Tvetydige politikere er en nødvendighet

Tydelighet er viktig for demokratiet. Storbritannia har gjennomført sin folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU. Saken har skapt stort engasjement med tydelige og høylytte fronter. Så stor grad av engasjement og tydelighet i de politiske partienes standpunkt er heller unntaket enn regelen. Brexit-debatten dreide seg om to rene alternativer; å forbli i EU eller forlate EU. Altså enten eller, ikke både og. I politikken for øvrig er normalen at det er flere alternativer som ikke er så lett å skille fra hverandre.

Politikere og politiske partier anklages heller for å være utydelige enn å være tydelige. Mangel på tydelighet svekker den politiske debatten ved at den blir mindre informativ i møtet mellom ulike synspunkter. Det svekker grunnlaget for velgernes forståelse for innholdet i og kompleksiteten til en sak, og hva ulike partier mener om behov, problemer og mulige løsninger. Det gjør det vanskeligere å stille politikere til ansvar for de valg eller mangel på valg som de har gjort, ansvarliggjøring som kommer til uttrykk i forbindelse med valg til kommunestyre eller Storting. Frustrasjonen over utydelige politikere har vi antagelig alle følt på. Men paradokset er at tvetydighet i politikk er en nødvendig egenskap ved politikk, av mange årsaker.

Allianser og flertall forutsetter kompromiss. Politikk handler om fordelingen av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Det innebærer å sette mål, prioritere og fordele verdier og velge og anvende egnede virkemidler. I et demokrati henter maktutøvelsen sin legitimitet fra et flertall i de besluttende organer, hvis sammensetning er et resultat av befolkningen sin stemmegivning i valg. Skal de besluttende organene fungere må de evne å skape flertall i de sakene de behandler.

Politiske mål er mer enn ønsker og intensjoner, de er også en måte å samle politisk støtte på. Politikere formulerer mål som representerer visjoner for fremtiden, visjoner som skal inspirere i håp om å få støtte fra andre til å realisere visjonene. Tvetydighet er mer egnet til å samle slik støtte enn presisjon og tydelighet. Presisjon og tydelighet vil fort kunne skape uenighet og konflikt. Tvetydighet kan forene interessenter som vil ha fordeler av samme politikk, men av helt ulike årsaker, og forene grupper som vil oppnå ulike fordeler og kostnader fra en bestemt politikk.

Er saken svært viktig for mange og i tillegg konfliktfylt, kan tvetydighet gjøre det mulig for beslutningstakere å la alle parter oppnå noe i en konflikt. Tvetydighet muliggjør dermed allianser for felles politikk, og å styre ved å dekke til uenighet om mer konkret innhold i politikk.

Tvetydighet gjør det også mulig for politiske ledere å fremstille seg selv som «vellykkede» til sine velgere som har en annen definisjon på suksess. Politikere er vanligvis like opptatt av hvordan ulike politiske alternativer blir oppfattet som det reelle utfallet. Faktisk kan en si at hvordan ulike målgrupper eller publikum tolker en beslutning er en del av resultatet.

Politiske beslutningsprosesser bidrar til samfunnets utvikling gjennom lover, regler, budsjetter og andre ressurser. Det krever et flertall som i realiteten innebærer at partiene må samles rundt kompromisser. Tvetydighet bidrar til å gjøre det mulig for partiene å inngå de nødvendige kompromisser.  I Norge har vi mange eksempler på det den siste tiden: klimaforliket, asylforliket og utbyggingen av E18 for å nevne noen.

Uforutsigbarhet krever fleksibilitet og kreativitet. Vage målformuleringer gjør det mulig for lovgiverne å stemme for en lov og unngå eventuelle konflikter ved å overlate til forvaltningen å tolke og implementere vedtakene. Vaghet er ikke nødvendig kun for å samle støtte. Den er nødvendig fordi lovgiverne vanskelig kan forutsi alle mulige situasjoner der loven skal komme til anvendelse.

Utforming av lover må balansere spenningen mellom presisjon og fleksibilitet. En god regel skal være presis nok til å oppnå formålet med den, og samtidig forhindre at den blir manipulert av interessenter slik at den underminerer formålet. I et komplisert og sammensatt samfunn som vårt, finner vi denne fleksibiliteten igjen i at forvaltningen må utøve skjønn i mange saker fordi reglene ikke kan utformes så presist at de dekker alle eventualiteter. En viss grad av tvetydighet åpner for kreativitet i nye situasjoner som ikke lovgiverne og regelmakerne kunne forutsi. Det er ikke minst en utfordring i forhold til den teknologiske utviklingen i samfunnet, som gjennomgående ligger foran lovutviklingen.

Kompromiss gir effektivitetstap. I en verden av komplekse problemer, ulik virkelighetsforståelse og mangel på forutsigbarhet, er tvetydighet en dyd av nødvendighet hvis beslutninger skal kunne fattes. Flertallets beslutning blir da et kompromiss som kan inneholde mange og komplekse mål, som til dels kan være i konflikt med hverandre og som i tillegg kan være vanskelig å måle. Da er det ikke bare beskrivelsen av tiltakene og deres effekt som er tvetydig. Det faktiske innholdet i politikken blir uklart, og i mange tilfeller til dels motstridig på grunn av konflikt mellom mål. Det bidrar til effektivitetstap i forvaltningen når politikken skal effektueres.  

Tydelighet og presisjon er også viktig fordi det skaper nødvendig forutsigbarhet både for innbyggere og næringsliv. Det skal beskytte mot byråkratenes personlige preferanser, interesser og politiske overbevisning.

Krav om sannferdighet. Brexit-tilhengerne kom tilsynelatende seirende ut av folkeavstemningen. Etter at valgresultatet var kjent, begynte derimot talsmennene for utmeldelse av EU å snakke seg bort fra argumentene som de hadde brukt i valgkampen. Det viste seg at flere av argumentene ikke var reelle. Dermed har «tydelige» politikere likevel skapt den usikkerheten som følger av utydelighet, fordi argumentene viser seg ikke å være sannferdige. Velgerne kan med rette føle seg lurt fordi de er blitt feilinformert. Det hjelper ikke bare å være tydelige, politikerne må også være sannferdige.