Jakten på suksess: Å mislykkes er en biologisk betingelse for suksess

Ericssons viktigste funn: Det var ingen unntak til dette mønsteret.

Å sette et høyt krevende mål, mislykkes, feile og måtte anstrenge seg for å lære av egne spesifikke feil, er ikke frivillig hvis du ønsker å ta ut ditt iboende potensial på et spesifikt område. Men det er slik hjernen er bygd, og det er en biologisk betingelse for læring, ifølge en forskningsrapport fra Dr. Douglas & Bartzokis, UCLA.

Er det ikke godt å vite? Er det ikke nettopp dette som gir oss alle håp og tro på fremtiden?

Spørsmålet vi bør stille som foreldre, lærere, trenere og ikke minst ledere er hvorfor ikke de fleste fortsetter å feile til de til slutt lærer å mestre noe de ønsker?

Hvorfor fortsatte ikke jeg å øve til jeg lærte å mestre på videregående? Hvorfor fortsetter ikke alle selgere som under-presterer å feile seg frem til de en dag mestrer? Hvorfor mister så mange motivasjonen før de lærer å knekke mestringskoden?

Den viktigste årsaken er ifølge C.D Dweck vår forestilling om at medfødt talent avgjør prestasjoner.

Jeg trodde medfødte evner fordelte seg etter en normalfordelings-kurve. Jeg presterte middelmådig på videregående, var spesielt dårlig i norsk, og skyldte ubevisst på mine medfødte evner. Hva er meningen med sette seg krevende mål, øve, mislykkes og strebe hvis jeg innerst inne og ubevisst ikke tror jeg har talent nok? Hvor skal jeg hente motivasjonen fra da?

Mer feil kunne jeg ikke ta, og jeg har siden feilet og anstrengt meg frem til blant annet å skrive 14 bøker, startet nye selskaper og trent alpinister frem til WC-nivå.

Jeg har fått lære og erfart at det viktigste som begrenset meg er innstillingen til talent,  og dermed mitt syn på læring. Jeg har gjennomført en privat liten undersøkelse på LinkedIn og Facebook og over 60 prosent er enige i at talent er en medfødt og begrenset størrelse.

For å knekke mestringskoden er jeg i tillegg avhengig av selvkontroll. Men hva hvis jeg ubevisst tror at også selvkontroll er en medfødt evne som er fordelt ved fødselen etter en normalfordelings-kurve?

Da er det kanskje ikke så rart at studier viser at hele 90 prosent faller tilbake til gamle innarbeidede vaner når salgskurset, slankeprogrammet, lederkurset eller annet er over.

Vi tror egentlig ikke at det nytter og har aldri fått lære at nøkkelen er å feile og anstrenge seg til du en dag mestrer, selv om du ikke gjør det - ennå. Vi har ikke fått lære at dette magiske lille ordet ennå- utgjør den store forskjellen.

De som følger meg på min blogg eller lest min siste bok «Mestringskoden» vet at løsningen for å lære å knekke mestringskoden er å utvikle smarte «dyttere» som hjelper selvkontrollen. Jeg blir ofte spurt hva som er den viktigste «dytteren». Den underliggende og viktigste «dytter» er for meg den kontekst og kultur du er en del av siden vi ubevisst hermer og kopierer tanker, følelser og atferd - herunder innstilling til talent og læring.

Nøkkelen, ifølge hjerneforskere, er paradoksalt nok å erfare verdien av å mislykkes. Du må være endel av en kultur der du erfarer at desto mer krevende mål du «dyttes» til å sette, at mislykkes og må anstrenge deg mer for å lære å mestre – desto smartere blir du. (Dr. Fields & Dr Bartzokis. UCLA. “White matters matter. Scientific America 2008). 

«Jeg trodde medfødte evner fordelte seg etter en normalfordelings-kurve» 

Jon Ivar Johansen er faglig ­ansvarig i selskapet Marshmallows as.