Synspunkt | Øystein Blymke: En lensmann i bygda skull’ alle ha

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Så langt må hun imidlertid slå seg til ro med at ønsket, uttrykt i kronikkens overskrift, kun er en passende omskriving av Odd Nordstogas nostalgiske ønske i visa hans: «En farfar i livet skull’ alle ha».

Kronikken skal nemlig handle om reverserte politireformer og nostalgisk politisk tenkning.

Den forrige regjering har ikke forstått hva et «nærhetspoliti» innebærer, mener vår justisminister. Begrepet må derfor gis et innhold som folk flest forstår. Det må i alle fall ikke gis et innhold som i realiteten er en fordekt sentraliseringsreform.

På det punktet er statsråden bestemt. For selv om både et bredt stortingsflertall, den forrige regjering, politiet selv og deres fagforeninger mente at den gjennomførte sentralisering av norsk politi i store trekk var nødvendig, og at den ikke svekket «nærpoliti-ideens intensjon», så mener statsråden og Hurdal-dokumentet nå noe ganske annet. Kanskje også et fåtall ordførere mener som statsråden – noe annet. Hvem vet?

Et kontor rett rundt hjørnet?

For å fortjene å bli kalt et «nærpoliti» bør politiet, etter ministerens mening, helst holde til i et hus, og helst ha et kontor rett rundt hjørnet for kommunehuset. Et lett tilgjengelig lokalt politikontor, helst i gåavstand fra der folk i kommunen bor og ferdes.

En form for moderne lensmannskontor synes statsråden å mene. Et kontor der vanskeligstilt ungdom kan komme og be om råd når de sliter. Et kontor som kan etterforske bygdas hverdagskriminalitet, og dessuten behandle namssaker og andre sivile saker – i alle fall gi råd om hvor folk flest i bygda kan få hjelp i slike saker.

Før i tida

I det hele tatt: et politikontor som kan jobbe mest mulig slik politiet jobbet før i tida. Før i tiden nemlig, følte folk seg rimelig trygge, når de visste at lensmannen var å finne, rett rundt hjørnet, når de trengte han, og hvis de trengte han.

Trengte folk i bygda lensmannen for et eller annet de ikke helt visste om det var lensmannen som hadde ansvaret for, så opplevde folk flest i bygda – før i tida – at lensmannen i alle fall kunne fortelle dem hvilken myndighet som hadde ansvaret for det folk i bygda ikke visste helt hvem som hadde ansvaret for.

Hvis folk i bygda for eksempel fikk vite av lensmannen at det var sorenskriveren folk egentlig skulle ha snakket med om saken, så kunne lensmannen i beste fall fortelle folk at sorenskriveren også fantes «rett rundt hjørnet» – bak kommunehuset. Slik sett ble ikke bare lensmannen, ordføreren, og sorenskriveren et team, men når disse til og med kunne henvise folk til at det kanskje var distriktslegen eller presten de burde snakke med om saken sin, ja da skapte dette lensmannsteamet både trygghet og sikkerhet i bygda – men det var altså før i tida.

Store nok budsjetter?

Justis- og beredskapsministeren mener tydeligvis også at politibudsjettene for tiden er store nok, til en reversering av den forrige regjerings politireform. Med store nok budsjett vil ministeren igjen skape en lokal politistruktur i by og bygd, med likhetstrekk fra den gangen lensmann var lensmann.

Nye polisiære utfordringer, som bekjempelse av cyberkriminalitet, av nyere former for økonomisk kriminalitet, av vold i nære relasjoner og mye mer, mener statsråden visstnok at det også er budsjetter til å dekke. Hun er heldig. Det er ikke alle statsråder gitt å kunne helle ut ressurser fra Sareptas krukke.

Ikke symbolpolitikk

Statsrådens ubendige vilje og evne til å reversere den tidligere regjerings politi- og domstolsreform er åpenbart virkningsfull. Hun gjennomfører skrittvis en desentral politikk når det gjelder å reforme politiets struktur og organisering.

Det er ikke symbolpolitikk slik mange hevder. Det er rett og slett en lojal og konsekvent oppfølging av Hurdalplattformen, og reflekterer derfor regjeringens ønske om hvordan norsk politi best skal organiseres for å tjene befolkningen der folk bor og ferdes. Det er kort og godt realpolitikk av beste eller verste merke, alt etter som hvordan man ser det – eller fra hvilket ståsted man ser det.

Er man en ordfører som stilles i utsikt, igjen å få et politikontor vegg i vegg, vil man nok se det beste i reverseringsreformen. Er man en politietterforsker, som trenger samvirke med høy IT- juridisk- fagkompetanse, enten for å forebygge eller for å forfølge et lovbrudd, vil vedkommende kanskje ikke synes ministerens reverseringspolitikk er den beste.   

Fjerner seg fra tradisjonell politikk

Men, uansett hva man kaller justisministerens politikk, så virker den å fjerne seg mer og mer fra en tradisjonell, og mer kunnskaps- og erfaringsbasert politikk som – for politiets sin del – hentet sitt beslutningsgrunnlag fra Politidirektoratet, fra Riksadvokaten, og fra innspill til fagforeningen.

Statsråden henter nå i større grad sitt beslutningsgrunnlag om norsk nærpolitis fremtid mer fra en politisk handlingsplan, med støtte fra dem som har gått god for planen, selvsagt. Og sikkert også fra en del ordførere som kan håpe å få se at politikontoret igjen dukker opp på hjørnet, med fleksible åpningstider – for folk flest.

Tilbakeskuende politikk

Justis- og beredskapsministeren taler mange fagmiljøer midt imot. Selv ikke advarsler fra erfarne politifolk synes å berøre henne nevneverdig. Politisjefen i Sogn og Fjordane Arne Johannesen for eksempel – også en kjent og respektert fagforeningsleder for politiet i en årrekke – rister for sin del på hodet over at regjeringen nå prioriterer gjenåpning av lokale politikontor.

«Jeg er sterk tilhenger av mer politi og bedre beredskap. Men det får man ikke ved å bruke penger på bygninger. Det er ikke bygningene som gir beredskap, men folk, biler og utstyr, sier Arne Johannessen til NRK.

Denne regjering fører en tilbakeskuende politikk. Ikke er det symbolpolitikk, men rett og slett beinhard realpolitikk. Intet mer, og intet mindre. 

Anmerkning: Øystein Blymke var i sin tid som ekspedisjonssjef i Justis- og politidepartementet også leder for prosjektet «Politireform 2000» Som et politisk resultat av denne reformen ble antall politidistrikt redusert fra 55 til 27 (inklusive Svalbard).