Blodig moro
«True crime»-bølgen rir oss som en mare, eller, kanskje vi heller må si, som en drøm. Vi sluker amerikanske tv-serier som «The Jinx» og «Making a Murderer» og podcaster som «Serial». Grufulle scenarioer har blitt et naturlig supplement til fredagstacoen. Mord er hverdagsunderholdning.
«Krim fra virkeligheten har alltid vært enormt populære blant lesere. Det virker som sjangeren har like stor appell til høyt utdannede som lavt utdannede, kvinner som menn», observerte den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates i The New York Times Review of Books i 1999.
Vi har alltid latt oss fascinere av bloddryppende historier, og kanskje i enda større grad når de er hentet fra virkeligheten. Carol Oates har pekt ut den skotske advokaten William Roughead som «true crime»-sjangerens opphavsmann. Amatørkriminologen fulgte mordsaker i Edinburgh fra 1889 til 1949. Han beskrev dem i essayer og samlet tekstene i bestselgende bøker som «Mord og mer mord», «Ingenting annet enn mord» og «Hva er dommen?».
Opp gjennom det 20. århundret har vi fått flere ikoniske historier om kriminelle handlinger fra virkeligheten, blant de mest kjente er Truman Capotes «In Cold Blood» og Errol Morris’ «The Thin Blue Line». Opp mot tusenårsskiftet fikk vi egne kanaler dedikert til kriminalsaker, rettsdramaer og biljakt-show, noe som for mange inngikk i kategorien «søppel-tv».
Tre aktuelle serier i «true crime»-sjangeren...
«In the Dark»
«Amanda Knox»
«O.J. Simpson - Made in America»/«The people v. O.J. Simpson: American Crime Story»
Inn i varmen
Men noe har skjedd i løpet av de siste årene. «True crime» er definitivt tatt inn i varmen. I 2014 kom braksuksessen «Serial». I serien, som ble verdens mest populære podcast med 80 millioner nedlastninger, presenterer journalisten Sarah Koenig en drappssak fra 1999. Over tolv episoder undersøker hun saken der Adnan Syed ble dømt for drapet på sin ekskjæreste Hae Min Lee.
Tett på fulgte «The Jinx», en tv-serie i seks deler om eiendomsarvingen Rober Durst, som lenge har vært mistenkt for flere mord, men har gått fri. Innen «ekte krim»-sjangeren skiller denne fortellingen seg ut fordi den forsøker å implisere Durst, heller enn å renvaske ham.
Så fikk «Making a Murderer» enorm oppmerksomhet, også i norske medier. Netflix-serien tar for seg straffesaken til Steven Avery, en Wisconsin-mann som først sonet 18 år i fengsel for en voldtekt han til slutt ble frifunnet for. Deretter, i 2007, ble Avery dømt til livstid for drapet på Teresa Halbach. Serieskaperne går langt i å hevde hans uskyld.
Hvis du mener at det er greit å se Netflix-dokumentaren om Amanda Knox, må du se nærmere på din egen moral
Seriene og oppmerksomheten rundt dem har ført til utvikling i sakene de omhandler. I sommer ble det bestemt at den drapsdømte Adnan Syed fra «Serial» får ny rettssak. Samme kveld som siste episode i «The Jinx» ble sendt, ble Robert Durst arrestert og siktet for et av mordene har er mistenkt for.
Dette er vel og bra. Men hva har det med oss å gjøre? Hvorfor vil vi se de blodige detaljene? Er det fordi vi bryr oss om ofrene, eller fordi vi synes det er spennende? Hvor problematisk er det egentlig å la seg underholde av virkelige tragedier? Og hva vil det egentlig si å ta sakene ut av rettsalene og presentere dem i tabloidisert form for publikum?
Kritikken
Det er ikke uproblematisk å formidle historier om mord fra virkeligheten. Så har det da også haglet kritikk. «Making a Murderer» og «Serial» har blitt kritisert for at serieskapernes objektivitet trues av den nære relasjonen med drapsdømte. Det har også blitt pekt på en rekke mangler ved presentasjonen av bevisene i sakene. «Serial» tok ikke med dagboknotater der det påstås at den drapsdømte misbrukte den drepte. I «Making a Murderer» utelater serieskaperne å fortelle at den drapsdømte ringte den drepte med skjult nummer, samme dag som hun døde. Dette er bevis som ble fremlagt for retten, men altså ikke for seerne. Man får se forsvarets versjon, men ikke aktoratets.
Den amerikanske forfatteren og journalisten Kathryn Schulz mener nettopp dette fører til at «Making a Murderer» er et feilslått prosjekt. Schulz advarer om fallgruvene når man tar sakene ut av rettslokalet og lar publikum være dommere. Hun anerkjenner at «Making a Murderer» satte betimelig søkelys på etterforskningsfeil og politiets maktmisbruk, men hun mener det er problematisk at den domfelte blir holdt frem som uskyldig, og at serieskaperne unnlater å peke på forhold som kan påvirke seerne til å se Steven Avery i et annet, mer negativt lys. Hun mener tv-serien er mer borgeraktivisme enn gravende journalistikk.
Kommentator i The Independent, Charlotte Gill, gikk nylig hardt ut mot den ferske Netflix-serien «Amanda Knox», som handler om en amerikanske kvinne som først ble dømt og deretter frikjent for drapet på britiske Meredith Kercher i Italia i 2007.
Det virker som sjangeren har like stor appell overfor høyt utdannede som lavt utdannede, kvinner som menn
«Hvis du mener at det er greit å se Netflix-dokumentaren om Amanda Knox, må du se nærmere på din egen moral», skriver Gill i et innlegg. Hun mener serien tar lite hensyn til drapsofferets etterlatte. Når vil publikums appetitt for dokumentarer om mord mettes? spør hun, og svarer selv: «Øyensynlig aldri». Gill mener Amanda Knox utnytter dette, uten å ta hensyn til offeret eller de pårørende.
Skapere av «true crime»-dokumentarer blir også kritisert for å utnytte den sårbare drapsdømte, som hevder sin uskyld. I boka «Journalisten og morderen» fra 1989, beskriver Janet Malcom dette skjeve maktforholdet. I 1970-årene ble Jeffrey MacDonald, som hele tiden har sagt at han er uskyldig, dømt for drapet på sin egen familie. Journalisten McGinnis hadde et tett vennskap med den drapsdømte, men karakterisert ham allikevel som en iskald sosiopat i boken «Fatal Vision».
«Journalister rettferdiggjør sine forræderi på ulike måter. De pompøse snakker om ytringsfrihet og offentlighetens «rett til å vite», de minst talentfulle snakker om Kunst, og de mest sømmelige snakker om å tjene til livets opphold» skriver Janet Malcom i sin kritikk av McGinnis. Hun er kritisk til hvordan journalister blir venner med og, til tider, forleder domfelte, for så å publisere en helt annen historie enn den de ga inntrykk av at de ville fortelle.
På norsk
Også i Norge fortelles det krimhistorier fra virkeligheten. I 2015 ble søkelyset igjen rettet mot Birgitte-saken fra 1995. Denne gangen ble historien fortalt i boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?» av Bjørn Olav Jahr og i serieform i podcasten «Uløst» av VG og produksjonsselskapet Rubicon. Hver episode av serien hadde i gjennomsnitt 200 000 lyttere, noe som er svært høyt for en norsk podcast.
Journalist i VG, Tor-Erling Thømt Ruud, forteller at «Uløst»-teamet vurderte de etiske problemstillingene rundt det å lage fengende journalistikk over åtte episoder av tragedien rundt det uoppklarte drapet på Birgitte Tengs. Det var mange hensyn å ta, forteller Thømt Ruud. Når man vier en gammel drapssak såpass mye oppmerksomhet, kan det skape forhåpninger både hos etterlatte og mistenkte i saken. Her måtte de ta hensyn til de pårørende etter Tengs og til fetteren, som mange mener ble presset til falsk tilståelse. Han ble frikjent, men måtte betale oppreisning til familien. Han har hele tiden forsøkt å renvaske seg.
Man skal ikke dramatisere for mye. Det ødelegger for den virkelighetsbaserte og dokumenterende journalistikken
– Hver gang media omtaler saken vekkes nok håpet, tror Thømt Ruud.
Samtidig, mener noen, blir sår åpnet igjen. I «Uløst» er faren til Birgitte Tengs og faren til fetteren de to gjennomgående stemmene. Journalisten mener at det at disse to stemmene vektlegges likt, balanserer dokumentarseriens fremstilling av saken. Journalisten snakket mye med faren til Tengs før han gikk med på å la seg intervjue til «Uløst».
– Kunne vi fortalt historien om han sa nei til å være med? Det vet jeg ikke. Historien ville i så fall fått en kraftig slagside. Det ville vi prøve å unngå, sier han.
Thømt Ruud mener mange av de aktuelle beretninger om virkelige drapssaker i for stor grad tar parti med en av partene i saken.
– Det er ikke min jobb å ta stilling. Vår oppgave er å finne begge sider av saken og balansere disse. Med «Uløst» fikk vi også en unik mulighet til å gi lytterne innblikk i valgene vi tok. Vi forklarte blant annet hvorfor vi måtte snakke om fetterens blotting, og hvilke etiske valg som lå til grunn for at vi ikke oppga navnet på fetteren, sier han.
Serieskaperne bruker dramatiske grep som musikk og cliffhangers, for å skape spenning og dra lytterne videre med til neste episode. Men Thømt Ruud forteller at de styrte unna noen fortellergrep. De ville blant annet ikke dramatisere hendelser ved hjelp av skuespillere.
– Man skal ikke dramatisere for mye. Det ødelegger for den virkelighetsbaserte og dokumenterte journalistikken. I «The Jinx» har de dramatisert mye. Det er blant annet en scene der en hund som går rundt og lager blodspor ved siden av den drepte, en skuespiller. Det syns jeg rett og slett er juks.
