Synspunkt | Øystein Blymke: En jul i rikdom og fattigdom – hilsen Lukas og Matteus

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: I juleevangeliet gjenforteller Lukas gledens budskap. Det om Sønnens legemlige ankomst til vår jord, og om den åndelige rikdom som vil vederfares oss mennesker.

Evangelisten Matteus derimot har et sted et noe annet budskap. Det handler ikke så mye om den åndelige rikdom som Guds sønn skal ha skjenket oss, men mer om menneskets streben etter jordisk gods og gull.

For i Matteus 25,29 står å lese: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

«Matteus-effekten» kaller mange samfunnsvitere i dag det litt nedslående og ufravikelige faktum at vi mennesker stort sett må ta til takke med å bli det vi er født til å bli. En nesten naturgitt sosial effekt, skapt av mennesket selv, gjennom å utnytte sine evner, leve ut sine ambisjoner og benytte seg av sine posisjoner.

Rik og fattig – for alltid?

Selv ikke de mest egalitære og felleskapsorienterte politiske ideologier har klart å motvirke Matteus-effekten. Den lever og ånder i beste velgående. For uansett hvor sterkt den politiske viljen er, til å skape større likhet og en mer rettferdig fordeling av godene, så blir de rike stadig rikere og de fattige stadig fattigere. Selv ikke de mest inngripende skattepolitiske omfordelingstiltakene, som settes inn mot «rikingene», synes i dag å kunne påvirke forekomsten av Matteus-effekten.

Med lov skal landet bygges – og rettferdighet skapes, kunne men lagt til.

Loven regulerer adferd, og benyttes hyppig for å kunne skape en mer rettferdig fordeling av godene. Skattelovene er viktige i så måte, og ment å motvirke Matteus-effekten. De skal omfordele, det vil si ta fra de rike og gi til de fattige. Men, fremdeles mangler den loven som påviselig bidrar til å svekke den nærmest naturgitte Matteus-effekten.

Robin-Hood-effekt

Jonas Gahr Støres regjering ønsker mer likhet, mer rettferdighet, mindre forskjeller og mer levelige økonomiske kår for de fattige, nederst ved bordet. Hvis vi holder oss til effekt-begrepene, kan man si at Støre-regjeringen snarere ønsker at folk flest øker sin sympati for en form for «Robin-Hood-effekt», snarere enn at folk flest stilltiende godtar at «Matteus-effekten» er et sosialt fenomen vi bare må godta at finnes.

Hva bør så regjeringen ha som sitt ideologiske utgangspunkt for å få folk til å tro mer på de verdiene som ligger i en Robin Hood-effekt (les: ta mer fra de rike og gi til de fattige), enn på de verdiene, eller på den realitet som skjuler seg bak Matteus-effekten? Kanskje en mer kvalifisert politisk dialog om rikdom og fattigdom ville være på sin plass?

En dialog med folk flest, om hva de personlig mener med begrep og uttrykk som «like muligheter» og «en rettferdig fordeling av godene»? En dialog, mest mulig fri for retoriske floskler om rikingenes privilegier og manglende samfunnsansvar?

For mange politiske stunt

Dagens debatt om dette tema preges i for stor grad av overrumplende politiske stunt, ofte i form av nye, ofte uforutsigbare skatte- og avgiftspakker. Et handlekraftig politisk håndverk, mener mange. Ja, kanskje. Men, skattepakkene synes likevel å ha en tvilsom forankring i den politiske rettferdighetsforståelse, og i de verdier om rikdom og fattigdom som for tiden synes å røre seg blant folk flest (i alle fall dagens gallup tatt i betraktning).

«Politikerne må være forsiktige så de ikke snakker ned både rikingene og folk flest ved å underkjenne menneskets grunnleggende behov for anerkjennelse, status og belønning.»

Siden Matteus-effektens noe nedslående realiteter har fått lov til å dominere sosialt samkvem i 2000 år, vil det nok ikke bli umiddelbart enkelt for regjeringen å få folk flest til å legitimere et fordelingsprinsipp med en form for «Robin-Hood-effekt» som det førende. Selv ikke velmenende og rettferdighetssøkende politikere som Støre og Vedum kan forvente at rikfolket her i landet skal tvinges til å gi fra seg muligheten til å bruke sine talenter – mulighetene til å bruke tilegnet kunnskap og andre ervervede fortrinn, mulighetene til å tjene mer, investere mer, skape mer og sysselsette flere.

Det vil være en dristig politisk strategi om det eneste svaret, som blir gitt til den fremgangsrike entreprenør, kun blir bruk av det gamle gode politiske utsagn, om at landets borgere «må yte etter evne og få etter behov».

De dyktige, kreative rike

De rike her i landet er nok heller ikke spesielt bekvemme med lenger, at politikerne stadig skal stille dem spørsmål om deres «tvilsomme» forhold til fellesskaps- og solidaritetstanken. Spørsmålene har dessverre alltid en litt underliggende politisk tone av, at de rike er mer egoistiske, og mindre fellesskapsorienterte enn vanlige folk.

Man hører sjelden fra den sittende regjering at vi trenger de rike fordi de er dyktige, kreative og bidrar vel så mye til trivsel, trygghet og nye arbeidsplasser som folk flest.

Politikere må gjerne mene at rikingene skal og må skattes hardere enn i dag, for ytterligere å redusere skjevheter mellom folk flest. Men, politikerne må da samtidig være forsiktige så de ikke snakker ned både rikingene og folk flest ved å underkjenne menneskets grunnleggende behov for anerkjennelse, status og belønning.

Det er nesten fristende med en liten omskrivning av Henrik Ibsens ord i Vildanden: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.»

Omskrevet til regjeringens rikmannspolitikk, med Matteus-effekten som bakteppe, kunne det bli noe slikt som: «Tar du bort muligheten en riking har for å kunne forvalte sin rikdom i egen og fellesskapets interesse, tar du samtidig fra ham gleden ved å bo i landet.

Med disse ord ønskes folk flest en rik og tankevekkende juletid.