Synspunkt | Jan Grund: Demokrati, politikk, folk og tillit

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Dette er del elleve i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de ti andre:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll – balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi
• En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?
• En helsetjeneste preget av tillit – hva kreves?
• Tillit – et sammensatt fenomen
• Fra New Public Management til tillitsreform – får Støre-regjeringen det til?
• Tillitsfullt samspill mellom politikk og forvaltning - viktig og vanskelig
• Et tillitsskapende styrearbeid i offentlig sektor - hva kreves?
• Tillitsreformen – et instrument for å få et bedre og mer fremtidsrettet Nav

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Det sentrale i et demokrati er at folk faktisk engasjerer seg og stemmer. I et demokrati tåler vi uenigheter og meningsbrytninger. Vi er alle gjenstand for andres meninger og motforestillinger.

Gjennom valg gir vi politikerne ansvar for å fordele ressurser, lage lover og retningslinjer og å håndtere samfunnsutfordringer og dilemmaer. Politikere er demokratiske aktører som på vegne av folk skal treffe beslutninger og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene av beslutningene. De politiske partiene er en viktig del av det norske demokratiet.

Tillit må bygges hver dag

Et representativt demokrati betyr at partiene må konkurrere om velgere, som er blitt mer og mer troløse, for å få politiske maktposisjoner. Alle partier ønsker et best mulig samfunn.

Uenigheten går på veien til mål. Det er liten avstand mellom de fleste partier i Norge. De er mer eller mindre samlet i midten alle sammen – avhengig av hvilket politisk område det settes søkelys på. Et partis suksess avhenger mye av den fortelling partiet klarer å skape. De som lykkes, klarer å få en utvalgt del av befolkningen til å kjøpe den virkeligheten et parti skaper. 

«Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høye i Norge, er det nå alvorlige tegn på at tilliten til norsk politikk rakner.»

Våre viktige politiske institusjoner må bygge tillit hver dag, Ikke i noe land har tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne vært høyere enn i Norge. Denne tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen – for å ha et samfunn som sikrer at skattepenger blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt.

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høye i Norge, er det nå alvorlige tegn på at tilliten til norsk politikk rakner. Dette skyldes dels at politikerne har brutt regler for hvordan makt og ansvar skal utføres og dels at de lover ting de ikke klarer å innfri.

Sviktende tillit til politikere

Tillitsbarometeret viser at folk flest gjennom de senere årene har fått mindre tillit til Stortinget, regjeringen og de politiske partiene. Som stortingspresidenten sier, er det «forventet at tilliten faller siden vi har fått så stor oppmerksomhet om vanskelige saker».

«Høsten 2021 og vinteren 2022 vokste det frem en mistillit mot energipolitikken ved at et land med verdens billigste og reneste kraft skulle få Europas høyeste strømpriser, og at regningen for andre lands risikable kraftpolitikk sendes til norske husholdninger.»

Det interessante spørsmålet ved årets kommunevalg er, om de tillitsbrudd som er knyttet til stortingsrepresentanters misbruk av ordninger for pendlerboliger og etterlønn, regjeringsmedlemmers misbruk av habilitetsregler, regjeringsmedlemmers aksjekjøp og en partileder som stjal solbriller, vil føre til lavere valgdeltakelse.

Mange velgere mister også tillit til politikere fordi oppgaver ikke blir løst. Høsten 2021 og vinteren 2022 vokste det for eksempel frem en mistillit mot energipolitikken ved at et land med verdens billigste og reneste kraft skulle få Europas høyeste strømpriser, og at regningen for andre lands risikable kraftpolitikk sendes til norske husholdninger. Nå er det inflasjon og spesielt høye matpriser som skaper misfornøyde velgere.

Politikeres regelbrudd

Habilitetsregler er satt for å beskytte tilliten til demokratiet og demokratiske prosesser. Det er derfor spesielt alvorlig at vi har flere slike saker.

Det er grunn til å undres over hvorfor politikere ikke følger regelverket.

Personlig tror jeg at en viktig årsak, både til brudd på dette regelverket og andre uheldige handlinger av politikere, er at makt korrumperer og at den korrumperende makten gjør aktørene blinde i den forstand at de nærmest ubevisst mener seg berettiget til handlinger som virker uforståelige for oss vanlige mennesker.

Det er paradoksalt at følelsen til å være berettiget til å bryte regler og fortjene særbehandling ofte er spesielt sterk hos personer som har ansvar for, og/eller opptrer på vegne av mange andre.   

Det må selvsagt erkjennes at det er lov å begå feil, innrømme det, angre, be om tilgivelse å forsøke å reise seg igjen. Selv statsråder er mennesker og mennesker gjør feil.

Men hvis en statsminister skal velge en person, som tidligere har begått en feil, til en regjering, er det en forutsetning at dette blir lagt frem åpent før utnevnelsen.

Polariseringen

Et forhold som skaper mistillit mellom folk og myndigheter, er at poltikken selv i det demokratiske Norge er blitt mer polarisert.

Professor Janne Matlary sier det så sterkt. «Vi ser polarisering, ikke minst moralisering i debatter, som leder til stigmatisering og marginalisering av meningsmotstandere.»

I praksis viser polariseringen seg ved protestlister til enkeltsaker og større avstand mellom periferi og sentrum, beslutningstakere, elite og folk.

Det er blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddelkonflikter i krevende politiske saker som hva et rettferdig grønt skifte og hva en bærekraftig utvikling egentlig er.

Det er nærmest umulig å få politikerne til å bestemme seg for hvordan det skal prioriteres mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

«Det er paradoksalt at følelsen til å være berettiget til å bryte regler og fortjene særbehandling ofte er spesielt sterk hos personer som har ansvar for, og/eller opptrer på vegne av mange andre.»   

En stor utfordring er at økende engasjement for klimaet, kombinert med motstand mot sentraliserende reformer, har gitt store bevegelser i velgermassen. Politikerne har ikke lenger brede folkegrupper i ryggen i reformpolitikken.

Vårt demokrati er blitt mer uforutsigbart, dels fordi politikerne ikke lenger vet hvor velgerne er, og fordi velgerne er blitt mer usikre på hvem partiene representerer. I de senere år har vi da også fått et mer uregjerlig land hvor det er blitt vanskeligere å finne regjeringsdyktige flertall.

Store samfunnsutfordringer

Folks forventninger til hva politikerne kan gjøre, er svært store. Samfunnsutviklingen må påvirkes i tråd med verdier som likhet, frihet, tillit, og fellesskap, velgernes oppfatninger og partiprogrammer og de rammer som økonomi, klima, bærekraft og teknologi setter.

Utfordringene er store – både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. På det internasjonalt nivå dreier det seg om å få land til å samarbeide for å sikre levelige levekår over hele verden og håndtere økte krav om sikkerhet og å få effektive internasjonale klima- og miljøtiltak.

«Vi ser også at det norske folks økonomi er blitt svært krevende, på grunn av inflasjonen. Det registres stadig flere fattige.»

På nasjonalt nivå er det nå særlig forsvar og klimautfordringene som er blitt svært store.

Klimaet og miljøet representerer en kjempeutfordring. Utslippene av klimagasser må ned. Vi ser også at det norske folks økonomi er blitt svært krevende, på grunn av inflasjonen. Det registres stadig flere fattige. Det skjer mye på teknologiområdet.

Alle land er på leting etter metoder for å regulere bruken av kunstig intelligens, slik at vi kan høste fordelene av denne teknologien og begrense farene.  

Eldrepolitikkens utfordring

Det å ta vare på en befolkning som blir stadig eldre, er nok den største oppgaven for vårt velferdssystem. Politikken må håndtere at det i årene fremover blir svært mange omsorgstrengende eldre. Det blir spesielt krevende å utvikle en politikk som gir et kvalitativt tilbud til et økende antall demente.

Prognose antyder at det ligger an til å bli stor mangel på både antall heldøgnsinstitusjoner og fagfolk.

«For å unngå at vi kommer i en situasjon med sviktende tillit til eldrepolitikken, kreves det en tydeligere eldrepolitisk strategi for rekruttering av kvalifisert personell enn vi har i dag.»

Det er formulert mange visjoner for hva som bør gjøres i eldreomsorgen. Strategiene for å rekruttere ressurser og fagfolk, er derimot ikke tydelige nok. Det å rekruttere tilstrekkelig antall heltidsarbeidende, faglig kvalifisert personell til fremtidens eldreomsorg, er en svært krevende oppgave.

For å få det til, må det rekrutteres flere. Og det må jobbes med å få mindre rigide arbeidsordninger, med å få tydelig ledelse og med å bygge kulturer for tverrfaglig samarbeid mellom yrkesgrupper.

Trenger mer enn visjoner

Mange har tro på at utvikling av ny teknologi kan løse helse- og omsorgsutfordringene, men det er en lang vei til at en har trygghet for at teknologien kan la omsorgstrengende bli boende i egne hjem. Dagens situasjon er utilfredsstillende ved at en ikke en gang greier å lade eller skifte batterier på høreapparatene.

Eldrepolitikken trenger mer enn visjoner.

Det helse- og omsorgspolitiske spillet blir stadig mer utfordrende fordi gapet mellom forventninger, muligheter og rammer øker. Vår økonomiske situasjon er endret i en verden med stor usikkerhet. Som det sies av Helsepersonellkommisjonen, blir det begrenset tilgang på personell.

For å unngå at vi kommer i en situasjon med sviktende tillit til eldrepolitikken, kreves det en tydeligere eldrepolitisk strategi for rekruttering av kvalifisert personell enn vi har i dag.

Veien framover

Politikere må bli bedre til å håndtere regler og retningslinjer, og til å styre landet med en fornuftig, fakta- og verdibasert og fremtidsrettet politikk.  En nødvendig forutsetning, for at folk skal ha tillit, er at det tas grep for å unngå at erfarne og dyktige politikere fortsetter med å gjøre uforklarlige feilgrep.

Det kan virke som om Støre-regjeringens medlemmer verken har lest håndboka som statsministeren stadig vifter med, eller forstår rollen de har som ledende politikere. Det må undersøkes om regelverket kan gjøres enda tydeligere. Det blir viktig hva som kommer ut av Kontrollkomiteens sak om de siste regjeringenes ulike brudd på habilitetsreglene.

Når tilliten til det politiske system utfordres, må vi vite hvorfor viktige elementer i demokratiets kontrollsystemer ikke fungerer.

Dagens situasjon skremmer velgere som nå skal bestemme seg for om de skal avgi sin stemme og hvilke politikere som, eventuelt, har deres tillit. Dette bør skremme politikerne enda mer, særlig når vi ser på de store oppgavene som krever politiske løsninger.