Ranil fikk avslag på uførepensjon etter 12 år på attføring

Ranil gjennomførte en rekke arbeidsavklaringstiltak de neste 12 åra. Likevel avslo Nav krav om uførepensjon, men lagmannsretten fant ingen opplysninger om at han simulerte helseplager.

Trygderetten opprettholdt Navs vedtak, og Ranil brakte saken inn for lagmannsretten. Staten viste til at det forelå få objektive funn for sykdom, og viste til en spesialisterklæring om at inntektsevnen til Ranil ikke var nedsatt med minst 50 prosent. Fra 2008 forelå det en annen legeerklæring som konkluderte med at Ranil var 15 prosent medisinsk invalid, men at det ikke var sikre tegn på nevrologisk skade. Staten mente derfor at det «…på den bakgrunn var vanskelig å validere saksøkers subjektive funksjonstap».

Sykdomsbegrepet i folketrygdloven krever ikke objektive funn

Borgarting lagmannsrett avsa dom i saken 29. april 2016[i]. Problemstillingen var om Ranils helseplager kan karakteriseres som sykdom i folketrygdloven § 12-6 første ledds forstand, og om det var årsakssammenheng mellom helsetilstanden og nedsatt arbeidsevne.  

Lagmannsretten viste til at Ranil hadde et sammensatt symptombilde, og mente at det var klart at Ranil har en varig sykdom. Retten viste til at det var gått 14 år siden arbeidsulykken, og at det var da symptomene oppstod.

Det blir i dommen vist til at trygderetten ikke hadde kommentert betydningen av de ulike diagnosene som Ranil har fått, at han er vurdert til å ha en medisinsk invaliditet på 15 % og at han ikke hadde vært i inntektsgivende arbeid på 14 år. Det blir også vist til at det ikke var noe som tilsa at han simulerte symptomer.

I og med at staten har lagt vekt på at det ikke er sikre tegn på nevrologisk skade, få objektive funn og at det er vanskelig «å validere saksøkers subjektive funksjonstap», kan det se ut som om Nav mener det kreves objektive funn for at sykdomsvilkåret skal være oppfylt. Det er i så fall feil. Det kreves ikke objektive funn. Videre anførte staten at det ikke var grunnlag for overlege Rasmussen å konkludere med at saksøker har en medisinsk invaliditet på 15 prosent. Lagmannsretten påpekte at trygderetten ikke hadde kommentert at Ranil hadde fått vurdert den medisinske invaliditeten satt til 15 prosent etter arbeidsulykken, og at saken derfor var mangelfullt opplyst.

Ikke bare medisinskfaglige vurderinger

Lagmannsretten fant ut fra bevisene i saken at Ranil hadde fått redusert sin inntekstevne, og at inntektsevnen var nedsatt med minst 50 prosent. Lagmannsretten påpekte at Ranil har mange diagnoser og et sammensatt sykdomsbilde, og uttalte at det i slike tilfeller kan være vanskelig å trekke noen sikker slutning om hvor stor betydning sykdommen har for nedsettelse av arbeidsevenen dersom en bare ser på de medisinskfaglige vurdereringer.

Lagmannsretten skriver: «Av den grunn blir det etter lagmannsrettens syn viktig å klarlegge hva han har gjort før og etter sykdommen, og hva en kan trekke ut av denne informasjonen når hovedårsakskravet og uføregraden skal vurderes».

Punktlighet, høflighet, imøtekommenhet og motivasjon

Ranil var arbeidsfør og motivert for å arbeide før ulykken, og hadde ikke hatt problemer med å få inntektsgivende arbeid. Det var ikke noen opplysninger om at Ranil ikke ønsket å komme tilbake til arbeid etter ulykken.

I rapporten fra tre ulike utplasseringssteder kom det fram at Ranil var punktlig uten dokumentert fravær, han var høflig og imøtekommende, lett å forholde seg til, sosial og motivert for å komme tilbake til arbeid. Han hadde ikke på noe tidspunkt jobbet i arbeidsrettede tiltak i over 50 prosent stilling etter ulykken. Det var ingen opplysninger som tydet på at hovedårsaken til hans reduserte arbeidsevne skyldes sosiale eller økonomiske forhold.

Lagmannsretten konkluderte: «Dette sammenholdt med at han har vært i fullt arbeid i over ti år da hans helseplager startet, gjør at lagmannsretten ikke kan se annet enn at det er mest sannsylig at det er hans medisinske lidelser som er hovedårsak til hans nedsatte arbeidsevne, og at hans evne til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst halvparten i forhold til ethvert arbeid».

Uklarhet om mandatet til spesialist

Lagmannrettens dom viser at gjennomførte arbeidsutprøvingstiltak må vektlegges ved vurdering av om de medisinske lidelser er hovedårsak til nedsatt ervervsevne. I tillegg viste lagmannsretten til at spesialisterklæringen til Williksen var besvart ut fra et mandat fra Nav om en «vurdering av om funn og objektive symptomer etter ulykken i 2000 kan relateres til den aktuelle hendelsen».

Lagmannsretten mente at hovedspørsmålet er om Ranils medisinske lideler er hovedårsak til hans reduserte inntektsevne, uavhengig av årsak til sykdommen.

Etter dette ble trygderettens kjennelse kjent ugyldig fordi den var fattet på mangelfullt og ufullstendig grunnlag, noe som kunne ha hatt betydning for utfallet i saken. Ranil fikk dekket utgifter til advokat med 239 797 kroner.

Min kommentar:

Det kreves ikke objektive funn for at sykdomsvilkåret i folketrygdloven skal være oppfylt. Også subjektive symptomer kan være sykdom. Ulike diagnoser må dessuten vurderes samlet.

Lagmannsretten presiserer at ved sammensatte symptomer, er det relevant å legge vekt på hva Ranil gjorde før og etter sykdommen, og klarlegge hva en kan «trekke ut fra denne informasjonen når hovedårsakskravet og uføregraden skal vurderes». Særlig i et tilfelle som Ranils, med over 12 års arbeidsrettede tiltak, burde det vært åpenbart for Nav og trygderetten at Ranils iherdige forsøk på å komme tilbake til inntektsgivende arbeid var relevante momenter i vurdering av om vilkårene for uførepensjon var oppfylt.

Skrevet av: Siri Øvstebø, advokat. www.advocacy.no

[i]LB-2015-100441