Å bygge ut mer kraft i et Norge, som er integrert i det europeiske kraftmarkedet, vil redusere prisene i hele markedet, men ikke bidra til å reetablere de særnorske, lavere strømprisene, skriver Isak Lekve. Bildet er fra Nomedalsdammen i Vennesla. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Synspunkt | Isak Lekve: Avsporing av strømdebatten
Isak Lekve er sosiolog og utreder i De Facto.
Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no
SYNSPUNKT: Siden de to kablene til Tyskland og Storbritannia åpnet i 2021, har strømprisene i Norge skutt i været, og norsk industris fremste konkurransefortrinn er forvitret. Dette preger norsk offentlighet, men likevel skjemmes debatten om strøm av at viktige premisser dessverre enten er høyst diskutable eller i verste fall helt feil.
Dermed sporer debatten av – og norsk industri får stadig dårligere fremtidsutsikter.
Mot kraftunderskudd i 2027?
Da den regjeringsoppnevnte energikommisjonen leverte sin sluttrapport for tre uker siden, var tittelen «Mer av alt, raskere». Nå må det bygges ut mer kraft for å imøtegå fremtidens kraftbehov, og det må skje raskt, hevder kommisjonen. Siden den gang har dette dominert talepunkter fra både regjering og opposisjon, for ikke å snakke om hos LO og NHO.
Det er imidlertid verdt å stille spørsmålstegn ved hele premisset for kommisjonens konklusjoner. Trenger vi virkelig ytterligere 60 TWh for å unngå kraftunderskudd i fremtiden, slik kommisjonen legger til grunn?
Kommisjonens kriseforståelse baserer seg på analyser fra NVE som hevder at vi vil få kraftunderskudd allerede i 2027, og at dette vil bli stadig økende. Men det er særlig to forutsetninger i analysene som gjør at vi ikke nødvendigvis bør ta dem for god fisk.
For det første forutsetter en at Norge vil oppfylle sine forpliktelser til reduksjon i klimagassutslipp. Det er jo i seg selv prisverdig, men det fører til at man legger eksisterende planer til grunn – inkludert elektrifisering av sokkelen med kraft fra land til 10 til 15TWh.
I dag tyder alt på at dette vil realiseres, ettersom både Arbeiderpartiet, Høyre, LO og NHO (og oljeselskapene som ser muligheten til subsidiert forlengelse av oljealderen) støtter tiltaket, men det er stor uenighet om hvorvidt dette er fornuftig eller ikke, og kommisjonen burde nok tatt en selvstendig vurdering – i stedet for å bare akseptere at det skal skje.
– Fullstendig urealistisk
Viktigere er imidlertid at NVE også forutsetter at regjeringen vil lykkes med sine planer for industriutvikling, men det er her forutsetningene virkelig slår feil. For i dette ligger det blant annet 23 TWh til hydrogenproduksjon, 19 TWh til datasentre og batterifabrikker, og ytterligere 20 TWh til kraftforedlende industri.
Men som jeg viser i min siste rapport for De Facto: Kunnskapssenter for fagorganiserte – Hvordan fastsettes de norske strømprisene? Konsekvenser for næringsliv og industri – så er dette fullstendig urealistisk med dagens strømpriser.
For bare to år siden var det mye snakk om batterifabrikker som skulle gi mange arbeidsplasser i Norge, men økningen i strømpriser, tilsvarer en årlig kostnadsøkning med nesten to milliarder for en typisk gigafabrikk. Dermed har Equinor og Hydro lagt bort sine planer, mens Morrow krever statlig støtte, og de som er igjen typisk befinner seg i prisområder som ikke er like sterkt påvirket av priskrisen i Trøndelag og Nord-Norge.
Snarere nedleggelser enn utvidelser
Men også kraftforedlende industri preges snarere av nedleggelser enn utvidelser, ikke minst fordi det med dagens strømpriser gir mer fortjeneste å selge kraften direkte enn å bruke den til metallforedling, eksemplifisert av Hydro og Elkem som begge reduserte produksjonen høsten 2022, og REC som permitterte alle ansatte.
For grønt hydrogen – som er den politisk minst kontroversielle formen for hydrogen – er energiprisene så godt som eneste innsatsfaktor, og vil neppe komme i gang uten lavere energipriser enn i konkurrerende land.
«Faktisk er det slik at i regjeringens famøse veikart for grønn industri, så kan en stryke ut fire av de syv satsingsnæringene, ene og alene basert på de høye strømprisene.»
Som jeg viser i rapporten, tyder altså ingenting på at regjeringen vil kunne realisere sine planer for disse bransjene – med mindre en først løser strømpriskrisen.
Faktisk er det slik at i regjeringens famøse «veikart» for grønn industri, som kom i juni 2022, så kan en stryke ut fire av de syv satsingsnæringene, ene og alene basert på de høye strømprisene. Derfor er det også usannsynlig at vi går mot kraftunderskudd uten ytterliggere utbygging av kraft, og det understreker at energikommisjonen ukritisk stilte feil spørsmål. Spørsmålet som burde vært stilt er i stedet det som er utsatt til et nytt utvalg: Hvordan redusere strømprisen.
Kraftutbygging og strømpriser
Men kanskje vil kommisjonens konklusjoner, å bygge ut mer kraft, uansett bidra til å reetablere det norske konkurransefortrinnet med lavere strømpriser enn i våre naboland?
Alle i norsk offentlighet er nemlig enige om at lave strømpriser er et gode, og at lave strømpriser har vært et avgjørende konkurransefortrinn for norsk industri. For eksempel står det i Hurdalsplattformen at «Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Regjeringen vil at dette også i fremtiden skal være fortrinnet for norsk industri og bidra til verdiskaping og sysselsetting i hele landet.»
Det er også enighet om at vi nå har en strømpriskrise, og selv om statsministeren noen ganger forsnakker seg og kaller det nostalgi å kreve lavere strømpriser enn i andre land, så er alle aktører enige om at det kreves tiltak for å gjøre noe med strømprisene – også utover en strømstøtteordning som åpenbart er innrettet som et midlertidig tiltak.
Tiltakene for å få ned strømprisene fordeler seg typisk langs to linjer. Du har de, typisk i opposisjon til regjeringen, som ønsker strukturelle tiltak. Det betyr kanskje å reforhandle kablene med utlandet, sette makspris eller å gjøre noe med markedsfastsettelsen av prisen. Så har du de, som regjeringen, LO-ledelsen, NHO, kraftbransjen og Høyre, som mener at «systemet har tjent oss godt i tretti år», og som heller vil bygge ut mer kraft.
De fleste anerkjenner at i et marked, så vil større tilbud også gi reduserte priser. Så å bygge ut mer kraft, fremstår slik som en naturlig løsning.
Problemet med denne løsningen, er at det særnorske konkurransefortrinnet ikke er billig kraft, men billigere kraft. Å bygge ut mer kraft i et Norge, som er integrert i det europeiske kraftmarkedet (gjennom utenlandskabler), vil redusere prisene i hele markedet (men av volumårsaker, ganske lite), men ikke bidra til å reetablere de særnorske, lavere strømprisene.
Skal en oppnå dette, krever det at vi har et veldig stort kraftoverskudd, det må produseres veldig mye mer kraft enn det vi kan eksportere. Ingen vet akkurat hvor mye, men NVE har beregnet at det kanskje er snakk om 40TWh. Det er om lag en firedel av dagens totale produksjon, eller 2,7 ganger installert vindkraft i Norge.
«For kraftbransjen er dette en ren gullgruve... Men for alle dem som er opptatt av at vi også i fremtiden skal ha norsk industri, er det derimot dypt tragisk.»
Hvis vi aksepterer denne løsningen, og at dette da også gjør Norge attraktivt igjen for investeringer i norsk industri, så snakker vi altså først om et kraftoverskudd på 40TWh og så en ekstra kapasitet på 60TWh for å realisere de industrielle planene.
Det er med andre ord snakk om enorme volum hvis vi skal «bygge oss ut av krisen». Med tanke på de store naturødeleggelsene og følelsene knyttet til vindkraft på land, fremstår det ikke egentlig ønskelig å bygge ut så mye kraft for å reetablere lave energipriser som et norsk konkurransefortrinn. Sannsynligvis vil det i stedet skape økt polarisering langs konfliktlinjene by og land og folk og elite, og gi gode vekstvilkår for det som i hovedstaden kalles populisme.
Det er også fullstendig urealistisk å få til utbygginger i denne størrelsesordenen. Faktisk såpass urealistisk at energikommisjonens egen leder tok dissens på målsetningen om å bygge ut 40TWh.
Skumringstime for norsk industri
Det ligger et stort paradoks her. Vi trenger mer kraft hvis vi løser strømpriskrisen. Men energikommisjonens konklusjoner bidrar til en avsporing som egentlig gjør det mindre sannsynlig at vi løser strømpriskrisen. For nå flyttes debatten fra virksomme tiltak for å reetablere det norske konkurransefortrinnet, til tiltak som kan bidra til mer utbygging.
For regjeringen er dette beleilig. Det er etter hvert helt åpenbart at de ikke ønsker å gjøre noe strukturelt med strømprisene, så om debatten kan handle om hvem som er flinkest til å legge til rette for ny utbygging, eller om farene for forsyningskrise, eller noe helt annet, så kan de vise handlekraft og komme på offensiven. Sånn sett fikk de også en velkommen pasning av Arbeiderpartiets eget kraftutvalg som nå vil åpne for å bygge ut vernede vassdrag.
Dette betyr imidlertid at den veien regjeringen styrer oss inn på nå:
1) ikke vil gjøre noe med strømprisene,
2) dermed ikke bidra til å bevare eller utvikle norsk industri og heller ikke
3) øke innenlandsk etterspørsel etter kraft nevneverdig,
4) men likevel legge til rette for mer kraftutbygging. Kraft som kan strømme fritt gjennom utenlandskablene til kontinentet for skyhøye priser.
For kraftbransjen er dette en ren gullgruve. Du skulle nesten tro de hadde sine egne folk til å sette premissene for politikken.
Men for alle dem som er opptatt av at vi også i fremtiden skal ha norsk industri, er det derimot dypt tragisk.
