Plikt til å purre på NAV

«Hilde» klaget til NAV Klageinstans, og viste til at hun hadde sendt brev og spurt NAV om hvordan hun eventuelt skulle melde fra om at hun mottok arbeidsgodtgjørelse i tillegg til ikke-skattepliktig beløp til utgiftsdekning.

Fikk ikke svar

«Hilde» hadde spurt NAV flere ganger om hun skulle krysse av for arbeid på meldekortet som følge av at hun fikk arbeidsgodtgjørelse som fostermor, men fikk ikke svar. Det var dokumentert i saken at hun hadde sendt en skriftlig henvendelse, og at hun hadde vært på møte for å få veiledning.

Flere år seinere fikk hun vite at hun skulle fylle ut timer på meldekortet sitt, noe hun da startet med umiddelbart. Siden NAV selv hadde gjort feil, og noe av beløpet var foreldet, ble krav om tilbakebetaling redusert til 150 993 kroner.

Lagmannsrettens flertall mente at ‘Hilde’ ikke kunne slå seg til ro med at utbetalingene var korrekte når hun ikke fikk svar.

Brakt inn for lagmannsretten

Verken NAV Klageinstans eller Trygderetten ga henne medhold, og hun brakte derfor saken inn for lagmannsretten.

Hennes advokat skrev: «Lagmannsretten må ta stilling til om man skal legge vekt på et lovverk NAV i høyeste grad har bekreftet at de ikke kan, ikke har forstått og ikke informert om, eller om en fostermor som titalls ganger har forsøkt å få beskjed om lovverk, regler, samt beskjed om hva som skal gjøres for å følge loven, skal vinne frem.»

Staten mente at «Hilde» burde forstått at hun ikke kunne få arbeidsavklaringspenger uten reduksjon samtidig som hun mottok arbeidsgodtgjørelse med 15 000 kroner i måneden.

Staten erkjente at feilutbetalingen kunne lastes NAV, men framholdt at «Hilde» burde ha forstått at det var feil ved utbetalingene. Selv om NAV ikke hadde svart på hennes henvendelser, mente staten at henvendelsene i seg selv tydet på at hun hadde grunn til å tro at godtgjørelsen ville ha innvirkning på retten til arbeidsavklaringspenger. Den skjønnsmessige reduksjonen på en halvpart av det beløpet som ikke var foreldet, mente staten var riktig.

Spørsmål om aktsomhet

Lagmannsretten¹ viste også til Trygderettspraksis om at arbeidsavklaringspenger skal avkortes i henhold til timer fosterforeldrene har jobbet, og at manglende avkorting av ytelse som følge av manglende avkryssing på meldekort har ført til feilutbetaling.

Det ble vist til at stønadsmottaker må sette seg inn i informasjonsmaterialet hun mottar.

Spørsmålet som stod for lagmannsretten var om vilkårene for å kreve tilbakebetaling i folketrygdloven § 22-15 var oppfylt. Lagmannsretten skriver:

«Bestemmelsen oppstiller et aktsomhetskrav hos stønadsmottaker eller noen som handler på dennes vegne. Det følger av rettspraksis at det på dette området, som angår samfunnets velferdsgoder, må gjelde en streng aktsomhetsnorm».

Det ble vist til at stønadsmottaker må sette seg inn i informasjonsmaterialet hun mottar, og at søker tar kontakt med trygdemyndighetene for avklaring dersom noe er uklart.  Det var jo for så vidt det «Hilde» hadde gjort. Hun hadde bare ikke fått svar.

Det hører med til historien at forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 om arbeidsavklaringspenger § 9 er endret, og arbeidsavklaringspenger skal ikke lenger avkortes. Dette får imidlertid ikke betydning for «Hilde» fordi endringen trådte i kraft 1. januar 2018, det vil si etter perioden da «Hilde» hadde mottatt arbeidsavklaringspengene.

Plikt til å etterlyse svar

Lagmannsrettens flertall mente at «Hilde» burde forstått at det var feil at arbeidsavklaringspengene ikke ble avkortet. Det at NAV ikke besvarte brev fra «Hilde» der hun spurte om hun skulle oppgi timer på meldekortet for arbeid som fostermor, og at de heller ikke forklarte dette i møte som gjaldt informasjon om hvordan krysse av på meldekortet fordi den som kunne dette hos NAV ikke var til stede, endret ikke dette.

Lagmannsrettens flertall mente at «Hilde» ikke kunne slå seg til ro med at utbetalingene var korrekte når hun ikke fikk svar. «Hun kunne ikke med rimelighet tolke NAVs taushet som et tegn på at alt var i orden.»

Mindretallet mente at «Hilde» var i aktsom god tro i en periode etter møtet med NAV høsten 2011, og at NAVs manglende oppfølging må få betydning for hvilken tidsperiode tilbakebetalingskravet kan gjelde. Mindretallet mente at «Hilde» ikke kunne vente i «ubegrenset tid» før hun ikke lenger kunne ses som i aktsom god tro, men sa ikke noe om hvor lenge hun eventuelt skulle ha kunnet gå uten å etterlyse svar.

Skjønnsmessig reduksjon

Lagmannsretten viste til at domstolene skal være tilbakeholdende med å overprøve om det foreligger særlige grunner for å redusere tilbakebetalingskravet, da spørsmålet om det foreligger særlige grunner ligger innunder forvaltningens frie skjønn. Retten kan kun prøve om Trygderetten har bygd på rett faktum og om dens skjønnsutøvelse er forsvarlig og ikke grovt urimelig.

Den nærmere avgjørelsen om tilbakebetaling skal kreves og med hvilket beløp kan ikke overprøves av retten. Retten fant ikke at det var grunnlag for overprøving av den delen av vedtaket heller.

Det er snakk om hva man bør forstå, ikke hva man forstod.

Min kommentar:

Selv om stønadsmottaker ikke forstår at beløpet er for høyt, er det en streng plikt til å sette seg inn i regler på området for å avdekke feil som NAV gjør, også når man har etterspurt informasjon og bedt om veiledning, uten at NAV har svart. Det er snakk om hva man bør forstå, ikke hva man forstod.

I dette tilfellet kom det ikke fram av noe informasjon som var sendt eller gitt at hun skulle krysse av på meldekort, og det er etter mitt syn for mye å kreve at «Hilde» skal kjenne til trygderettspraksis på området når det ikke følger av lover eller forskrifter som er alminnelig tilgjengelig.

I saken fra Trygderetten som lagmannsretten viste til, hadde stønadsmottaker ikke meldt fra om at han mottok ytelser. Det hadde jo «Hilde» gjort, selv om hun ikke hadde krysset av på meldekortene. Når det er sagt, hadde «Hilde» anledning til å purre på manglende svar, noe hun ikke gjorde. Saken hadde kanskje vært annerledes dersom hun kunne dokumentere flere ubesvarte purringer over tid.

Av Siri Øvstebø, advokat, www.advocacy.no

¹LB-2017-198608