Synspunkt | Hans-Erik Skjæggerud: Litt mer handling, litt mindre hvile

­Hans-Erik Skjæggerud er leder av arbeidstakersammenslutningen YS.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: 24. mars la regjeringen fram den lenge varslede Utsynsmeldinga, Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her legger regjeringen opp til nye runder med vurderinger før det kan tas beslutninger.

Jeg mener vi må være ferdige med å vurdere. I stedet for å bruke penger på enda flere utredninger er tiden inne for å finansiere og utvikle løsninger, virkemidler og tiltak.

Utsynsmeldinga følger opp Hurdalsplattformen. Der var signalene lovende; Det skulle satses på arbeidsfolks kompetanse gjennom hele yrkeslivet og regjeringen lovet en kompetansereform for livslang læring. Reformen skulle svare opp behovene blant både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Det virker som om lufta gikk ut av den kompetansepolitiske ballongen da regjeringen tok over i 2021. Det kommer en melding, fikk vi vite den gang.  

Mye å ta tak i for Borten Moe

YS har flere ganger luftet sin bekymring over hvordan alt arbeidet, som partene og tidligere regjeringer har lagt ned, ble ofret på partipolitikkens alter. Vi har sett hvordan viktige initiativ, tatt av og mellom partene, er blitt skrotet. Viktige prosesser for kompetansepolitisk samhandling er blitt satt på vent.

Jeg håper derfor forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moen (Sp) bidrar til mer handling. Det er nok å ta tak i.

Det er ikke utdanningssektoren eller regjeringen som skal legge premissene for hva arbeidslivet trenger av arbeidskraft i årene som kommer, men arbeidslivet selv. Hvilket behov arbeidslivet faktisk har må stå i sentrum. Vi må sikre at virksomhetene får den kompetansen de trenger. Og vi må sørge for at den enkelte arbeidstaker får muligheten til å holde seg oppdatert og kvalifisert gjennom hele yrkeslivet.

Regjeringen må sette seg ned sammen med partene i arbeidslivet og finne ut av hvordan vi sammen kan legge til rette for utdanning og kompetanseheving gjennom hele yrkeslivet. 

Staten har økonomisk ansvar

Partene i arbeidslivet, myndighetene og utdanningssektoren har et felles ansvar for kompetanseutviklingen, også økonomisk. Det er blant annet avgjørende å få på plass tiltak som fjerner det økonomiske hinderet mange opplever.

Dette må gjerne inkludere endringer i gjeldende ordninger for finansiering, men også for å utvikle nye ordninger.
Her må både den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidra. Vi må slutte å skyve kostnadsbyrden for kompetanseutvikling over på hverandre og heller finne løsninger hvor alle bidrar.  

Støtter opp om arbeidslinja

Å legge til rette for livslang læring, er en grunnleggende forutsetning i vårt kunnskapsbaserte samfunn.

Å skape god balanse mellom privatliv, arbeidsliv og læring er en utfordring de fleste opplever. Livslang læring støtter opp under arbeidslinja. Livslang læring forebygger utstøting fra arbeidslivet og bidrar til at flere kan stå lenger i jobb.

En nasjonal politikk for livslang læring, hvor målet er å etablere et system for livslang læring for hele arbeidslivet, bør underbygges av en nasjonal langtidsplan.

En rett til etter- og videreutdanning ville ha vært et godt bidrag i et system for livslang læring. Regjeringen varslet en utredning om dette i Hurdalsplattformen. Dessverre har vi ikke sett noe initiativ til å følge opp dette, verken i Utsynsmeldinga eller som en del av oppdraget til det kommende utvalget som skal utrede en kompetansereform for arbeidslivet. 

Kartlegge realkompetansen

Videre må vi søke løsninger og virkemidler for den årelange utfordringen knyttet til hvordan realkompetanse skal dokumenteres og verdsettes.

For bedre å kunne utnytte den faktiske kompetansen, ervervet i et læringsintensivt arbeidsliv, er det viktig å videreutvikle og forbedre systemet for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.

Et bedre nasjonalt system for kartlegging, vurdering, dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse ville ha bidratt positivt til bedre mobilitet i arbeidslivet. Det ville satt en nasjonal standard, som både arbeidsliv og utdanningssystem kunne forholde seg til og ha tillit til. Og det ville redusert ressursbruken i ulike utdanningsinstitusjoner.

Et slikt system ville også vært avgjørende for at universitets- og høyskolesektoren åpnet opp for andre kompetansekriterier ved opptak til studier i større grad enn i dag.