Samboere selv om far sitter 4,5 år i fengsel?

«Marie» fikk innvilget overgangsstønad fra mai 2014. Det var før barnet ble født. Barnefar begynte soning i fengsel i juni eller juli samme år, og «Marie» oppga at hun flyttet inn i leiligheten hans i august 2014. Hun hadde skrevet leiekontrakt med barnefar som utleier, og hun meldte fra om flytting til folkeregisteret i august 2014.

Var det soningen som i praksis forhindret samboerskap?

Det er et vilkår for rett til overgangsstønad at mottakeren er enslig og er alene med omsorgen for barnet eller barna. Nav mente at «Marie» og barnefar var samboere fra september, og at soningen måtte ses på som et avbrudd i samboerforholdet som følge av praktiske grunner. Derfor var ikke vilkårene for å motta overgangsstønad til stede.

«Marie» opplyste at hun var leieboer, og hun viste videre til at hun flyttet inn etter at barnefar begynte soningen, og at hun hadde en husleiekontrakt som viste det. Hun viste også til at de ikke bodde sammen på det tidspunktet Nav la til grunn at de begynte samlivet, da barnefar allerede hadde påbegynt soningen.

Fire og et halvt år er midlertidig atskillelse

Trygderetten tok utgangspunkt i folketrygdloven § 15-5 første, andre og tredje ledd, bokstav a, slik den lød før lovendring 1. januar 2016.  Bestemmelsen stiller som vilkår at enslig mor eller far må sannsynliggjøre at vedkommende er enslig. Det gis ikke stønad dersom foreldrene er samboere eller ved andre nære boforhold.

Trygderetten viste til at det etter lang praksis er lagt til grunn at begrepet "lever sammen" er et videre begrep enn "å bo sammen". Også andre bo- og samlivsformer enn det som regnes som samboerskap kan føre til at forsørgeren ikke har rett til stønad, fordi partene i henhold til folketrygdloven anses for "å leve sammen".

Trygderetten uttalte videre at soning av straffedom på 4,5 år må anses som midlertidig atskillelse, men sa ikke noe om hvorvidt det var langvarig praksis om at også så lange atskillelser som 4,5 år måtte ses på som midlertidig avbrudd i samlivet.

Avgjørende når etablering av felles bolig skjedde

Trygderetten viste til at en naturlig språklig forståelse av ordlyden i folketrygdloven § 1-5 fjerde ledd, om hvem som regnes som samboere til tross for at de lever atskilt, må ha skjedd forut for den midlertidige atskillelsen. Det var tidspunktet for når «Marie» og barnefar startet samlivet som var avgjørende for saken. Det tidspunktet Nav hadde lagt til grunn, var etter at atskillelsen fant sted, og ga ikke grunn for å si at hun ikke fylte vilkårene for overgangsstønad.

Trygderetten vurderte bevisene i saken, og uttalte: "Til tross for at «Marie» ikke meldte flytting eller benyttet den nye adressen før etter at barnefar startet soningen, finner retten at det foreligger en rekke indikasjoner på at partene hadde etablert et felles bosted, og at det var soningen som i praksis forhindret et felles hushold. "

Opphevelse

Trygderetten mente altså at mye tydet på at «Marie» og barnefar hadde etablert et felles samliv før han begynte soningen, og at dette måtte vurderes på nytt. Saken ble derfor opphevet, og sendt tilbake til Nav for ny vurdering.
Selv om Trygderetten endret Nav klageinstans vedtak i «Maries» favør, signaliserte den langt på vei at hun kan måtte anses for å ha etablert samliv med barnefar før det tidspunktet hun selv hadde oppgitt, og før det Nav klageinstans har lagt til grunn. Det er i «Maries» disfavør dersom en slik vurdering legges til grunn av Nav når de vurderer saken på nytt. Trygderetten uttalte videre at det ikke var vanlig at to som etablerer et samliv i den enes tidligere bolig skriver leiekontrakt. Her kommer de «Marie» i møte.

Nav må derfor innhente mer opplysninger i saken, før de eventuelt fatter nytt vedtak. Nav må i så fall vurdere hvorvidt felles samliv var etablert før oppgitt tidspunkt. Relevante forhold som må belyses, er blant annet hvordan «Marie» og barnefar har organisert sin økonomi, og hvilke permisjonsrettigheter barnefar ville ha.

Min kommentar:

Jeg er ikke kjent med utfallet av den nye vurderingen Nav har gjort etter at vedtaket ble opphevet. Dersom Nav kommer til at «Marie» og barnefar må anses for "å leve sammen", til tross for at det foreligger leiekontrakt, reiser det en ny problemstilling.

Det er etter min mening ikke helt opplagt av en naturlig språklig forståelse at midlertidig avbrudd av samlivet kan være opptil 4,5 år, og særlig når atskillelsen ikke er frivillig. Det er annerledes når atskillelsen er frivillig, som når studier er årsaken til at foreldrene bor på ulike steder, men fortsetter samlivet.

Dersom 4,5 år anses som midlertidig avbrudd, vil jo de som har barn med en som soner en lengre dom, stå mye dårligere stilt i forhold til å leie leilighet av den andre forelderen enn de som er i forhold til noen som soner en kortere dom. Etter endt soning, kan jo den som har sont flytte til en annen bolig, og slik bevise at de ikke lever sammen.

Av Siri Øvstebø, advokat, www.advocacy.no