 

Andre kommentatorer har pekt på at tyskerne ikke evner å eksportere sin populærkultur til Norden, at de i liten grad får oppmerksomhet for sin sport, selv fotballen når i liten grad ut, bortsett fra i Norge akkurat nå takket være Ståle Solbakken og Moa (Mohammed Abdellaoue). Tysk popmusikk er et ikke-tema for de fleste. Selv ikke Tysklands siste Nobelprisvinner i litteratur, Herta Müller, har blitt et  ”navn” i Norden. 

Slik den svenske litteraturforskeren og debattanten, Ebba Witt-Brattström, ser det, er det pinlig at tyskerne er opptatt av Sverige og Skandinavia, og har store kunnskaper om oss, uten at vi bryr oss med å bli kjent med Tyskland: 

«Det er mulig å studere skandinaviske språk på 13 tyske universitet (og i Wien, Zürich og Basel). Men det er snakk om en ikke gjengjeldt kjærlighet; for selv om Tyskland er Sveriges største handelspartner, så har svenskene en refleksmessig misstro til alt som er tysk (muligens bortsett fra det billige ølet).» Beskrivelsen kan vel også gå for Norge. 

Det er et paradoks også for kompetansedirektør Turmo i NHO, at vår tyske kulturforståelse er grunn, og at nordmenn i liten grad har villet sette seg ordentlig inn i kulturen til vår store handelspartner. Han peker på at det gjennom de siste årene er blitt vanlig å se på utdannelse som selvrealisering – ikke som en instrumentell handling for å kvalifisere seg yrkesmessig. I denne sammenhengen ser han også at spansk har utviklet seg til et populært fremmedspråk i skolen. Spansk er de varme traktenes språk, et språk knyttet til det gode liv, mens tysk inntil for et eller to tiår siden var et nyttig verktøy for ingeniører og andre som ville opp og frem. Turmo konstaterer at den tid er forbi da norske ingeniører i stort antall studerte i Tyskland, og kom hjem med faglig innsikt og verdifull tysk kulturkompetanse.

Politikere med kunnskapsforakt

Kina er landet alle nå følger med argusøyne, og også svenske næringslivsledere ser østover. Det gjør ikke svensk skole, påpekes det i rapporten fra Lärarnas Riksforbund og Svenskt Näringsliv, i og med at det i 2009/2010 bare var bare 13 elever i 9. klasse som hadde kinesisk som fremmedspråk, mens 21.400 leste tysk og 37.721 lærte seg spansk. Gapet mellom det skolen legger opp til og det næringslivet ser av behov er med andre ord stort. 

– Vi vet at 300.000 kinesere studerer engelsk, men det gjør på ingen måter kinesisk overflødig. Jeg hadde forventet at næringslivet hadde enda større fokus på kinesisk, sier Metta Fjelkner. Hun mener at svenskene, og også folk i resten av Norden, overvurderer sine språkkunnskaper og sine evner til å navigere i en globalisert verden. 

– Språkundervisningen og utviklingen av språk- og kulturkompetanse har vært nedprioritert. Språklærerne har lav status. Dette er et resultat av vi i Sverige har hatt politikere med kunnskapsforakt, sier Fjelkner.

Koblingen mellom språkkunnskaper og utenrikshandel er tydelig. For Sveriges tilfelle kom det i 2010 frem at 43 prosent av bedriftene med kunnskap i andre språk enn svensk, gjør forretninger med utlandet. Sverige eksporterte i 2010 varer for 51 milliarder kroner. Kina har de siste årene kommet opp som et sentralt eksportmarked. Derfor bekymrer det Metta Fjalkner i Lärarnas Riksforbund og Tobias Krantz i Svenskt Näringsliv at 45 prosent landets utenlandsstudenter studerer ved engelskspråklige universitet. 

De peker i rapporten på at forskningsstudentene i Sverige har begrensede kunnskaper i andre språk enn engelsk, noe som gjør at forskning publisert på andre språk blir vanskelig tilgjengelig. Det fører til at noen områder blir mer eller mindre blanke, da nasjonal forsking i en rekke land ikke oversettes til engelsk. 

Kunnskap i lokale språk anses også som viktig i næringslivet. Særlig de store selskapene anser lokale språkkunnskaper som helt avgjørende, og hele 42 prosent av svenske bedrifter med internasjonal virksomhet ser nødvendigheten av å beherske lokale språk (se figur 3).

Kina-error

Også norske NHO ser at norsk og nordisk selvtilfredshet kan komme i veien for ønsket om å orientere seg i verden gjennom brede språkkunnskaper. Are Turmo deler Svenskt Næringslivs frykt for at dårlig språkkompetanse skal hemme industriell vekst og eksportevnen. Han ser at Kina gradvis kommer til å bli et marked for mange tradisjonelt sterke norske eksportnæringer, og for å være i posisjon kreves språk og kulturforståelse. Akkurat nå er Kina et vanskelig land sett med norske øyne, etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina. Men gradvis vil Norge-Kina-forholdet normaliseres, og kinesisk peker seg på alle måter ut som et lurt språkvalg. 

Men de som i mellomtiden vil kose seg med en litt enklere oppgave, kan kaste seg over tyskbøkene – og næringslivet vil juble.