122 db: Støynivået målt 10 centimeter fra munnen på en to måneder gammel baby. Risikoen for hørselsskader begynner på 85 dB.
Stillhet i kolikkens tid
Denne teksten blir til med lyden av en skrikende baby skingrende i ørene. For hver b-o-k-s-t-a-v tiltar volumet og toneleiet. Lyden er så intens at man tvinges til å trekke seg inn i seg selv, til et lukket sted langt der nede i underbevisstheten, der hvor den øredøvende kakofonien av treårstrass, pottesøl og kolikk endelig etterlater en i fred med sine egne tanker og frustrasjoner. Et sted hvor det er stille.
Alle har sin egen stillhet, skriver forlegger og polfarer Erling Kagge i boken «Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute».
En sannhet som alle småbarnsforeldre kjenner, er at stillheten har en lyd. Typisk begynner den i A-dur. Hjemme hos oss er det først når Lisa Stokke kommer til toppen av refrenget i «La den gå», den norske sangen fra Disney-filmen «Frost», at roen senker seg.
Frost er Disneys versjon av H.C. Andersens eventyr om Isdronningen Elsa. Som Kagge søker Elsa ensomheten i isødet – riktignok etter å ha skutt is gjennom hjertet til søsteren. Og som Kagge ender også Elsa opp med å finne seg selv der ute i stillheten mens hun eksperimenterer med sider av seg selv hun aldri egentlig har fått utløp for.
Vinylfascinasjon
Nå var det neppe dette Kagge hadde i tankene da han fikk idéen til boken sin. Han peker i stedet på roen man opplever når man har et øyeblikk for seg selv i naturen. Kanskje det skjer mens man subber avgårde for seg selv i skaren på vei mot Sørpolen – akkurat i det trinsen på skistaven treffer isen og lærreimen i pulken knirker mot korsryggen, akkurat da innser man at det er helt taust – ikke en lyd.
Men for all del, det kan også være stillheten inntreffer i det en fotballspiller sender avgårde et skudd mot mål og innser, før alle andre i hele verden, at det vil bli skåring, grubler Kagge.
Boken er blitt kritisert for å inneholde mange klisjéer og filosofiske betraktninger som er skviset inn på noen ganske få sider – altså er den er litt støyende. Det kan så være. Kagge vet kanskje likevel litt om stillhet gjennom sitt rastløse eventyrerliv mellom isødet i Antarktis og kloakken under Manhattan.
Men først og fremst er han en utmerket leser av samtidstrender. I en tid der 85 prosent av landets Facebook-profilbilder er fjelltopp-selfier, og folk har angst for å ikke kjede seg nok – i frykt for at det vil gå hardt utover opphavet til gode idéer, er det stillheten vi søker.
Kagge viser til hipsternes ølbrygging og vinylfasinasjon. Det moderne mennesket av i dag søker det enkle og tradisjonelle – de ønsker seg tilbake til en mindre digital tid, er tanken. Og det de kjøper, er en bok som kan hjelpe dem med å finne stillheten.
Selvhjelpsbøker har endret seg siden de kom i moderne drakt for rundt 80 år siden. Frem til da måtte man nøye seg med visdomsordene til gamle grekere og en og annen romersk keiser. I vår tid dekker selvhjelpsbøkene alle tenkelige psykologiske behov- og størst av alle behov nå, er stillhet og ro.
Stille pauser i støyens tid...
92 minutter øredøvende stillhet
«Frost» (2013) tilhører Disneys såkalte andre renessanse av filmer som har solgt i bøtter og spann. Den første renessansen begynte med «Løvenes Konge» og «Den lille havfruen», om du lurte. Filmen handler om søstrene Elsa og Anna og hvordan Elsas magiske krefter gjør alt hun rører ved til is. Men kanskje kan kjærleik varme eit kaldt hjarte? Blant småbarnsforeldre regnes filmens fremste egenskap å være at den på magisk vis kan stoppe tårer og skape stillhet i et rom av støy.
Lykkelig med stillhet
Oliver Burkeman har skrevet en bok med den forlokkende tittelen «Motgiften – lykke for folk som hater positiv tenkning». Her tar Burkeman for seg en rekke moderne selvhjelpsbøker og filosofer – slik at du ikke trenger å gjøre det. Med et svært skeptisk utgangspunkt til alt som lukter av nyspiritualisme ender forfatteren likevel med å konkludere med at det kan være nyttig – og til og med fint – med noen pauser i hverdagen i form av meditasjon eller mindfulness-teknikker. Høydepunktet kommer etter sigende på meditasjonsseminar etter den tredje uken med stillhet.
De smarte holder kjeft
I 1982 grunnla en matematiker og kodeknekker et selskap i den lille byen East Setauket i delstaten New York. Renaissance Technologies skulle spesialisere seg på å handle aksjer ved hjelp av datamaskiner. 34 år senere har selskapets såkalte Medallion Fund, som kun er for selskapets ansatte - og helt utenfor radaren til finansverdenen, hatt en gjennomsnittlig avkastning på 74,8 prosent per år. Til sammenligning sliter oljefondet med å klare fire prosent i året. I dag ledes fondet av en tidligere IBM-lingvistiker som er kjent for sin taushet. På møter er det vanligere å høre Robert Mercer plystre «Yankee Doodle Dandy» enn å høre stemmen hans, ifølge Bloomberg Businessweek.
Når alt annet feiler
I dag får man kjøpt – eller hvis man jobber i departementene, utdelt – hodetelefoner med støykansellering. Oppfinneren av det første paret hodetelefoner med slik funksjon for massene var Bose, som tidligere hadde laget hodetelefoner for astronauter og jagerpiloter. Ifølge selskapet kom idéen til Amar Bose på en transatlantisk flyreise i 1978. Bose fikk utdelt øretelefoner for å lytte til musikk, men hørte ingenting over støyen fra motoren. I juli 2016 passerte salget av støy-kansellerende hodetelefoner for første gang salget av vanlige hodetelefoner.
Meditasjonmedisin
Blogger og journalist Andrew Sullivan var for noen år siden en av verdens mest digitale personer. Han fulgte opp hvert eneste pling på Iphonen og tolket hver eneste røde melding på Facebook. Han skulle lese alt og tok til seg så mye han kunne så lenge det det ga «bare en til» innsprøytning med dopamin.
«Hjernen min hadde aldri vært så opptatt av så mange folk og emner og på en så offentlig måte i en så lang periode før», skriver han i en artikkel hos New York Magazine om tiden før det endelig sa stopp.
Da var ikke lenger hjernen i stand til å konsentrere seg i lengre perioder. Å lese bøker krevde mer konsentrasjon enn han kunne mønstre. Han var rett og slett hektet på internettets evige strøm av ny informasjon. Grepet ble å legge ned sin egen arbeidsplass – bloggen som hadde flere lesere enn mange aviser, og han slettet alle bindinger i sosiale medier. Så tok han inn på et senter for meditasjon.
På senteret var det ingen som snakket sammen eller så hverandre i øynene på mange dager i strekk. Naturlig nok gikk Sullivan gjennom flere stadier – fra fasinasjon til ekstrem kjedsomhet til desperasjon og tilbake igjen til en form for aksept – og til slutt, faktisk, fant han visstnok en form for indre ro.
Men historien stopper ikke der. Stillheten er flyktig, som Kagge skriver.
Tilbake på kjøret
Tilbake i den virkelige verden har Sullivan forsøkt å ta det rolig og innføre informasjon i små doser – mer som en nølende alkoholiker med frykt for tilbakefall enn som en ny, renset, mann. Da Donald Trump plutselig lå an til å bli president i USA, våknet noe i ham som dro ham tilbake til skrivingen igjen. Han var tilbake på kjøret. Med Trump i Det hvite hus er motstander Sullivans stillhetsprognose heller dårlig.
For Isdronningen Elsa tar også stillheten hun opplever alene i naturen brått slutt. Byfolket finner henne, legger henne i lenker og drar henne tilbake til byens kjas og mas igjen. (Nå ender det godt for Elsa til slutt, altså, det er tross alt Disney vi snakker om her, men at hun kommer til å leve lykkelig i stillhet i alle sine dager virker nokså uaktuelt.)
Og heller ikke zen-fedre får nyte den dørgende stillheten av sovende kolikk-babyer i mer enn akkurat tiden det tar å oppdage at døra til barnerommet trenger å oljes.
