Synspunkt | Øystein Blymke: En salomonisk definisjon av «arbeidslinjen»

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Frem til forrige helg har Arbeiderpartiets definisjon av «arbeidslinjen» vært at det alltid skal lønne seg å jobbe, fremfor å motta ytelser fra det offentlige.

For noen i partiet derimot, med ideologisk støtte fra SV, har tre små ord i arbeidslinje-definisjonen nå blitt en torn i deres politiske øyne. Det gjelder ordene «å lønne seg».

Å lønne seg kan nemlig lett bli oppfattet som en slags høyre-inspirert formaning, om aldri å gi uføre og andre trygdede så høye samlede ytelser at de fristes til å forbli trygdet. Og med en forledende, politisk undertone, om at en betalt jobb trolig ikke vil gi «lønn god nok, for strevet».

En ny og mykere definisjon? 

Arbeiderpartiet ønsket derfor en ny, og mykere definisjon av arbeidslinjen. En definisjon som skal åpne for å kunne øke trygdene betydelig, men samtidig beholde den trygdedes vilje til å søke en jobb, hvis Nav legger forholdene til rette for det, på en hensynsfull, og god nok måte.

Arbeiderpartiets nye visjon er med andre ord en arbeidslinje der enhver, arbeidsfør som arbeids-ufør, skal ha rett til et verdig og anstendig liv.

Den nye definisjonen har åpenbart fått et mer salomonisk, uangripelig innhold. Definisjonen beholder «arbeidslinjen» som begrep, men hvisker stille ut, og forhåpentligvis, uten for mye politisk støy, de mer politisk betente ordene om at «det alltid skal lønne seg å jobbe».

De krav som stilles til den trygdede, om selv å gjøre sitt aller, aller beste for å komme (tilbake) i arbeid, synes neddempet.

Du forventes riktignok å «stille opp» slik at staten (les: Nav) igjen gis mulighet til å vurdere din eventuelle arbeidsevne. Poenget er imidlertid nå at Nav først og fremst skal gi hjelp og veiledning, i den hensikt å kartlegge, om det nytter å få deg tilbake til arbeidslivet, og om det er strevet verdt.

De mer tydelige føringer og signaler til deg, om at «det alltid skal lønne seg å jobbe» blir nå antakelig mer sjeldent å høre fra fremtredende Ap-folk.

Gjør din plikt – og snillisme

Intet å si på det, kanskje. Som alle andre partier, tilpasser Arbeiderpartiet sine sosialpolitiske slagord til den rådende tidsånden.

Likevel kan det være betimelig å minne om det gamle gode sosialdemokratiske slagordet «Gjør din plikt, krev din rett», i kombinasjon med det etter hvert så foraktede «snillisme»-begrepet. Førstnevnte med direkte opphav i arbeiderbevegelsen, mens det sistnevnte, snillisme, ble flittig brukt av Ap-mannen Rune Gerhardsen på begynnelsen av 90-tallet.

«De krav som stilles til den trygdede, om selv å gjøre sitt aller, aller beste for å komme (tilbake) i arbeid, synes neddempet.»

Rune Gerhardsen underkjente på ingen måte verken statens eller den trygdedes plikter og rettigheter i hjelpe- og støtteapparatet, men advarte mot at støtten og hjelpen kunne bli så «snill» (det vil si så omfattende, pekuniært og byråkratisk) at den i verste fall kunne svekke den enkelte trygdemottakers selvrespekt og ansvarsfølelse.

Ingen savner snillisme-debatten. Men det bør heller ikke bli slik, at man i norsk politisk debatt vegrer seg for å definere ord som «fattige», «sårbare» «trengende» og «arbeidsføre og uføre» slik man selv mener det er rett og riktig å definere dem som.

Semantikk contra substans

Oppsummert: Partileder og statsminister Jonas Gahr Støre synes på mange måter å ha lykkes med sin advarsel, om ikke å «kødde med» arbeidslinjen. Det Støre likevel bør være på vakt overfor, er sine velmenende kommunikasjonsrådgivere og redaksjonskomiteer som kan virke mer opptatt av semantikken enn av substansen i den politiske retorikken og polemikken.

Som for eksempel for begrepet arbeidslinjens del. Uansett vil Nav-saksbehandleren stå overfor nye sosialpolitiske utfordringer etter landsmøte. Som for eksempel; Hvordan skal nå lovverket, som bærer i seg arbeidslinjens prinsipper, tolkes og praktiseres?