Kronikkforfatteren reflekterer rundt spørsmål om velferd skal være et offentlig ansvar, eller om bør det deles med private velferdsaktører. Foto: Frank May / NTB
Synspunkt | Stein Reegård: EU-nøling om kommersiell velferd – konsekvens for Norge?
Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i Landsorganisasjonen (LO).
Hos oss verserer allerede saker om norske sykehjem og barnehager der leverandørene Norlandia, Stendi og Private Barnehagers Landsforbund (PBL) utfordrer myndigheters styring av disse sektorene.
Fersk EU-sak
Den ferske EU-saken dreier seg om «sosiale tjenester» og statenes rett til å foretrekke ideelle aktører framfor kommersielle. Det er en parallell også til en skolesak (privatskole i Island 2020) der norske myndigheter engasjerte seg aktivt overfor EFTA-domstolens behandling av saken.
Dommerne avsto også der fra å bruke markedsreglene i EØS-avtalen til støtte for kommersielle aktører. Denne grensedragningen blir imidlertid mer krevende når vi kommer til tjenester der det offentlige er mindre massivt dominerende enn i skolen.
Jeg omtalte i denne spalten en helsereform i Finland, der det var entydige juridiske konklusjoner om at EU måtte involveres i saken før finnene selv kunne konkludere.
Det bredere bildet
Det er således slik at forholdet mellom stat og marked omfatter bredere problemstillinger. Offentlig sektor skal, i likhet med arbeidsliv, som hovedregel ikke styres av EU-EØS men av nasjonal politikk og nasjonale regler.
Men i praksis ble denne skjermingen stadig mer frynsete i en periode - særlig fram til rundt 2010. I Norge ville ESA, Næringsdepartementet og flertallet i et offentlig utvalg, så sent som i 2018, markedsorganisere mer i stat og kommune med bakgrunn i EØS-avtalen. Og med juss anvendt litt mer lik den nevnte saken fra Finland.
Begge saker ble «rettet opp». I Norge ved at Torbjørn Røe Isaksen som næringsminister innså at forslagene fra det utvalget, som hans forgjenger hadde nedsatt, gikk lengre i markedsrettet offentlig sektor enn ellers i Europa og det partiet hans var tjent med.
I Finland reddet EU-kommisjonen saken ved ikke å ville bli trukket inn i hvordan finnene organiserte sitt helsevesen. Både den norske og den finske saken er talende uttrykk for at det er viktig å passe på handlingsrom i internasjonalt regelverk og ikke bare følge «strenge» juridiske anbefalinger.
Også spansk åpning
Også i vår spanske sak respekteres det nasjonale syn. Det aksepteres, som ledd i den offentlige styringen, at ideelle aktører kan foretrekkes ved anbud framfor kommersielle. Nettopp det som Norlandia og Stendi bestrider, skal skje for sykehjem i Oslo.
EU-domstolen synes, på en litt snirklete måte, å bekrefte den senere tendens til mindre markedsretting av EU-reguleringens virkemåte, målt mot tidligere på 2000-tallet. Man definerer med andre ord sakene mer helhetlig og mer romslig enn det juristene i Finland gjorde i 2019, og ESA og norske myndigheter gjorde i norske enkeltsaker i perioden 2013-2018.
Skal for eksempel helsepolitikk være et nasjonalt ansvar, kan man ikke svekke denne hovedtilnærmingen ved å ta biter av sektoren hver for seg. Det har jussen tidvis gjort, men det er jo klart man da kan undergrave «hovedregelen» (artikkel 168) som sier at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar og ikke EU-EØS sitt.
Alltid to problemstillinger
Det er reglene for statsstøtte og anbud som er blitt brukt for mer markedsorganisering både i Norge og EU. Det dreier seg da om en dobbel problemstilling:
1. Hva er den «riktige» balansen mellom stat og marked; i dette tilfellet om kommersielles rolle i velferden?
2. Og uansett syn i det spørsmålet: er det EU-EØS-avtale eller det enkelte land som skal bestemme?
Kommersielle sykehjem
Den norske diskusjonen og Norlandia/Stendi-saken om kommersielle i sykehjem illustrerer dette.
Det er uenighet i politikken om vurderingen av det første spørsmålet. Høyrepartiene er mer åpne for kommersielle løsninger enn andre partier. Likevel har det virket som om det var større enighet om punkt 2 - at norske myndigheter skal bestemme og at EU-EØS-regler ikke skal blandes inn.
Ønsker norske kommuner å foretrekke ideelle framfor kommersielle aktører, skal slik mulighet foreligge, var det i sin tid enstemmighet om på Stortinget (2016). Det norske syn i den islandske skole-saken fremsto på samme måte. EØS-avtalen skulle ikke overstyre nasjonale myndigheters styring av skolen.
Slik enighet er jo ingen selvfølge. Både domstoler og tilsyn på europeisk nivå har bragt enkeltsaker i ulike retninger og med skiftende tendens over tid.
Uttak av utbytte
En spennende problemstilling oppstår også nå når Sveriges regjering i et nytt forslag i juli i år, inspirert av - eller i alle fall med henvisning til Norge - vil begrense uttak av utbytte i skolen. Vil svenske kommersielle aktører da, i likhet med norske, spille på EU-reglene?
Den sterke privatiseringen av svensk skole har medført en omfattende blanding av stat og marked, som etter EU-jussen er diskutabel. Det er i liten grad diskutert; trolig fordi de kommersielle har vært raust behandlet. De driver økonomisk godt; når staten har gitt dem stort handlingsrom og betaler dem godt for jobben.
