Synspunkt | Kenneth Fjell: La menn være menn. Hva er problemet?

­Kenneth Fjell er professor ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Kronikken tok opp mange problemstillinger og mulige forklaringer om hvordan menn sliter, blir akterutseilt i skolen og mister (økonomisk) status i en stadig mer feministisk verden, og derfor tyr til ekstremisme.

Slik jeg oppfatter Njå, er det mangelen på status som er hovedproblemet for menn. Skurkene synes å være kvinner.

Mange, gode replikker har kommet kvinnene til unnsetning: Eksempelvis Linn Isabel Eielsen som sier at «Nei, vi trenger ikke menn», Eva Grinde om «guttekrisen» som påpeker at gutter gjør det ganske bra tross alt, eller Agnete og Rebekka Lossius om at «Mennesket er mer enn kjønn».

Tampen brenner imidlertid mest for Synnøve Vereide Trampes «Kjønnskamp i blinde», synes jeg.

De rike på skuldrene til vanlig folk

Vanlige menn hadde det faktisk ikke storveis før i tiden heller. Med mine ord: De jobbet lange dager for luselønn, kjempet i (for dem) uønskede kriger og døde tidlig, stort sett for å løfte en allerede rik, mannlig elite høyere.

Med andre ord, de rike stod på skuldrene til vanlige folk. Skjevheten i formuesfordelingen var enorm, men så endret den seg.

Den internasjonalt anerkjente økonomen Thomas Piketty gjestet nylig NHH og fortalte at i de siste århundrene har Vesten klart det kunststykket å jevne ut velstandsveksten. Formuene ble utrolig nok gradvis jevnere fordelt.

Denne trenden snudde imidlertid rundt år 1985. Siden da har ulikhetene økt – flertallet sakker igjen akterut. De fattigste 50 prosent har mindre enn 10 prosent av formuene, og nå daler andelen deres igjen som vist i bildet fra foredraget.

Thomas Piketty holdt i juni Agnar-Sandmo-forelesningen på NHH. Merk utviklingen i formuesfordeling siden midten av 80-tallet. Den franske professoren understreket at utviklingen i andre vestlige land (enn Frankrike) var relativt lik. Foto: Kenneth Fjell

Dette kan være grobunn for misnøye og sosial ustabilitet, særlig dersom det «ligger en iboende rastløshet, voldsomhet og trang til status i menn», slik Njå skriver. Formue er status – slik jeg tolker hans kronikk.

For dem som er mer opptatt av trender enn nivå, er Pikettys foredrag i så fall særdeles dårlig nytt. De styrende politikerne svikter på sitt mest sentrale budskap: «Nå er det vanlige folks tur!»  

Vanlige folk taper.

Slik jeg oppfattet Piketty, antydet han at særlig to ting bidro til den endrede utviklingen. De rikeste skattlegges mindre, og de styrende bruker mindre penger på utdanning sammenlignet med tidligere.

Det siste passer faktisk godt med Njås diagnose om at de unge mennenes problemer begynner allerede tidlig i skolen. Rapporten, som Njå viser til, påpeker et løftebrudd om at budsjetter til lek i tidlige skoletrinn aldri ble fulgt opp – lek som ifølge Njå ville hjulpet særlig gutter.

«Mer fysisk aktivitet, lek og kreativitet må inn i klasserommene for å ivareta alle barns individuelle behov og ferdigheter», konkluderer Agnete og Rebekka Lossius i sitt tilsvar til Njås kronikk. Tilpasset undervisning koster penger, og de rike kan bidra.

Utdanning og fordelingen av formue

Pikettys budskap er viktige: Vi må prioritere utdanning, og vi må få formuesfordelingen tilbake på et utjevnende spor!

Rett adressat for dette er imidlertid ikke kvinner generelt, men våre styrende politikere spesielt. Njå uttrykte seg kanskje litt uklart om dette i sin kronikk, men tydeligere i et senere intervju.

Av alle mennesker Piketty kunne tenke seg å sitte fast i en heis med, var det faktisk ingen kvinne, men statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) som var hans førstevalg – en mektig mann, som er den som er i posisjon til å påvirke og løse det egentlige problemet.