Synspunkt | Jan Grund og Kristian Fanghol: Mangelen på helsepersonell – felles virkelighetsforståelse og bred politisk enighet må til

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og Kristian Fanghol tidligere seniorrådgiver ved Helse Nord RHF.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Befolkningens behov for tjenester og mangelen på personell vil øke. Myndighetene skal planlegge og styre slik at vi får en desentralisert helsetjeneste – med tilgang på helsepersonell av høy kvalitet. Alle som kommer inn i regjeringskontorene, vil møte problemene. Det må utvikles en felles virkelighetsforståelse mellom myndigheter og arbeidstakergrupperingene.

Et bredt politisk flertall bak de langsiktige rammer for utvikling av helsetjenesten bør på plass i 2023. Det trenger tjenestene, medarbeiderne og politikerne.

Helseplan for 80-åra slo ikke til

2. februar kommer den offentlige utredningen (NoU) fra Helsepersonellkommisjonen. Den skal etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere, og beholde kvalifisert personell for å møte utfordringene. Utredningen kommer 41 år etter boka Helseplan for 80 åra (Grund m. fl.). Den ble skrevet av en arbeidsgruppe nedsatt av Brundtland I-regjeringen.

Gruppen skulle gi politikerne råd om hvordan helsetjenesten burde tilpasses en situasjon hvor det var enighet mellom de store politiske partiene om at det ikke var økonomisk mulig å fortsette den sterke veksten det hadde vært i helsetjenesten i de gylne 1960- og 1970-åra. Forebyggende arbeid, distriktshelsetjenesten, eldreomsorgen og psykisk helsevern skulle prioriteres.

Scenariet i boka var overdekning av leger, balanse for sykepleiere og underdekning av hjelpepleiere. Hvorfor har utviklingen blitt annerledes enn planen for 40 år siden antydet og hvordan kan vi sikre en langsiktig utvikling som er bærekraftig økonomisk og personellmessig?

God økonomi og mangel på helsepersonell

Den viktigste årsaken til at prognosene i Helseplan for 1980-åra ikke slo til, er vår økonomiske situasjon. Den har gitt oss mulighet til å holde oss med mer helsepersonell per innbygger enn noen andre land. Strukturen på offentlige tjenestetilbud, inkludert helsetjenesten, er desentralisert fordi det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha tjenester nært der folk bor.

Det gir høyt personellbehov. Spesialiseringen av spesialisthelsetjenesten øker mulighetene og driver behovet for helsepersonell. Velferdsteknologi kan gjøre det mulig for eldre å bo i eget hjem og lette noe av personellets arbeid.

Men teknologi kan aldri erstatte behovet for menneskelig omsorg. Den kritiske faktor i helsepersonellpolitikken er å sikre tilstrekkelig tilgang på fagfolk med faglig og menneskelig kompetanse og en nysgjerrighet, som får mennesker og organisasjoner til å arbeide på nye måter.   

Robert Steen og erfaringer etter Ullern helsehus

Mot 2040 vil særlig endringen i alderssammensetningen av befolkningen føre til behov for mer personell. SSBs siste framskrivning viser at mangelen på sykepleiere blir bare større framover.

Helsebyråd Robert Steen i Oslo kommune sier i tilknytning til gjennomgangen av helsehusene i kommunen at «sykehjemsetatene opplever en gradvis endring i pasientgruppene og ser i dag et mer krevende sykdomsbilde, og økt forventning om kvalifisert behandling og oppfølging av pasienter fra deres pårørende. Og denne utviklingen har ført til et behov for ytterligere både kompetanse- og kapasitetsnivå for pasientene våre».

Store problemer i hele Europa

Norge er ikke det eneste land med mangel på helsepersonell. I artikkelen Europas helsepine skriver Kjetil Wiedswang i Dagens Nøringsliv at alle land står overfor alvorlige problemer knyttet til arbeidsstyrken i helse- og omsorgsyrkene. Det må handles, skrev Verdens helseorganisasjon (WHO) i en rapport i fjor.

I NHS er det 140.000 ledige stillinger etter at innvandringen fra Europa stoppet som følge av brexit. Bevilgningene har ikke holdt tritt med prisstigningen. Emmanuel Macron klaget i sin nyttårstale over følelsen av endeløs krise i helsevesenet.

Frankrike har også et særlig problem med at 50 prosent av legene er over 55 år. Macron varslet at det skal gjøres noe med rigide arbeidstidsordninger.

Hva må til?

Hva som skal til for å bedre situasjonen vurderes svært forskjellig. Hege Ulstein skriver i Dagsavisen om et helsevesen på sotteseng. Med referanse til en rekke enkelteksempler, om hvordan folk blir behandlet på en måte ingen ønsker for seg selv eller sine nærmeste, tegnes et bilde av en systemkrise.

Helsepersonellet gjør så godt de kan, men systemet med foretaksmodell og styrer fungerer ikke.

«Strukturen på offentlige tjenestetilbud, inkludert helsetjenesten, er desentralisert fordi det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha tjenester nært der folk bor. Det gir høyt personellbehov.»

Samme dag skriver kommentator Anita Hoemsnes i DN Glem strømkrisen, helsekrisen blir mye verre. Hun adresserer strengere prioritering, nordmenns forventninger til hva helsetjenesten skal hjelpe til med må reduseres og vi må få mer aktivitet ut av det helsepersonellet vi har.

Dette er i tråd med helse- og omsorgsministerens budskap i sykehustalen. Reaksjonene hos Den norske legeforening og Norsk Sykepleierforbund tyder ikke på at de deler denne virkelighetsforståelsen.

Felles virkelighetsforståelse

Her er vi ved et kjernepunkt. Vår økonomiske situasjon er endret i en verden med stor usikkerhet. Det høye tempoet i norsk økonomi og den store mangelen på arbeidskraft fører til at også norsk helsetjeneste må tilpasses strammere rammer. Effektivitet er ikke et skjellsord, samtidig som det må erkjennes at arbeidsbelastningen er stor.

Arbeidstakere og myndigheter vurderer situasjonen forskjellig. Det samme gjelder befolkning og myndigheter. Likedan er det politisk uenighet om løsningene. Det må legges kløkt i å utvikle en felles virkelighetsforståelse mellom myndigheter og arbeidstakergrupperingene.

Det løses ikke i Dax18. Her er det ikke nok å ha LO med seg. De premissgivende arbeidstakergruppene er organisert i Akademikerne og Unio.

Trepartssamarbeid med lønn i potten

Mangelen på helsepersonell er et gjenstridig problem, særlig i pleie- og omsorgssektoren. Vi må utdanne flere, men det bør ikke alene være løsningen. Historien er god dokumentasjon på det. Mange som utdannes, arbeider ikke eller får ikke hel stilling. Arbeidstidsordningene praktiseres delvis rigid, selv om enkeltpersoner strekker seg. Lønn som generelt tiltak synes umulig på grunn av måten lønnsoppgjørene fungerer på.

«Lønn er et av svært få tiltak som ikke er prøvd. I andre sektorer er det noe en griper til først.»

Her må flere elementer bringes inn på bordet samlet, i et trepartssamarbeid. Arbeidsorganiseringen må oppfylle krav til kvalitet og kompetanse, samtidig som en fornuftig bruk av personellgrupper som helsefagarbeidere og sykepleiere avstemmes. Arbeidstidsordningene, med praktisering av helgebestemmelser som fører til stort personellbehov, må mykes opp. Arbeids- og oppgavedeling mellom personellgrupper er viktig del av dette.

Skal en få dette til, må det legges penger i potten for å skape dynamikk, utvikling og grunnlag for nye løsninger. Lønn er et av svært få tiltak som ikke er prøvd. I andre sektorer er det noe en griper til først. Fagforeningenes representanter må kunne veksle inn tidligere fasttømrede standpunkt i klingende mynt for å kunne komme tilbake til landsmøter uten å miste posisjoner.

Nært pasient og medarbeidere

Tidlig i mars legger Sykehusutvalget fram sin rapport. Under ledelse av professor Jon Magnussen har utvalget fått i oppgave å se på utvikling av foretaksmodellen.

På flere områder henger dette sammen med personalspørsmålet. Ledelsesaktivitetene må styrkes på alle nivå i helsetjenesten og særlig nærmeste medarbeidere og pasienter/brukere. Skal vi beholde og rekruttere medarbeidere, er ledelsesfunksjonen helt avgjørende. Da trenger vi et lederskap som er adekvat og motiverende for alle medarbeidere grupper.

Tillitsbasert ledelse krever, som ledelsesprofessor Jan Ketil Arnulf sier det, at ledere har mot til å slippe opp unødig kontroll med den sårbarheten det innebærer.

Trenger langsiktighet

Regjeringen legger til høsten fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Denne anledningen kan brukes til å meisle ut langsiktige rammer for utvikling av helse- og omsorgstjenesten som har et bredt politisk flertall bak seg.

Helsetjenesten trenger mye ressurser uten at det ser ut til å kunne veksles inn i stemmer. Alle som kommer inn i regjeringskontorene, uavhengig av politisk farge, vil møte dette problemet. Helsetjenesten trenger langsiktighet og kontinuitet i styring.

Politikerne har i 2023 en historisk mulighet med Helsepersonellkommisjon, Sykehusutvalg og Nasjonal helse- og samhandlingsplan.