Kunnskap for utvikling

Rett før sommerferien la regjeringen fram en stortingsmelding om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet. Meldingen handler om hvordan bistanden skal legge til rette for private investeringer, jobbskaping og fattigdomsreduksjon i utviklingsland.Melding bidrar til å fornye norsk bistandspolitikk og viser samtidig hvor mange faktorer som spiller med om bistanden skal bidra til reell utvikling .

 

Denne uka arrangeres den tredje internasjonale konferansen om hvordan verden kan samarbeide om finansiering for en bærekraftig utvikling i tråd med FNs globale utviklingsmål. Utenriksminister Børge Brende leder den norske delegasjonen på møtet i Addis Abeba. Finansiering av utvikling omfatter nasjonale og internasjonale finansstrømmer, private og offentlige, samt ulike former for offentlig privat partnerskap. Alle ser at dette er vanskelige politiske spørsmål, men løsningenemå også utvikles på basis av et solid kunnskapsgrunnlag.

 

Historien om norsk utviklingshjelp viser med all mulig tydelighet hvordan god vilje og ideologi ikke er nok. Bistand kan bygge på helt gale forutsetninger om lokale forhold eller rett og slett feilvurdere hva som setter i gang en positiv utvikling. Derfor har mye innsats bidratt med lite. Over tid er det skapt en erkjennelse av at man også på dette området må ha kunnskap, innsikt, forståelse. Da må vi også investerer i solide forskningsmiljøer.

 

Den nye stortingsmeldingen peker på at utdanning og forskning kan gi helt avgjørende bidrag til å skape et velfungerende næringsliv i utviklingsland. Norske forskningsmiljøer kan gjennom samarbeid for eksempel bidra til å bygge forskningskapasitet og sikre kompetanseoverføring. All forskning er relevant, men utviklingsforskningen kan spille en særlig viktig rolle i en slik strategi fordi den nettopp dreier seg om å forstå betingelsene for utvikling. Den sikrer relevant kultur- og samfunnskunnskap og den har ofte etablerte samarbeidsrelasjoner i mottakerlandene.

 

Men samtidig som bistandspolitikken fornyes og det internasjonale samarbeidet om utviklingsmålene intensiveres, er det skapt tvil om regjeringen er villig til å opprettholde det som er et relativt beskjedent nivå på norsk utviklingsforskning. Dette har fått Øyvind Østerud til å spørre om norske myndigheter er interessert i å få vite hvordan den omfattende bistanden vår virker. Østerud er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og styreleder for Forskningsrådets program NORGLOBAL II, som har ansvar for blant annet den norske forskningen om bistandens virkninger.

 

 

Jeg kan ikke berolige Østerud. Utsiktene for norsk forskning om utvikling i utviklingsland kan være enda dystrere enn det Østerud forutsetter. Siden 2013 er bevilgningene til utviklingsforskning halvert. Signalene fra UD er at kuttene vil fortsette i årene framover. Da vil norsk utviklingsforskning bli betydelig svekket.

Vi håper derfor at signalene vi har fått er feil, og at vi vil være i stand til å sikre utviklingsforskningen på et solid nivå, både mht til kvalitet og kapasitet. Det er et stort behov for en kunnskapsutvikling som kan sikre oss en mest mulig treffsikker bistand. La meg ta et eksempel.

 

 

Regjeringens nye melding om globalisering og handel gir klare og gode signaler om at norsk næringsliv må ta samfunnsansvar ved etableringer i nye vekstmarkeder. Regjeringen står fast på sin nulltoleranse overfor korrupsjon. Det er liten tvil om at kapitalflukt, korrupsjon og skatteunndragelse er en utfordring, og at disse faktorene hindrer vekst i bistandsmottakende land.

Beregninger fra et forskningsprosjekt (STEAL) finansiert nettopp gjennom NORGLOBAL tyder på at utviklingsland gir fra seg opptil ti ganger så store verdier som de tilføres gjennom internasjonal handel. Verdiene forsvinner til skatteparadiser, men også til kapitalsterke storbyer som London, Singapore og New York.

 

Problemet er at vi fortsatt vet for lite om hvordan internasjonal kapital flytter seg over landegrensene i dagens globaliserte økonomi. Det å skaffe mest mulig kunnskap om kapitalens «fluktruter» vil klart kunne bidra til at norske bedrifter, og norske myndigheter, kan ta sitt samfunnsansvar og motvirke korrupsjon. Og dette vil bidra til å realisere Addis Abeba-konferansens målsettinger om gode finansieringsmekanismer for bærekraftig utvikling.

 

Uten kunnskap, blir diskusjoner om bistand fort diskusjoner om ideologi og standardløsninger. Spørsmålet er om Norge, verdens beste giver, vil ta seg råd til å finansiere forskningen vi trenger for å øke sjansene for at bistanden faktisk virker i tråd med de gode intensjonene – eller om vi skal være fornøyd med å vite at vi gir mer enn noen andre?