Synspunkt | Arild Hervik: En brukers perspektiv på å rekruttere og beholde sykepleiere i yrket

­­­Arild Hervik er samfunnsøkonom og professor emeritus ved Høgskolen i Molde.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Jeg har undervist studenter på universiteter og høyskoler i 50 år og min faglige historie er godt dekket av kronikkene mine i Dagens Perspektiv.

For 30 år siden var jeg fysisk sprek og en entusiastisk og engasjert foreleser som danset frem budskapet foran tavla. Jeg fikk diagnosen IBM i 1999. Denne muskelsykdommen førte til at jeg har vært i rullestol siden 2004. Siden 2007 har jeg vært avhengig av omsorgstjenester fra kommunen – først ved hjemmetjenesten og fra 2015 ved Glomstua Omsorgssenter.

Hjelpemidler, hjelperne og meg

Muskelsykdommen IBM har brent ut, og nå er jeg bare funksjonshemmet med redusert funksjonsevne i bein og armer. Tapet kompenseres med elektrisk rullestol, og en PC som jeg mestrer med laserstyring. Min reduserte pustefunksjon kompenseres med hjemmerespirator, redusert hostefunksjon med hostemaskin og sug samt bortfall av stemmefunksjon med PC og PC-stemme.

Min livskvalitet er helt avhengig av hjelpemidler og det gode samspillet mellom disse hjelpemidler, hjelperne og meg.

Personlige erfaringer i et faglig perspektiv

Jeg skal sette mine erfaringer inn i et faglig perspektiv hvor jeg anvender velferdsteori og aristotelisk lykkefilosofi, risikostyring sammen med et spillteoretisk perspektiv. Mine faglige erfaringer er blant annet innen anvendt velferdsteori, risikostyring og anvendt spillteori.

I velferdsteorien fokuseres det på å maksimere velferden innenfor en gitt økonomisk budsjettramme, aristotelisk lykkefilosofi handler om hvordan vi kan leve fullverdige liv.

• LES OGSÅ: Synspunkt | Arild Hervik: 15 gode år med eldreomsorg

Spillteori handler om hvordan vi kan søke frem mot en god løsning ved å lære å sette oss i andre aktørers situasjon og forstå deres handlinger og det felles handlingsrommet – og hvordan vi finner frem til det utfallet hvor begge aktørene blir fornøyd med den felles løsningen i spillet.

Risikostyring handler om å identifisere risikofaktorer og sette i verk tiltak for å redusere sannsynligheten for uheldige utfall. Innovasjoner i hverdagen og hjelpemidler har vært viktige for å gi meg et rikt liv og analyser av effekter fra innovasjoner var et av mine største forskningsområder.

Jeg har anvendt mine faglige erfaringer på min egen livssituasjon som funksjonshemmet med hjelpebehov.

Kommunikasjon og trygghet

Det viktigste jeg har lært, er betydningen av god kommunikasjon med alle mine hjelpere. Alle er forskjellige, og jeg prøver å lære dem å kjenne. Da må jeg forstå hvordan det er å være hjelper, altså de som har skoene på i utøvelsen av omsorgstjenester.

Vi brukere er også forskjellige, og brukerne har skoene på til å forstå sine egne behov. Sammen må vi lære hvordan vi kan skape den gode dagen for begge parter. Vi utvikler da sammen realkompetansen som forenkles med faste prosedyrer som skaper trygghet for hjelperne og for brukerne.

Til daglig er jeg «kvalitetssikret» for jeg opplever prosedyrene hver dag. Hvis noe blir uteglemt ved gjennomføring av prosedyren, varsler jeg med en klikkelyd med tungen. Da kan jeg enten kommunisere mitt budskap med PC-stemmen hvis jeg er i rullestolen, eller med en bokstaveringstavle hvis jeg er i sengen.

Jeg har noen budskap når jeg ikke er foran PC, som jeg formidler med egne koder etter antall klikk med tungen. Vi har en egen tavle ved sengen som viser kodene. Her henger også Nødprosedyren og Kommunikasjonsprosedyren og en egen liste som er de spørsmålene de kan stille når jeg er i sengen uten stemme, og når jeg har klikket én gang som er koden for at jeg vil ha hjelp til noe.

Mange digitale hjelpemidler

Hjelperne mine møter utfordringen med at jeg har mange digitale hjelpemidler, og det vil alltid oppstå ulike problemer med dem. Seks klikk betyr at jeg ikke får puste og da må de handle raskt og følge Nødprosedyren og varsle anestesi på sykehuset dersom ikke problemet blir løst raskt. Jeg har en svak gjenværende pustefunksjon uten respiratoren, men hostemaskin og sug må brukes først for å fjerne sekret i lungene.

Jeg kan ikke vente med å puste til anestesiassistanse er på plass, så vi må handle raskt. Det må igangsettes mekanisk ventilasjon med «bag» til assistanse er der, dersom det å fjerne sekret ikke er tilstrekkelig. Det tar tid før nye hjelpere har lært seg prosedyrene rundt meg og til de føler seg trygge når de er på vakt. Tryggheten er et viktig element for at hjelperne skal trives i arbeidssituasjonen når de har ansvaret for meg.

Mitt råd til alle nyutdannede sykepleiere og vernepleiere er å legge stor vekt på å kommunisere med de hjelperne som har vært lenge i systemet, som har erfaring og som har opparbeidet seg realkompetanse. Mange av dem vil ikke være sykepleiere/vernepleiere eller ha sin utdannelse fra Norge og mange, spesielt i kommunen, vil ha innvandrerbakgrunn.

Mange års erfaring og læring

Mange års erfaring og læring betyr at de kan mye om den enkelte. Denne kunnskapen er den jeg omtaler som realkompetanse og den er gull verdt på en arbeidsplass. Det andre rådet mitt er å vise ydmykhet og respekt i kommunikasjon med den enkelte pasient. Noen er fysisk skrøpelige, men mestrer kommunikasjonen godt og har ingen kognitiv svikt.

Noen har kognitiv svikt og evner ikke selv å kommunisere. Da er det desto viktigere å kommunisere med dem som har realkompetanse om denne enkeltpersonen og pårørende.

Jeg har opplevd å ha ligget i sengen, uten evne til å kommunisere og var i en kritisk situasjon. En uerfaren sykepleier kommuniserte da over hodet på meg i sengen med følgende utsagn: «Det er bare et tidsspørsmål før han får en ny infeksjon og da dør han jo av lungebetennelse.»

«Mitt råd til alle nyutdannede sykepleiere og vernepleiere er å legge stor vekt på å kommunisere med de hjelperne som har vært lenge i systemet, som har erfaring og som har opparbeidet seg realkompetanse.»

Det tredje rådet mitt er å sette seg godt inn i alle skriftlig tilgjengelige kilder om den enkelte pasient dere får ansvaret for for å få en best mulig start på den praktiske læringsprosessen.

Alle prosedyrene, som brukes i mitt tilfelle, er utviklet over tid – i et samspill mellom meg og hjelperne i en felles læringsprosess som er dokumentert skriftlig. Jeg har også laget et eget notat, basert på mine faglige erfaringer med risikostyring som jeg har kalt «tiltak for å forebygge at det skal inntreffe uheldige hendelser».

Vi har felles interesse av at det ikke oppstår hendelser som utløser en tragisk ulykke for meg. Ingen hjelpere ønsker å oppleve at dette skjer på deres vakt hvis obduksjon og gransking kommer til at det kunne vært unngått med riktige handlinger, og faller derved i kategorien sykehjemstabber.

Mitt råd er å være proaktiv og spørre dem med realkompetanse, meg som har skoene på og avdelingsleder om det er noe annet tilgjengelig materiale som det er viktig å lese og lære fra.

Krøpling?

Mitt råd til alle dem som arbeider med personer med funksjonsnedsettelser er å lese noen utvalgte fagbøker skrevet av dem som selv har funksjonsnedsettelser og mine tre utvalgte bøker som burde vært pensum er Jan Grue sin roman «Jeg lever et liv som ligner deres», Thorvald Steens roman «Det hvite badehuset» og Finn Carlings roman «Kilden og muren».

Min egen opplevelse i overgangen mellom det å  være funksjonsfrisk til å bli funksjonshemmet er godt beskrevet i portrettintervjuet som Øyvind Risvik skrev i juniutgaven 2022 av «Vi over 60» under spalten Bokorm med tittelen: «Finn Carling lærte meg å mestre skamfølelsen».

Intervjuet startet med at jeg skulle velge de tre bøkene som hadde betydd mest for meg gjennom mitt levde liv. Jeg valgte «De profundis» (fra dypet) av Oscar Wilde som handler om lidelsens idé, «Jeg og Du» av Martin Buber som handler om møtefilosofi og god kommunikasjon og «Kilden og Muren» av Finn Carling som var en ressurssterk psykolog og forfatter og aktiv på 50- og 60-tallet som i denne boken skriver om hvordan det føltes å bli kalt for krøpling, og skammen knyttet til det å være krøpling.

Den gode dagen

Alle har et ønske om å bli sett og behandlet med verdighet. Det er gjensidig for hjelperne og meg. Sammen skaper vi den gode dagen for begge parter.

Hjelperne har sine rammebetingelser ,og de må dele den tiden de har til rådighet mellom flere med hjelpebehov. Den samlede tidsrammen for hjelperne i forhold til antallet brukere er viktig, men enda viktigere er kunnskaper og kompetanse til å yte omsorgstjenester med god kvalitet.

«Det forundrer mange rundt meg at jeg som beboer på sykehjem, med alvorlige funksjonsnedsettelser etter lang tids sykdom, kan hevde at jeg lever et kreativt liv med god livskvalitet og opplever at jeg er lykkelig – i aristotelisk forstand.»

 

Igjen er god kommunikasjon viktig for å lære og forstå hverandre som hjelper og bruker. Over tid bygger man opp erfaring som gir realkompetanse og gjensidig tillit som fører til at vi trives i hverandres selskap. Da har man det  beste grunnlaget til å skape den gode dagen sammen med trygghet, tillit og trivsel. Dette er de viktigste forutsetninger for at hjelperne skal komme til å «elske sitt yrke».

Mange tenker på lykke som en følelse som gjerne krever at man har god helse fysisk og psykisk. Det forundrer mange rundt meg at jeg som beboer på sykehjem, med alvorlige funksjonsnedsettelser etter lang tids sykdom, kan hevde at jeg lever et kreativt liv med god livskvalitet og opplever at jeg er lykkelig i aristotelisk forstand som er godt beskrevet i filosofen Hilde Vinje sin bok «En svale gjør ingen sommer».

De viktige hverdagsinnovasjonene

For å kunne leve et rikt liv, sammen med hjelperne på et sykehjem, er hverdagsinnovasjoner svært viktig for meg. Akkurat nå har vi gjennomført en logistisk endring som har gitt nye prosedyrene på morgen, kveld og natt.

Jeg sitter 9 1/2 time foran PC-en hver dag. For å slippe gjenskinn i PC-skjermen brukte jeg å stenge den vidunderlige utsikten og lyset ute fra rommet mitt ved å trekke for gardinene. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at hvis vi parkerte rullestolen i motsatt ende av rommet med ansiktet mitt mot utsikten, så fikk jeg ikke gjenskinn i skjermen. Da måtte jeg også flytte sengen til motsatt side av rommet nært der hvor jeg har TV-en og helt inntil veggen.

Derved får vi en helt ny logistikk ved forflytning fra sengen til rullestolen om morgenen og fra rullestolen til sengen om kvelden. Det krever godt samarbeid med hjelperne for å få til denne nye logistiske løsningen slik at de ikke får merarbeid eller utsettes for ubehagelige arbeidsstillinger.

Nå nyter jeg utsikten fra vinduet, lyset slipper inn, og alle besøkende møter et stort lyst rom med utsikt. På kvelden har jeg nå sengen nærmere min store Samsung smart-TV som er ti år gammel og som skal leve lenge ennå. Nå ligger/sitter jeg i sengen og ser på TV, har gardinene fratrukket og nyter solnedgangen og -oppgangen med Molde-panoramaet når nattevakten vekker meg klokken 6.00.

Et rikere liv med enklere midler

Filosofiprofessor Arne Næss med sitt økosofiske perspektiv kaller denne naturopplevelsen et rikere liv med enkle midler. En morgen jeg lå og hørte på god P2 radio og nøt soloppgangen, fikk jeg se lyset og som Arkimedes, som løp naken ut i gata mens jeg mer anstendig lå naken i sengen) ropte jeg høyt «EUREKA». Jeg ligger/sitter i sengen normalt fra klokken 19.15 til 9.00.

Nylig fikk jeg innvilget fra hjelpemiddeltjenesten søknaden om en ekstra PC fordi jeg til daglig er helt avhengig av PC-en for god kommunikasjon. Jeg har lenge fundert på hvordan jeg kan bruke PC-en sittende i sengen på samme måten som jeg bruker den i rullestolen. Nå fant jeg løsningen på hvordan vi får dette til og da har jeg sendt melding til Voksenopplæringen, som hadde opplæringen av meg med bruken av laserstyring, med kopi til ergoterapeuten og da er prosessen i gang.

Dette er hverdagsinnovasjoner på sitt aller beste, og denne gangen var det meg som startet innovasjonsprosessen. Andre ganger er det hjelperne. Fysioterapeuten og ergoterapeuten er viktige for meg fordi de sørger for tilpasning av hjelpemidler og utnyttelse av mulighetsrommet for tekniske hjelpemidler hvor utviklingen av elektronikken på rullestoler, hjemmerespiratorer og PC går rasende fort.

«For meg er det realkompetansen som teller og samspillet mellom meg, hjelpemidlene mine og hjelperne.»

Hva forteller mine erfaringer om utfordringer for utdanningssystemet?

Når jeg får en helt nyutdannet hjelper, observerer jeg alltid hvordan hjelperne lytter, observerer, kommuniserer og lærer. Jeg er tålmodig og gir dem god tid til å forstå hva det er viktig å kunne om mine prosedyrer og behov. Jeg har et høyspesialisert system med mange digitale hjelpemidler som de ikke har lært mye om i grunnutdanningen. De må derfor lære av dem med lang erfaring som hjelpere hos meg. Ikke alle de med høy realkompetanse har høy formalkompetanse.

For meg er det realkompetansen som teller og samspillet mellom meg, hjelpemidlene mine og hjelperne. De fleste vil bruke rundt et halvt år under opplæring før jeg føler meg trygg og de er blitt trygge på de prosedyrene jeg har utviklet sammen med mine hjelpere over åtte år.

Jeg har en stabil gruppe hjelpere som har vært her lenge og deltatt i utviklingen av prosedyrene. Det er viktig for meg at de nyutdannede viser vilje til å lære også av dem som ikke er sykepleiere, men som har realkompetanse, og at de lytter til meg som kjenner prosedyrene og egne behov aller best.

Erfaringer fra de mange sykehusopphold

Siden rundt 2010 har jeg hatt så mange opphold på sykehus at den samlede journalen min unner jeg ingen dødelige å måtte lese. De fleste innleggelser er på sykehuset i Molde, men jeg har også et opphold på en uke ved Haukeland Universitetssykehus, Rikshospitalet i København og to reiser til Danderyds sjukhus i Stockholm som er skandinavisk senter for respiratorpasienter.

Jeg har alltid hatt med to hjelpere på mine mange reiser til de ulike kompetansemiljøene som har gjort det mulig å dele nyervervet kunnskap i ettertid, og å utvikle oss til en lærende organisasjon rundt dette prosjektet. Jeg lærte tidlig fra disse mange sykehusopphold at det var viktig å kommunisere med sykepleierne, for det var de som var lettest tilgjengelig for meg for å få formidlet mine behov.

En erfaring var da jeg ble innlagt med uutholdelige magesmerter en morgen og fikk tilsyn av overlege i kirurgi som kjapt stilte tentativ diagnose kolikk. Jeg led meg gjennom dagen og da kvelden kom, sa jeg til en ung uerfaren lege at smertene var ikke til å holde ut og at dette var mer alvorlig enn overlegen antok. Han hørte ikke på meg, men jeg fortsatte å kommunisere med sykepleieren på kveldsvakt om smertene mine.

Det hadde heldigvis blitt videreformidlet til nattevakten som gjorde en ny vurdering. De valgte å sende meg til CT klokken 23, og klokken 0.30 lå jeg på operasjonsbordet og ble operert for tarmslyng.

Hadde de ikke handlet raskt, hadde jeg ikke overlevd den natten.

«Jeg lærte tidlig fra disse mange sykehusopphold at det var viktig å kommunisere med sykepleierne, for det var de som var lettest tilgjengelig for meg for å få formidlet mine behov.»

En annen gang ble jeg akuttinnlagt for sekret i lungene som jeg ikke hadde nok hostekraft til å få opp selv før jeg begynte å bruke hjemmerespirator. Da hadde jeg kommet i en ond sirkel med å støvsuge lungene fri for sekret med bronkoskopi som krevde at jeg måtte ha full narkose.

Jeg visste jo at jeg måtte bryte denne onde sirkelen med å ta kampen og jobbe sekretet opp selv. Da lå jeg om kvelden med store smerter og hadde en erfaren nattevakt som sykepleier og da legene kom, lot de meg bestemme om jeg skulle få en behagelig natt og sove etter bronkoskopi eller om jeg skulle kjempe meg gjennom natten med lite søvn og angsten som følger av følelse av å få for lite luft.

Da tok sykepleieren styringen og sa at vi sammen skulle kjempe oss gjennom natten. Hun garanterte for at hun skulle passe så godt på meg at det ikke ville gå galt.

Slett ikke alltid at legene bestemmer

Jeg hadde full tillit til henne, og det gikk bra. Læringen fra den erfaringen er at det er slett ikke alltid legene som bestemmer på sykehuset. Erfarne sykepleiere med «bein i nasen» blir lyttet til.

Erfaringene mine med sykehuset i Molde har vært svært gode. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt erfarne leger og sykepleiere som kjenner meg igjen fra gang til gang. Da jeg ble flyttet fra sykehuset til sykehjemmet, var det en erfaren anestesilege som kjente min historie godt som skulle følge meg opp på sykehjemmet – som leder av palliativt team.

Nå har alle hjelperne hos meg det privilegiet at de har telefonnummeret direkte til denne overlegen i anestesi som de kan ringe til når jeg vurderer at det er kritisk. Da er han klar til å gi råd som kan være ulike valg av medisiner, eller akuttinnleggelse på sykehuset. De nyutdannede kvier seg litt med å ringe og ønsker helst å gå tjenestevei og ringe legevakten. Igjen er rådet mitt å kommunisere godt og lytte, og ikke være redd for å ringe legen direkte dersom det er en avtale om det.

Mange opplever det som litt skummelt å skulle ringe overlegen på kveldstid. Nattevaktene har alle lang erfaring, og de kvier seg ikke for å ringe anestesien på natten og viser da til anestesilegen og den avtalen vi har.

Viktigst av alt hos meg er «learning by doing».

Ledelsesutfordringer

God ledelse er en viktig forutsetning for å skape et godt læringsmiljø hvor fagstaben blir sett og hvor kommunikasjonen fungerer godt både med fagstaben, med brukerne og pårørende. Jeg har lært mye om ledelse av en kunnskapsorganisasjon fra mine erfaringer som leder i Møreforsking og fra undervisningen fra 1999 til 2004 i et executive masterkurs i Offentlig økonomi og ledelse ved NHH i Bergen som jeg hadde ansvaret for.

Betydningen av god ledelse blir lettest synlig for et fotballag med en ekstrem prestasjonskultur. Etter hver kamp deler media ut karakter til den enkelte spiller og treneren. Opptak fra kampen blir studert av trener, supportere og media, og alt handler om tabellplasseringen. Uteblir de ønskede resultatene, øker prestasjonskravet overfor den enkelte spiller på banen og trenerens strategiske vurderinger. Vedvarer problemene, trues stillingen til treneren. Da surner lett miljøet som kan være selvforsterkende.

«God ledelse er en viktig forutsetning for å skape et godt læringsmiljø hvor fagstaben blir sett og hvor kommunikasjonen fungerer godt både med fagstaben, med brukerne og pårørende.»

På et sykehjem er resultatene vanskelig å måle, og jeg har aldri deltatt i noen evalueringer av brukertilfredshet. Dersom miljøet har surnet, er det mange medarbeidere som slutter, men ledelsen sitter alltid trygt. Ledelsen har utfordringen med å få utført gode tjenester innenfor en gitt budsjettramme, og arbeidsmiljøet belastes alltid når budsjettrammen blir strammere.

Ledelsen kan alltid bli bedre i kommunikasjon og i å bedre tjenestekvaliteten innenfor den gitte budsjettrammen – med rettferdig allokering av den knappe tidsrammen mellom ulike brukere. Det gir sunne incentiver hvor beboerne og pårørende får delta i evalueringer. Det samme gjelder evalueringer av arbeidsmiljøet.

Ledelsen har godt av å bli resultatmålt som gir incentiver til å strekke seg mot forbedringer og utvikle seg til en lærende organisasjon. De problemene jeg har hatt i løpet av disse 15 år med omsorgstjenester har vært med topplederne høsten 2014 og sommeren 2019.

«Alle med utdanning fra høgskolen vil kunne dra stor nytte av å få erfaring gjennom praksis fra hjemmetjenesten og sykehjem.»

Mine erfaringer i et spillteoretisk perspektiv var at de utnyttet sin monopolmakt med ufullstendig  informasjon og i min faglige verden reguleres det med konkurranseloven under paragrafen om ublue priser overfor forbrukerne.

I min sykdomsverden var konsekvensene av maktovergrepene alvorlige som skulle vært regulert av helseloven i Davids kamp mot Goliat. Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i mitt tilfelle faller inn under overskriften «Dårlige ledere kan skape helseproblemer» som er overskriften i en artikkel i Forskning 2023.

Kommunikasjon – mer enn ord

Kommunikasjon er mer enn språk/ord/tale. En kreativ og persontilpasset form for kommunikasjon er viktig både for trivsel, sikkerhet og effektivitet i en lærende organisasjon.

Sykepleierne, vernepleierne og helsefagarbeidere har en viktig rolle som observatører av endringer i løpende kontakt med pasient som formidles videre til ansvarlig lege når dette er relevant. Alle med utdanning fra høgskolen vil kunne dra stor nytte av å få erfaring gjennom praksis fra hjemmetjenesten og sykehjem.

Der møter dere den største gruppen som er mer eller mindre skrøpelige på grunn av aldring eller ulike sykdommer og funksjonsnedsettelser. Dette gir god og relevant erfaring både i forhold til kunnskap og innsikt i svært mange diagnoser/sykdommer, og med å mestre og lære seg god kommunikasjon i praksis for å utvikle trygghet og den gode dagen for pasientene som også er veien til at man vil «elske sitt yrke».