Synspunkt | Lise Randeberg: Å undervurdere utfordringene i kommunene, gjør ikke folks hverdag bedre

­Lise Lyngsnes Randeberg er leder av arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Kommunene skal legge til rette for at vi kan leve gode liv. Vi skal ha gode skoler, psykisk helsehjelp og legetjenester. Kommunene skal også utvikle bærekraftige lokalsamfunn og legge til rette for et levende næringsliv. Da trenger kommunene dyktige ansatte med rett kompetanse.

Men det er nettopp det mange kommuner mangler. Spesielt de små sliter med å få tak i høyt utdannede. Nesten to av tre små kommuner har ingen eller veldig få kvalifiserte søkere på stillinger som lyses ut.

Størrelse betyr noe. Det slår en ny rapport fra analyseselskapet Menon Economics fast. Rapporten er laget på oppdrag fra Akademikerne.

Rapportens funn støttes av Generalistkommuneutvalget. De peker på at små kommuner leverer systematisk dårligere tjenester til sine innbyggere enn større kommuner.

Da kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik fra Senterpartiet tok imot utvalgets rapport i slutten av mars, var det med avmålt entusiasme. Han vil ikke være med på konklusjonen om at små kommuner gjennomgående har større utfordringer enn store kommuner.

– Det er utfordringer i både små og store kommuner, svarte Gjelsvik i NRKs Politisk Kvarter.

Sammensatt utfordringsbilde

Alt tyder på at det ikke blir lettere for små kommuner fremover.

Generalistkommuneutvalget slår fast at klimaendringer, større krav til samfunnssikkerhet og beredskap og press på demokratiet i mange tilfeller vil kreve økt kapasitet og kompetanse. Denne kompetansen har små distriktskommuner mindre tilgang på. Dette er utfordringer som kommer på toppen av befolkningsnedgang, færre yrkesaktive og flere eldre med behov for kommunale tjenester.

Det utilgjengelige begrepet generalistkommuner betyr at alle kommuner i Norge, uavhengig av om det er Oslo med over 700.000 innbyggere eller landets minste kommune Utsira, med litt over 200 innbyggere, har de samme oppgavene og skal levere de samme tjenestene til sine innbyggere. Det er lett å forstå at dette er en utfordring.

Fagmiljø, fagmiljø, fagmiljø

Det positive er at de høyt utdannede som jobber i kommunal sektor er fornøyde med jobben sin. Ifølge rapporten fra Menon synes de fleste at de har spennende arbeidsoppgaver. Og de opplever at fagmiljøet de jobber i er attraktivt. Desto større fagmiljø, desto mer attraktivt.

Og da har vi kommet til løsningen: Veien til bedre tjenester til oss, går gjennom bedre og større fagmiljøer.

Nettopp fordi størrelse betyr noe. Akademikere i små fagmiljøer mener de i mindre grad leverer tjenester med god kvalitet enn akademikere i større fagmiljøer, viser rapporten.

«Veien til bedre tjenester til oss, går gjennom bedre og større fagmiljøer.»

Så hvordan skal vi bygge større og bedre fagmiljøer som høyt utdannede vil være en del av?

Det er en kjensgjerning at akademikere flest jobber i de store byene. Vi må legge bedre til rette slik at flere akademikere ser det som et alternativ å flytte til de små kommunene i distriktene som sårt trenger dem. Det er nok også en hel del som også ønsker å flytte hjem til oppvekstkommunen sin.

En undersøkelse, som Akademikerne gjorde for et par år siden, viste at nesten halvparten av høyt utdannede kan tenke seg å flytte til en distriktskommune. Og én av fire er villig til å flytte hvis de finner seg en interessant jobb. Akademikere kommer gjerne i par, og da må det være interessante jobber til begge to.

Fast kommunesamarbeid

Akademikerne har ved flere anledninger foreslått ordninger som stimulerer til fast kommunesamarbeid. Menon-rapporten viser at slike samarbeid gir sterkere fagmiljøer og bedre tjenester til oss innbyggere.

Også generalistkommuneutvalget foreslår samarbeid mellom kommunene.

Det er viktig å erkjenne at kommunesamarbeid har sine ulemper. Det utfordrer demokratiet fordi kommunene må gi fra seg en viss grad av styring og kontroll.

«Kommunesamarbeid passer ikke i alle tilfeller, men det er den beste løsningen vi har.»

Det kan også føre til at kommunene mister oversikt over oppgaver, og det kan svekke kvaliteten på tjenestene. Menon peker blant annet på at oppfølging av barn og familier kan bli dårligere dersom barnevernet samarbeider på tvers av kommunegrensene, fordi barnevernet er avhengig av godt samarbeid med andre i kommunen, for eksempel skole eller barnehage.

Kommunesamarbeid passer ikke i alle tilfeller, men det er den beste løsningen vi har.

Interkommunalt samarbeid er allerede i dag utbredt, både for store og små oppgaver, men disse samarbeidene har vokst frem organisk for å løse utfordringer etter hvert som når de oppstår.

Samarbeid på tvers av kommuner skjer ikke nødvendigvis av seg selv.

Må ta grep

Regjeringen, med Gjelsvik i spissen, må legge til rette for at det kan skje i større grad. Politikken må svare på utfordringene. Senterpartiets distriktspolitikk i dag gjør ikke det.

Å innrømme at man har tatt feil, kan føles som et nederlag. Men tvert imot er det ansvarlig å skifte kurs når man åpenbart er på ville veier. Flere andre partier har snudd i sentrale saker den siste tiden. Det bør Senterpartiet også klare.

Det beste for kommunene og folk er at Gjelsvik tar problemene på alvor og tar i bruk løsningene han har fått servert.