Synspunkt | Wanda Kristiansen: Hurra for hijab. Jeg ble lei meg.

Wanda Kristiansen har en master i statsvitenskap og en bachelor i journalistikk fra Storbritannia, har vært lærer og frilansjournalist i Spania og jobber for tiden som frilanser.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: ­Det ble full fest. Jihaan Manka Ali (31) starter opp butikk for hijaber og muslimske kvinneklær i plankebyen. Hun henvender seg særlig til de unge. Saken fikk over 800 «likes» og hjerter på Fredrikstad Blads nettsider.

Kommentarfeltet, spekket med lykkeønskninger og heiarop, var utelukkende positivt. «Fina, flinkeste, flott, stå på. Vi kommer!» Hjerter, applaus, smil og fest-emojis. Alene blant over 800 jubelreaksjoner sto fem sinte emojis og en ensom gråte-emoji. Ikke en eneste kritisk kommentar å se på en skyfri blå himmel. Så ille kosli, da? Hvilket grettent, rasistisk lite nett-troll vil prøve å snu noe så hyggelig til noe negativt? Ingen.

Samtidig med denne gladnyheten i Fredrikstad, pågår det et blodig og historisk jordskjelv av et folkeopprør i Iran. Trigget av akkurat det samme «tøystykket.»

18.000 skal være drept

Der ble 22 år gamle Masha Amini i september drept av moralpolitiet for å ha vist en flik av håret sitt under hijaben. Siden er over 400 demonstranter, blant dem et titalls barn, så langt drept under demonstrasjonene.

18.000 skal være pågrepet, og nå starter henrettelsene. To menn på 23 er allerede hengt av sitt land, etter tilståelser under tortur. Heist opp etter nakken i en heisekran, til frykt og advarsel. Flere skal stå for tur.

Men her hjemme i trygge og privilegerte Norge jobbes det derimot med å koseliggjøre et plagg som kvinner i andre land dør for å slippe.

Hygge-vasking

Denne hygge-vaskingen er dypt støtende for mange, nordmenn som innvandrere. Det er dypt usolidarisk mot de mange norske innvandrere som har flyktet nettopp fra tvangen og undertrykkelsen en hijab representerer. Ikke minst er det hjerteskjærende usolidarisk mot de millioner av medsøstre verden over som lider og dør for å frigjøres fra den.

Det eneste som fantes av kritikk i FBs kommentarfelt, var kritikk mot mulig kritikk: «Det er trist at folk synes at å åpne en klesbutikk har noe med kvinneundertrykkelse å gjøre». Masse likes.

Kommentarfeltet ble en oppvisning av enkel såkalt stråmannsargumentasjon.

For det er ingen som mener at å åpne en klesbutikk har med kvinneundertrykkelse å gjøre. Det er det hijab og religiøst dikterte kvinneklær som står for. Og dette er ikke bare en gladsak om «innvandrerkvinne starter butikk.»

Poenget er at det er hijab hun bevisst og aktivt promoterer, noe som er legitimt og viktig å kunne problematisere uten å bli kneblet av den største stråmannen av alle her: rasisme. Rasisme er diskriminering og usaklig hat mot en annens etnisitet. Religionskritikk og argumenter om kvinneundertrykking er ikke rasisme. Det handler om hvordan vi skal leve, det angår oss alle, det er høyst politisk, og tvert imot et sunnhetstegn i et ekte demokrati. Men noe har skjedd med debattklimaet.

Rent og pent

Kort tid etter saken var publisert på Facebook, mumlet en kommentar om kvinneundertrykking. Den var senere borte. Noen få kommentarer var slettet. Usaklig hets og grums. Sjefsredaktøren medgir at de kan ha tatt litt hardt i under modereringen, men viser til faren for hets og polarisering. Slikt er jo heller ikke bra for debattklimaet. Men igjen sto et kommentarfelt skinnende rent og bekvemt, og mest av alt seiret den mektige selv-sensuren. For det er ikke udelt jubel for hijab og islamisme i Fredrikstad. Og det er langt fra bare Frp-ere og høyreekstreme som tenker sine tanker og trekker sine sukk.

Wanda Kristiansen har en master i statsvitenskap og en bachelor i journalistikk fra Storbritannia, har vært lærer og frilansjournalist i Spania og jobber for tiden som frilanser. Foto: Privat

Hijab er et symbol. Den markerer for omverden at man er en god muslim - i motsetning til de vantro, urene og umoralske. Hijaben anses - med god grunn - som selve symbolets på islamsk kvinneundertrykking. Som kvinne svelger jeg i meg tristhet og sinne når jeg ser andre kvinner i burka eller hijab, fordi det representerer underkastelse til mektige krefter der kvinner blir brutalt kontrollert, mishandlet, undertrykket og til og med drept, i religionens navn.

Enda verre er det når store deler av en venstreside jeg også selv tilhører, velger å heller forsvare og hylle kvinners «rett» og «mot» til å bruke hijab i stedet for å støtte de millioner av kvinner verden over som kjemper, med livet som innsats, sitt livs kamp imot den.

For nå skal alt snus på hodet. Hijab er symbol på frihet! Det er feministisk! Modig! Skandinaviske Vogue har fått influenser og modell Rawdah Muhammed til moteredaktør, som skal fremme feminisme og norsk mote gjennom hijab. Hijab er gøy, kult, frihet, frivillig, styrke, fremskritt og mangfold! Det er vogue.

I Norge er de undertrykte de som ikke bærer hijab! Laial Janet Ayoub står og gråter foran speilet i Norge over presset. Hun føler seg uglesett med hijab: «Jeg skulle aldri være jenta som ga opp hijab og skulle være en som kjempet for at hijab skulle bli en normal ting i Norge»

Hijab har blitt det nye keiserens klær

«Flott. Spennende. La nå folk få kle seg som de vil!» Kommenteres det videre i Fredrikstad. Det høres jo unektelig tolerant og innlysende ut, men er enda en stråmann. For det er forskjell på hijab og skaut, som iranske Lily Bandegy minner om og ber unge muslimer sette seg inn i historien. Hijab handler vel heller om nettopp om problemet med å ikke kunne kle seg som man vil.

Og selv om kvinner med hijab i Norge insisterer høylytt på at den er frivillig, medgir man lavmælt at mange utsettes for tvang og sosial kontroll hjemmefra. – Dessverre blir mange tvunget. Men veldig mange benekter det for å beskytte muslimer mot mer kritikk, sier Mariam Ali til Aftenposten. - Flott at du som innvandrerkvinne tør å gå din egen vei, jubler en annen i FBs kommentarfelt. Egen vei?

Å hylle hijaben i toleransen og mangfoldets navn, er som å forurense for klimaet, sulte seg mett eller tisse i buksa for å holde varmen.

Paradokset

Fredrikstad er ikke Iran, sier du kanskje. Men det forblir et symbol som brennmerker kvinner og gjør de til verdensomspennende representanter for sin egen undertrykkelse. Et rett i fleisen, vandrende flagg for en historie om æresdrap, moralpoliti, totalitær og middelaldersk kontroll over kvinners liv, skjebne og kropp er ikke noe min hjemby ukritisk burde heie fram som moderne, kult, tolerant og fremtidsrettet.

I vår higen etter å fremstå som «innenfor», tolerante og glade i mangfold, trår vi i fellen som filosofen Karl Popper kalte Toleransens Paradoks: «Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem.»

Overdreven, ukritisk, misforstått toleranse kan resultere i toleransens avskaffelse. Det er toleransens selvmorderiske paradoks.

Streng islam og dens politiske ideologi islamisme krever en respekt og toleranse den selv nekter ikke-muslimer. Jeg aksepterer ikke religiøse krefter som anser meg som en manns eiendom, å bli sett ned på som umoralsk, leve med moralpoliti i krokene og få «hore» slengt etter meg på gaten i mitt eget land - et land som er bygget på verdiene åpenhet, frihet og toleranse.

Heldigvis er mange muslimer moderate, liberaliserte og integrerte – og blant Norges beste folk. «Jeg er tydelig på følgende: Hvis du mener din religion og kultur er viktigere enn norske verdier som demokrati og likestilling, så må din Gud vike, sier Masud Gharahkhani. Ap-politikeren er muslim, flyktning fra Iran - og Norges stortingspresident. Han var tidlig ute og fordømte drapet på Masha Amin, mens vår utenriksminister og feminist Anniken Huitfeldt ble kritisert for feig, dobbeltmoralsk taushet.

Vi tolererer ikke at folk går rundt med ku-klux-klan-hetter og nazi-symboler. Men når en Drammen-skole forbyr nisseluer og man jubler for hijab i Fredrikstad, har misforstått mangfold løpt løpsk.

Det blir feil å forby det. Men enda mer feil å feire det. Nyheten om moteriktige hijaber i alle regnbuens farger i Fredrikstad er en trist milepæl for byen, landet og verden. For denne kosevaskingen betyr yngre generasjoner som fører hijaben videre, at den spres og normaliseres. Det er å gå baklengs inn i fremtiden.

Historien er ingen rett linje der fremtiden alltid betyr fremgang. Den er noe som må kjempes for, hver dag, overalt. 

I følge omfattende studier har islamsk fundamentalisme spredd seg blant muslimer både i vesten og globalt siden 1970-tallet. Mer enn 40 prosent av muslimene i Europa har fundamentalistiske holdninger, ifølge forskere fra blant annet Universitet i Berlin.

Som mediekritiker George Gooding påpeker: «det løper løpsk et behov for å stadig markere hvor «god» man er» i sosiale medier. Korona, Ukraina, innvandringens fallgruver – det er «for alvorlig til at det skal bli neste godhetstest i sosiale medier, hvor alle og enhver skal la stunden ta dem uten å tenke over hva de holder på med og støtter opp om.» «Vi er sannelig fine salongfeminister i dette landet. Mener mye når det koster lite,» skriver Maja Sojtaric om norske feministers taushet da Masha Amin ble drept for at hijaben viste luggen. «Det som er minst farlig å mene noe om ble ment mest om. Resten lot vi ligge.»

Det alvorlige resultatet er en taus befolkning: 90 prosent av befolkningen ytrer seg aldri offentlig om politikk og samfunn. Og hele 93 prosent lar være å si det de mener om en sak på sosiale medier hvis de tror arbeidsgiver kan reagere negativt, skriver Elin Ørjasæter.

Paranoia

«Man kan ikke ytre seg om verken islam, innvandring eller kjønnspolitikk uten å se for seg det verste,» skriver hun og fortsetter: «Så paranoid trengte jeg ikke være bare for fem år siden. Tyskervits-saken og en rekke andre saker i min sektor (høyskole- og universitet) har en «chilling-effect». Denne nedkjølingseffekten betyr at folk holder munn om noe de ellers ville ytret seg om, fordi de ser hvor ille det går med andre som deltar i debatten.

«For hvert år som går blir jeg mer forsiktig. Jeg ytrer meg ikke lenger om innvandring fordi det finnes studenter som vil reagere på det. Om mennesket har to eller sju kjønn turte jeg mene noe om i fjor, men ikke i år.»

Frykten fører til at «vanlige bra folk i gode jobber slutter å ytre seg om politisk betente temaer. Slike temaer blir overlatt de trygdede, som har god tid og som kan skrive absolutt hva som helst uten at det fratar dem inntekten. Det forringer den offentlige debatten vesentlig at vanlige, ressurssterke folk i gode jobber holder munn.» skriver Ørjasæter. Det er en legitim frykt. Dessverre er det også mye selvgod feighet. Norge er verdens mest privilegerte folk.

Lever i skjul

Forfatteren og samfunnsdebattanten Mina Bai måtte flykte til Norge fra Iran for 30 år siden. Hun frykter at presteskapet skal skade familien. -Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gjør dette, da jeg utsetter dem for fare, sier Bai til Nettavisen. Og mens Fredrikstad roper hurra for hijab i koselige og tolerante Norge, lever Mina Bai på hemmelig adresse.

Nå må vi våkne fra #korrekt-døsenoglikes-rusen.

Du må ikke sove. Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som rammer Iran og deg selv. Du må ikke logge deg inn på SoMe, og «laike» og juble at hijab gjør fri. De heises i kraner og henger med nakken! Du driver promo, ja dette er takken. Symbolet på lidelse, død og tvang - de kaller det mangfold, frihet og fremgang! Hun døde for hijab, ba på sine knær. Mens Fredrikstad klapper for keiserens klær!