Synspunkt | Jan Grund: Tegn på at tilliten til politikere og offentlige institusjoner rakner

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: I et demokrati er det svært sentralt at folk har tillit til sine politikere. De er demokratiske aktører som på vegne av folk skal treffe beslutninger og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene av beslutningene.

Samfunnsutviklingen må påvirkes i tråd med verdier som likhet, frihet, tillit, og fellesskap, velgernes oppfatninger og partiprogrammer og de rammer som økonomi, klima, bærekraft og teknologi setter.

Våre viktige politiske institusjoner må bygge tillit hver dag. Ikke i noe land har tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne vært høyere enn i Norge. Denne tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen – for å ha et samfunn som sikrer at skattepenger blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt.

Lover ting de ikke kan innfri

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høy i Norge, er det nå alvorlige tegn på at tilliten til norsk politikk rakner fordi politikerne lover ting de ikke klarer å innfri.

Høsten 2021 og vinteren 2022 vokste det for eksempel frem en mistillit mot energipolitikken ved at et land med verdens billigste og reneste kraft skulle få Europas høyeste strømpriser, og at regningen for andre lands risikable kraftpolitikk sendes til norske husholdninger.

Forhold som skaper mistillit

Et forhold, som skaper mistillit mellom folk og myndigheter, er at poltikken selv i det demokratiske Norge er blitt mer polarisert.

Professor Janne Matlary sier det så sterkt: «Vi ser polarisering, ikke minst moralisering i debatter, som leder til stigmatisering og marginalisering av meningsmotstandere.»

I praksis viser polariseringen seg ved protestlister til enkeltsaker og større avstand mellom periferi og sentrum, beslutningstakere, elite og folk. Det er blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddelkonflikter i krevende politiske saker som hva et rettferdig grønt skifte og hva en bærekraftig utvikling egentlig er.

Det er nærmest umulig å få politikerne til å bestemme seg for hvordan det skal prioriteres mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

Store bevegelser i velgermassen

Økende engasjement for klimaet, kombinert med motstand mot sentraliserende reformer, har gitt store bevegelser i velgermassen. Politikerne har ikke lenger brede folkegrupper i ryggen i reformpolitikken. Vårt demokrati er blitt mer uforutsigbart, dels fordi politikerne ikke lenger vet hvor velgerne er, og fordi velgerne er blitt mer usikre på hvem partiene representerer.

I de senere år har vi da også fått et mer uregjerlig land hvor det er blitt vanskeligere å finne regjeringsdyktige flertall.

Et interessant spørsmål er hva et politisk parti bør gjøre for å få opp tilliten til sin politikk.

«Mitt håp er at det som vil gi folk tillit til politikk, er at landet styres med en fornuftig, fakta- og verdibasert og fremtidsrettet politikk med minst mulig populistisk retorikk.»

I den videre del av denne kronikken ser jeg derfor nærmere på en mulig strategi for hvordan - Arbeiderpartiet dvs. det partiet jeg er medlem av, bør gjøre for å få mer tillit hos det norske folk enn det dagens meningsmålinger viser. Vurderingene er naturlig nok preget av mitt» lilla og pragmatisk orienterte» syn og idelogi på hva som bør være et sosialdemokratiske regjeringsprosjekt.    

Ulike ideologier og ulike politiske partier

De politiske partiene er en viktig del av det norske demokratiet. Et representativt demokrati betyr at partiene må konkurreres om velgerne for å få politiske maktposisjoner. Alle partier ønsker et best mulig samfunn. Uenigheten går på veien til mål.

Vanligvis skilles det mellom fire politiske «ideologier», rød solidaritet og styring, blå frihet og liberalisering, grønn sosialliberalisme og desentralisering og populisme, det vil si en politikk, der en tar utgangspunkt i at politikk kun må dreie seg om det flest mulig «ønsker».

«Et partis suksess avhenger mye av den fortelling partiet klarer å skape.»

I praksis består partier av fløyer med ulike hjertesaker. Den tradisjonelle aksen med «venstre, høyre og sentrum side», er ikke lenger så dominerende. Det er liten avstand mellom de fleste partier i Norge. De er mer eller mindre samlet i midten alle sammen – avhengig av hvilket politisk område det settes søkelys på.

Et partis suksess avhenger mye av den fortelling partiet klarer å skape. De som lykkes, klarer å få en utvalgt del av befolkningen til å kjøpe den virkeligheten et parti skaper.  

Ap og H – ikke så store forskjeller

Det som skiller Ap fra vårt andre tydelige styringsparti Høyre, er at Ap har en større tro på politisk styring. Som tidligere statsråd Gudmund Hernes sier det: «Politikk er menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang - slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape».

I store og viktige spørsmål er det derimot ikke så store forskjeller på våre to store styringspartier. De kan begge samle brede velgergrupper og finne kompromisser for hvordan vanskelig spørsmål kan håndteres slik at vi får en god samfunnsutvikling.

Tidligere Høyre-leder Jan P. Syse sa en gang om Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti at de stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og badet. For kort tid siden sa tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen at Høyre nå er blitt det nye Arbeiderpartiet.

En pragmatisk sosialdemokratisk poltikk - hva er det?

Det å være pragmatisk innebærer, som Jens Stoltenberg skriver det i sin memoarbok,» å forene visjon og virkelighet skritt for skritt, litt etter litt å gjøre drømmene om til realitet». Det sentrale er å holde fast ved målene, demokrati og likhet, men ikke «lime seg fast» i virkemidlene. Politikken må kunne endres i takt med samfunnsendringer.

Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen var, som Stoltenberg skriver det, store statsministre fordi de understreket hvor viktig det var å «være tro mot de sosialdemokratiske målene, men utro mot virkemidlene». 

Det vanskelige er å utforme de riktige virkemidler for å nå mål og få folk til å forstå hvorfor de valgte virkemidlene er de beste løsninger på de problemer som skal håndteres.

Som Trygve Bratteli sa det: «God politikk dreier seg om å forstå den tiden vi lever i, og å ha evnen til å utforme politikk som løser folks problemer.» 

På NHOs årskonferanse begeistret Nato-sjef Jens Stoltenberg forsamlingen ved å illustrere hva en pragmatisk sosialdemokratisk sikkerhets- og næringspolitikk bør være.

Hovedpoenget i hans tale var at «Vi har nå vært igjennom en periode med geopolitisk avspenning. Det har hatt som konsekvens at det ikke har vært riktig for stormaktene å gripe inn i næringslivets sømløse forsyningskjeder som har bidratt til økonomisk vekst og til billigere varer. Når nå samfunnsutviklingen har snudd, ved at autoritære krefter vil ha en mer maktstyrt verden, må derimot demokratier samarbeide om å utvikle nye virkemidler. Butikk er også politikk».

Arbeiderpartiet – årsaker til sviktende tillit

Det er ulike syn på årsakene til dagens dårlige meningsmålinger for Ap. Fra venstresiden pekes det på mangelen på en tydelig fattigdomspolitikk.

Fra sosialdemokrater i de store byene sies det at Ap, har mistet taket på storbyene, mens næringsvennlige sosialdemokrater mener at regjeringen har lagt seg på en for næringsfiendtlig linje. Mediekommentatorer peker spesielt på at regjeringen har skapt forventninger den ikke klarer å tilfredsstille.

Enkelte kommentatorer har pekt på at det har vært ført en utydelig, vinglete og uforutsigbar politikk, og regjeringen har hatt en uklar kommunikasjon. En regjeringskoalisjon mellom Ap og Sp vil måtte få problemer fordi de to partiene er for forskjellige. Som politisk redaktør Hanne Skartveit i VG sier  «er det ikke lett for et reformparti som Ap å samarbeide med et reverseringsparti som Sp». Det hadde vært lettere for Ap hvis SV var med i regjeringen.

Veien fremover for et pragmatisk sosialdemokratisk regjeringsprosjekt

Det er forståelig at når dagens regjering har skapt et bilde om at den mangler styringsevne så vil styringsorienterte velgere i stedet søke trygghet hos Høyre (eller sette seg på gjerdet). Slik jeg ser det,er Aps hovedproblem å gjenvinne tilliten som det partiet som gir mest troverdighet som styringsparti.

«Det er uheldig at Aps politikk er blitt oppfattet som at spesielle folk skal stemples med merkelapper som profitør og «baron og at de rike skal tas».

En sosialdemokratisk politikk må favne bredt. Det er uheldig at Aps politikk er blitt oppfattet som at spesielle folk skal stemples med merkelapper som «profitør» og «baron» og at de «rike skal tas». Partiets politikk må ha en klar ideologisk forankring i sosialdemokratiske mål og politiske institusjoner skal brukes til å utvikle samfunnet. Utfordringen er å håndtere de mange krav, forventninger og interessegruppene slik at det bygges tillit.

Språkbruken

Et viktig problem er språkbruken slik retorikk-ekspert Kjell Terje Ringdal beskrev det i en kronikk i Dagens Næringsliv, der han hevdet at regjeringens språkbruk demoniserer folk som tjente over 750.000 kroner og gjorde han «til cafe-latte-drikkende profittjeger fra Oslo-overklassen».

Dette innlegget har nok vært en årsak til at sentrale regjeringsmedlemmer i den senere tid har understreket at Aps visjon bør være å «skape og dele». 

Slik jeg ser det, er den store utfordringen for Ap og dagens regjering at den klarer å mobilisere folks tillit ved at det vises frem tydelige strategier og evner til å styre og til å videreutvikle den nordiske modellen. De må bygge på at det skal være en gjensidig avhengighet mellom offentlig og privat sektor, som begge skaper verdier.

«I den sammenheng er det etter min mening uheldig at AP er blitt så kritiske mot bruken av private velferdsaktører. Jeg etterlyser et mer pragmatisk syn på hvordan de private kan bidra for å avlaste det offentlige helsevesenet.»

Denne modellen er, slik bladet Economist beskrev det, bedre rustet enn noe annet politisk-økonomisk system til å håndtere kriser, tilby gode velferdstjenester og samtidig gi våre barn en trygg framtid.

I den sammenheng er det etter min mening uheldig at AP er blitt så kritiske mot bruken av private velferdsaktører. Jeg etterlyser et mer pragmatisk syn på hvordan de private kan bidra for å avlaste det offentlige helsevesenet.

De små skrittene i retning en fullstendig av-kommersialisering av Helse-Norge, slik tonen er blitt i venstresidens helsepolitikk, er etter min mening både en svært uheldig og en svært dristig strategi.

Private helsebedrifter som støtte

Så lenge det offentlige sliter, må vi ha støttemekanismer i det private markedet.

Og for å ha tilgang til disse støttemekanismene i krisetid, må vi også tåle å ha dem i «fredstid». Med mer profesjonell styring, slik at det ikke utbetales superprofitt og at eiere av private leverandører ikke tar ut overskudd på bekostning av de ansattes arbeidsbetingelser, finnes det et potensial.

Potensialet ligger i effektivisering, læring på tvers, innovasjoner og tjenesteutvikling i en gjennomtenkt bruk av ideelle og kommersielle aktører i samarbeid og konkurranse med offentlige velferdsaktører.

Sosialdemokrati og enkelte av høyresidens virkemidler

Dersom man på en fornuftig og strategisk måte bruker enkelte av høyresidens virkemidler, som å legge til rette for konkurranse og mangfold, kan det faktisk bli lettere å oppnå de fundamentale sosialdemokratiske verdiene, som lik rett til helsehjelp til alle.

Å kommunisere og få forståelse for dette, er selvsagt ekstremt krevende, men bør være mulig.

Mitt håp er at det som vil gi folk tillit til politikk, er at landet styres med en fornuftig, fakta- og verdibasert og fremtidsrettet politikk med minst mulig populistisk retorikk. Noe populisme er nok nødvendig for å vinne valg med et økende antall troløse velgere som nærmest er blitt hotellgjester ved en frokostbuffé som plukker litt her og der av det som virker mest fristende.