Børge Brende viser modig lederskap

Regjeringen og Stortingets presidentskap omtales som feige, uten ryggrad, underdanige og kuet av Kina i saken om Dalai Lama.

Tar vi på oss litt andre briller, kan man faktisk mene det stikk motsatte. Den politiske ledelsen viser omverdenen hva modig lederskap virkelig dreier seg om.

Det letteste for Brende & Co ville være å etterkomme de sterke røstene til Stanghelle, Hegnar og opinionen for øvrig som omtaler dem som prinsippløse. Å møte Dalai Lama ville være den populære beslutningen og applauderes i de fleste leirer.

I stedet trosser de velgerne, pressen og hylekoret med fare for å miste oppslutning og stemmer.

Nettopp derfor er det meget modig av dem å ikke møte Dalai Lama. Regjering tar en upopulær beslutning med det for øyet å kunne åpne opp de offisielle kanalene og dialogen med Kina. Kanskje vi atter en gang kan diskutere menneskerettigheter og Tibets løsrivelse ansikt til ansikt med kineserne. Brende sa i Stortingets spørretime at alle som mener at regjeringen bør møte Dalai Lama har veldig gode argumenter. På tross av det velger regjeringen å følge den linjen de tror er riktig og som vil ha størst effekt over tid. Modig ledelse dreier seg ofte om å ta beslutninger i et vanskelig og uoversiktelig landskap. 

Regjeringen har med sin beslutning kommet frem til at det er overveiende stor sannsynlighet for at Norge får større påvirkning uten å møte Dalai Lama fremfor å møte ham. Kina kommer ikke til å føle seg presset til å frigjøre Tibet fordi den norske regjeringen tar et møte med Dalai Lama. Tvert imot. I stedet for å bli en konstruktiv stemme i dialogen om Tibet, blir vi en torn i øyet på Kina. Hvor stor påvirkning har man fra fryseboksen når lokket får flere og flere hengelåser?

Norge kan fort bli stemplet som en uvenn.

Erfaringsmessig har man ikke så stor påvirkningskraft som uvenn. Man lytter ikke til en uvenn. Tillit og respekt mellom partene er nødvendig for å kunne bli lyttet til. Har ikke Kina tillit til Norge og Norges ledere, er vår stemme så godt som verdiløs.

Norge har historisk sett, som en liten og relativt upartisk nasjon på den internasjonale arena, tatt en rolle som mekler og skapt dialog mellom steile fronter.

En meklerrolle gjør at selv en liten nasjon som Norge kan ha stor påvirkningskraft.

Ved å møte Dalai Lama erklærer vi «krig» med Kina. Å «vise fingeren» til Kina gagner ikke annet enn vårt eget selvbilde.

Ved å møte Dalai Lama kan vi nordmenn se oss selv i speilet og glede oss over at vi har vært modige. Vi har stått imot presset til verdens nye supermakt. Vi føler at vi har «satt dem på plass”.

Dessverre er det ikke slik det fungerer.

«Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat» har Einstein en gang sagt. Vi kan fortsette å provosere Kina for å tilfredsstille vårt eget selvbilde, men det er ingen som kommer til å lytte til oss i Kina. Vi må velge en ny vei.

Det offisielle Norge velger å komme i dialog for å påvirke, med risiko for å miste popularitet og stemmer. Det er modig lederskap i praksis.