Uklok politianmeldelse av Rødt-lederen

Jeg har offentliggjort svært sensitive opplysninger, som myndighetene mente var topphemmelige. Men etter mange rettsrunder ble Høyesteretts kjennelse at statlige myndigheter tok feil: Artikkelens opplysninger var kjent av så mange at Høyesterett fastslo at dette ikke var en hemmelighet. Jeg er vel den eneste i Oslo bystyre som har erklæring fra Høyesterett på at på dette saksfeltet var jeg – i alle fall den gangen – lovlydig.

Det jeg vil ha sagt med dette er at grensene for hemmelighold, offentlighet og taushetsplikt ofte er et skjønnsspørsmål og grensene er flytende.

Underveis mens Kommunerevisjonens rapport om de såkalte Lindebergsakene har vært behandlet i Kommunerevisjonen, Kontrollutvalget og bystyret har grensene for offentlighet i denne saken vært flyttet mange ganger. Kommunerevisjonen har inntatt den mest konservative posisjon, og slik er det ofte i forvaltningen: det er tryggere å hemmeligholde for mye, enn for lite. Gang etter gang har særlig Fylkesmannen gitt klagere medhold i at kommunen har hemmeligholdt mer enn loven gir adgang til. Gradvis har derfor mer og mer av rapporten blitt offentlig, mot kommunens ønske.

Det er legitimt at forvaltningsorganer og politikere mener forskjellig i saker som dette. Også Kommuneadvokaten er tydelig på at Kommunerevisjonen selv i sin siste rapport har hemmeligholdt opplysninger ut over det loven gir hjemmel for. Når forvaltningen – og vi kjenner det særlig fra Forsvaret – i alt for stor grad hemmeligholder, undergraves respekten for systemet. Og pressen anser Oslo kommune i denne sammenhengen som verstingen i kommune-Norge.

Jeg merker meg at Rødt mener de ikke har offentliggjort taushetsbelagte opplysninger. Helt uavhengig av det vil jeg si at alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at sykehjemspasienter og deres pårørende skal slippe å få detaljerte helseopplysninger breiet ut i offentligheten. En ansatt skal slippe å lese detaljer om eget sykefravær eller disiplinærreaksjoner i media. Det er ikke samfunnstopper, men vanlige folk nede på gulvet som da rammes. Jeg synes derfor Rødt og Bjørnar Moxnes her har utøvd et dårlig skjønn. 

«Med folk, mot makta», heter det i Rødt i Oslos program for denne bystyreperioden. Da må vi sammen verne om systemene vi har for at folk, enten de er ansatte, innbyggere eller næringsdrivende, i fortrolighet, kan varsle og snakke med kontrollorganene når det gjelder mulige overgrep, maktmisbruk eller korrupsjon. Kommunerevisjonen og varslerordningen er vanlige folks verktøy, i kamp mot makta.

Enkeltrepresentanter i bystyret kan trå feil. Men grenser for hemmelighold og taushetsplikt, og hvordan vi behandler fortrolige eller taushetshetsbelagte opplysninger, er noe vi som folkevalgte i Oslo bystyre først og fremst må klare å finne ut av selv. Oslo Politikammer har viktigere ting å prioritere enn dette.

For SVs del stemte vi i mot forslaget om å politianmelde bystyrerepresentant Bjørnar Moxnes. Vi kunne ikke se at dette er et egnet virkemiddel.