Synspunkt | Øystein Blymke: Et samfunn av rettshjelpere og helsearbeidere

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Stadig flere etterspør mer rettshjelp og mer helsehjelp. Stadig flere, unge og ærgjerrige mennesker konkurrerer om å bli advokat eller lege. Intet galt i det. Men, bør det likevel gå en grense for hva folk kan og bør spørre om, og bli tilbudt, av rettshjelp og helsehjelp?

Hvem definerer behovet?

En viktig side ved et slikt spørsmål er: hvor mange rettshjelpere, helsearbeidere, primært advokater og leger, har samfunnet egentlig behov for – og hvem definerer behovet?

Vil det for eksempel kunne være mulig for en rikspolitiker i dag, med en god og underbygd begrunnelse, å be folk slutte å rope etter advokathjelp for hver minste nabokrangel, eller unngå å oppsøke fastlegen, for hver minste ryggplage?

Neppe.

Maslows behovspyramide

La oss derfor forsøke å tilnærme oss svaret ved å ta utgangspunkt i et slags «behovshierarki».

Den berømte psykologen Abraham Maslow presenterte i sin tid en «behovspyramide» med primære og sekundære menneskelige behov. I pyramidens øverste del fant vi de sekundære. Behovet for trygghet, anerkjennelse og selvrealisering. I pyramidens nederste del, våre primære behov, det vil si våre grunnleggende fysiologiske behov.

Det norske velferdsmennesket må nå kunne sies å ha fått dekket sine primære fysiologiske behov. Derfor jakter vi intenst på våre sekundære – på anerkjennelse, status, god helse og mer i lønn. Og er du flink og ærgjerrig nok, vil du kanskje ende opp som advokat eller lege, helt øverst i Maslows behovspyramide: «Selvrealisering, personlig og åndelig».

Vårt velferdssamfunn trenger gode og dyktige advokater og leger. Antakelig også mange flere, fordi samfunnet i økende grad stadig rettsliggjøres, og «sykeliggjøres».

Behov for begrensning?

Følgende problemstilling blir derfor mer og mer aktuell:

Bør regjeringen nå snart vurdere politisk tiltak som kan begrense adgangen noe? Adgangen til å føre enhver nabokrangel frem til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg? Og bør regjeringen nå snart vurdere politisk, tiltak som kan begrense adgangen noe, til et besøk hos fastlegen for det minste ubehag?

Våre dyktige rettshjelpere og helsearbeidere, herunder leger og advokater, kan selvsagt ikke tvinges til å underkjenne sine yrkers spennende utfordringer, dets kvalitet og nødvendighet.

En advokat må for eksempel kunne si til deg at hen er i stand til å løse ditt rettslige problem på en måte ingen andre profesjoner vil være i stand til, like godt. Ja, advokaten må antakelig også få lov til å si til deg at du kanskje har flere rettslige problemer enn det ene du kom til advokatkontoret for å få løst.

Gi tillitsreformen en sjanse

Og hva kan så politikerne våre gjøre med dette antatte «rettsliggjørings- og sykeliggjøringsproblemet»? Nye lover og strammere regulering av markedet er ingen farbar vei.

Kanskje den sittende regjering, som er særdeles fremoverlent når det gjelder produksjon av rettshjelpstiltak og helsetiltak, kan hente fram sin egen «Tillitsreform?» Rett og slett gi sin egen tillitsreform en ny sjanse, med følgende mantra eller følgeskriv:

«Hvis den borger som virkelig trenger det her i samfunnet fortsatt skal få hjelp, er det viktig at de fleste av oss andre, vanlige folk, ikke løper ned advokat- eller legekontoret, for ethvert tenkelig eller utenkelig rettslig eller helsemessig problem som dukker opp! Vi som regjering har i denne sammenheng full TILLIT til at dere følger vår godt begrunnede politiske anmodning. Og helt uten at vi som regjering enda en gang må lovfeste, regulere eller kontrollere all ønsket menneskelig atferd i dette landet!»