Synspunkt | Christine Lundberg Larsen: Friedman-doktrinens fall legger føringer for næringslivet

­Christine Lundberg Larsen er leder av Amesto Footprint.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: «An entity’s greatest responsibility lies in the satisfaction of the shareholders.»

Den amerikanske økonomen Milton Friedman utviklet doktrinen som en teori om forretningsetikk som sier at «en enhets største ansvar ligger i aksjonærenes tilfredshet.» Det vil si at virksomhetenes eneste mål er å maksimere inntektene for å øke avkastningen til aksjonærene. 

Denne doktrinen hadde i mange år stor suksess blant næringslivsledere, men har de siste årene møtt stadig sterkere kritikk. I takt med befolkningens økte bevissthet rundt hva det vil si å ha en bærekraftig utvikling, stiller mange seg kritiske til en lære som oppfattes som selvsentrert og mangelfull. Både når det gjelder juridiske, moralske, økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.

Det gir seg utslag i fem utviklingstrekk som vil legge føringer for næringslivet fremover.

Utviklingstrekk 1: Forventninger om økt samfunnsansvar

Ingen virksomheter opererer isolert for seg selv, tvert imot blir alle virksomheter påvirket av samfunnet rundt seg og de påvirker selv både klima, natur og sosiale forhold. 

Alle virksomheter selger sine produkter og tjenester til en befolkning som lever i et samfunn. Det vil si at en økonomisk suksess avhenger av samfunnets oppfatning av virksomheten, og de varer og tjenester man selger og hvordan de selges. Begge parter har et gjensidig forhold, og virksomheten har et ansvar overfor samfunnet.

Kravene til bærekraft blir stadig sterkere, og det påvirker forventningene til at hver enkelt virksomhet jobber systematisk i hele sin verdikjede. Næringslivsledere har stor påvirkningskraft gjennom hvordan de organiserer produksjonen av varer og tjenester, og hvilke typer varer og tjenester de tilbyr til markedet.

I disse forventningene ligger et økt ansvar på næringslivet når det gjelder å unngå skader på natur, klima og mennesker. Det vil si at virksomhetene må være bevisst alle sine interessenter og balanserer sine aktiviteter slik at man maksimerer interessentenes verdi. Altså fra «shareholder focus» til «stakeholder fokus».

Utviklingstrekk 2: Grønnvasking avsløres

Grønnvasking vil si at virksomheter eller produkter markedsføres som bærekraftige, uten at dette kan dokumenteres eller bevises. Dette er en form for villedende markedsføring. Det vil bli veldig vanskelig å komme unna med fremover. 

Nå skjerpes oppfølgingen fra Forbrukertilsynet i Norge og tilsvarende organer i hele Europa. Markedsføring av bærekraftige varer og tjenester blir undersøkt og kontrollert. I tillegg spiller norske og internasjonale medier en viktig rolle gjennom undersøkende journalistikk. Å bli hengt ut for grønnvasking i nasjonale medier, vil være vel så skadelig som bøter fra forbrukermyndighetene.

Det holder heller ikke med luftige løfter om hvor man skal være i 2030 eller 2050. Virksomhetene må vise til reelle resultater som er koblet med den finansielle rapporteringen. Og disse resultatene vil bli kontrollert og verifisert av både banker, finansinstitusjoner og andre interessenter. 

Utviklingstrekk 3: Næringslivet må ta naturkrisen på alvor

Paris-avtalen i 2015 ble startsignalet som fikk næringslivet til å ta klima på alvor. I desember 2022 møttes alle landene som har undertegnet FNs konvensjon om biologisk mangfold, til naturtoppmøte i Montreal. Nå har verden fått en ny internasjonal avtale om natur, populært kalt Paris-avtalen for naturen.

Målet er at minst 30 prosent av land og hav på jorden skal bevares og at all natur skal forvaltes bærekraftig fremover. Samtidig skal vi restaurere minst 30 prosent av naturen som i dag er ødelagt. Begge målene, bevaring og restaurering skal gjennomføres innen 2030.

Næringslivet har etter hvert blitt gode til å kartlegge klimarisiko og lage klimamål. Nå står altså nye mål om bevaring og restaurering av natur for tur. Det jobbes med et felles globalt rammeverk for vurdering av naturrisiko, i tråd med rammeverket for klimarisiko (TCFD). 

En omstilling til en sirkulær økonomi vil løse mange av problemene i klima- og naturkrisen. Ved å forlenge produktene levetid, reparere, gjenbruke og sirkulere minkes trykket på ressursuttaket, negativ naturpåvirkning og reduserer klimagassutslippene vesentlig (for de fleste produkter, som for eksempel møbler og klær, er over 90 prosent av klimagassutslippene knyttet til selve produksjonsfasen).

Målet med EUs nye økodesignforordning er at materialene ikke blir avfall, men beholdes i det økonomiske kretsløpet. 

Utviklingstrekk 4: Økt transparens og åpenhet i hele verdikjeden

De siste årenes globale sjokk som korona-epidemien og krigen i Ukraina har satt fokus på forsyningssikkerhet, miljømessig og sosial bærekraft i de globaliserte verdikjedene. Trenden med økt fokus på både verdikjeder og på sosial bærekraft er blitt forsterket. 

Åpenhetsloven er en menneskerettighetslov for næringslivet og trådte i kraft 1. juli 2022. Gjennom nye krav til åpenhet og ansvarlighet skal loven bidra til å forebygge menneskerettighetsbrudd og uanstendige arbeidsforhold hos virksomhetene, hos deres leverandører og forretningsforbindelser.

Den 30. juni 2023 skal over 9.000 norske selskaper rapportere i henhold til åpenhetsloven. Det betyr blant annet at de skal gjennomføre risikobaserte aktsomhetsvurderinger, iverksette nødvendige tiltak og rapportere til allmenheten. Åpenhetsloven bygger direkte på standardene i OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv, og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). 

Mange av europeiske land har de siste årene vedtatt tilsvarende lover, og EU jobber med et nytt direktiv for å harmonisere reglene. På sikt vil dagens norske regelverk utvides og samkjøres med EU-regelverket. Norske virksomheter som iverksetter gode prosesser og jobber med etterlevelse nå, vil derfor være bedre rustet til å håndtere fremtidige krav.

Utviklingstrekk 5: Kravene til et helhetlig perspektiv øker 

Med de synlige effektene av global oppvarming så er det i dag stor oppmerksomhet knyttet til klimaeffektene av produksjon og forbruk. Rapportering om bærekraft er en organisasjons praksis med å fortelle offentlig om sine økonomiske, miljømessige og sosiale konsekvenser og dermed dens bidrag – positive eller negative – mot målet om en bærekraftig utvikling. 

Rapportering om bærekraft er altså mer enn et klimaregnskap. Natur, ressurseffektivitet og sosial bærekraft er nå etablert som like viktige bærekrafttemaer som klimarisiko. Det må henge sammen, resultatene teller og vil bli vurdert samlet.

En helhetlig rapportering, både finansiell og ikke-finansiell, bidrar til at interessetestene bedre forstår hvordan virksomheten produserer sine varer og tjenester, hvilke effekter aktiviteten har på klima, miljø og sosiale forhold. Det blir altså mulig å danne seg et troverdig bilde av hvor godt virksomheten drives.

Ved å bringe åpenhet gjennom rapporteringen, forbedres sammenlignbarheten i markedet, og interessentene kan ta informerte beslutninger. Dette er viktige nøkkelfaktorer for å sikre at kapitalen styres mot de bærekraftige virksomhetene og prosjektene fremover.

Bedrifter, som kan dokumentere god virksomhetsstyring og en bærekraftig næringsutvikling, ligger i forkant. En sunn økonomi og gode rapporter om bærekraft bidrar til positivt omdømme, gir enklere tilgang på nye kunder, gjør selskapet mer attraktivt i kampen om de beste hodene, tiltrekker kapital og vil enklere møte stadig strengere krav og regler.