Trygderetten forsømte sin opplysningsplikt

«Bjarte» ble tvangsinnlagt ved psykiatrisk sykehus, og fikk deretter poliklinisk behandling ved Søndre Vestfold DPS i halvannet år.

Det ble da fastslått at han fylte kriterier for diagnosen F62.1 vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser, og det ble konkludert med at lidelsen skyltes traumatiske opplevelser i oppveksten.

De livshendelsene det dreide seg om, var en oppvekst med langvarige og alvorlige fysiske og psykiske overgrep fra tidlig barndom.

«Bjarte» hadde søkt om gjenopptak tidligere

«Bjarte» hadde fått innvilget uførepensjon med virkningstidspunkt etter fylte 26 år. Som sykdom etter folketrygdloven § 12-6, ble det angitt ADHD, migreneplager og hodeskader etter et traume da han var 29 år.

Ytelse som ung ufør sikrer tilleggspensjon gjennom godskrivelse av framtidige pensjonspoeng, og ADHD er nevnt i NAVs rundskriv som en av de psykiske lidelsene som kan gi rett på ytelse for ung ufør i de alvorligste tilfellene.

«Bjarte» hadde fått avslag fordi hans ADHD ikke var alvorlig nok. Trygderetten hadde stadfestet vedtaket. Det var denne avgjørelsen han nå ville få behandlet på nytt.

Hva skal til for å få saken gjenopptatt

En sak gjenopptas bare dersom det kommer til opplysninger om det tidligere faktiske forholdet som er egnet til å føre til at kravet helt eller delvis gis medhold.

Det samme gjelder dersom det er begått alvorlige saksbehandlingsfeil tidligere, eller at den tidligere rettsanvendelsen var uforsvarlig eller at skjønnsutøvelsen falt utenfor rammene for et forsvarlig skjønn. Dette var tidligere basert på ulovfestet rett, men framgår nå av trygderettsloven.

NAV og Trygderetten mente at diagnosen vedvarende personlighetsforandring ikke var tilstrekkelig for å få saken gjenopptatt. «Bjarte» anket saken inn for Gulating lagmannsrett, som i dom 20. februar 2017 kom fram til at Trygderettens kjennelse var ugyldig.  

Voldelig oppvekst ikke vurdert som selvstendig faktor

Lagmannsretten påpekte at selv om de opplysningene som lå til grunn for den nye diagnosen «Bjarte» hadde fått, hadde vært omtalt som en del av sakens generelle bakgrunn, var opplysningene tidligere ikke vurdert som en mulig, selvstendig årsaksfaktor.  

På dette grunnlaget mente lagmannsretten at det ikke var mulig å ta forsvarlig stilling til om de nye opplysningene ga klare holdepunkter for å anta at en ny behandling av kravet ville kunne gi et annet resultat.     

Trygderettens plikt til å sørge for sakens opplysning

Lagmannsretten viste til at Trygderetten har en reell plikt til å sørge for sakens opplysning, og for å legge til rette grunnlaget for egen avgjørelse jf. trygderettsloven § 15 første ledd.  Kravet må ses i sammenheng med hva som skal vurderes, jf. rettspraksis.   

I «Bjartes» sak, var det spørsmål om hvorvidt vilkårene for å få gjenopptatt saken var oppfylt. Det konkrete temaet var om de nye opplysningene ville kunne medføre at uføretidspunktet skulle settes ett år tidligere, slik at «Bjarte» ville fylle vilkårene som ung ufør.

Alvorlig saksbehandlingsfeil

Siden Trygderetten hadde lagt til grunn en reell mulighet for at de nye opplysningene etter sitt innhold kunne være egnet til å endre vurderingen av saken, men at dokumentasjonen var mangelfull, skulle den ha innhentet supplerende informasjon, ifølge lagmannsretten.

Lagmannsretten viste til at det ikke bare var medisinske journaler i saken som kunne opplyse den, men også andre momenter, herunder at «Bjarte» hadde vegret seg mot kontakt med hjelpeapparatet. I tillegg ble det vist til at han til tross for gode evner, hadde hatt vansker med å gjennomføre skolegang og etablere seg i arbeidslivet.

Lagmannsretten uttalte: «Det er behov for en grundig utredning hos spesialist, for å klarlegge sykdomsbilde og funksjonsnivå. Mangelfull opplysning av saken på dette punkt ved Trygderettens behandling av gjenopptaksspørsmålet anses av lagmannsretten å være en alvorlig saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på vedtaket i saken.»

Lagmannsretten fant derfor at Trygderettens kjennelse var ugyldig, og tilkjente «Bjarte» saksomkostninger til juridisk bistand.

Min kommentar:

Lagmannsretten fastslår her at Trygderetten hadde plikt til å sørge for at saken blir opplyst når det var reell mulighet for at de nye opplysningene etter sitt innhold ville kunne være egnet til å endre vurdering av saken. Det var ikke tilstrekkelig som avslagsgrunn at dokumentasjonen var mangelfull.

Det kommer også fram at det ikke er nok å vurdere om ADHD i seg selv er alvorlig for å vurdere om vilkårene som ung ufør er oppfylt. I tillegg til de psykiske utfordringene som følger av ADHD, må det også vurderes om det foreligger andre psykiske lidelser i tillegg, som kan ha betydning.

Hvorvidt «Bjarte» har fått innvilget ytelse som ung ufør i etterkant av dommen, kjenner jeg ikke til.

Av Siri Øvstebø, advokat - www.advocacy.no