Synspunkt | Mari Sundli Tveit: Fakta må ha makta

­Mari Sundli Tveit er administrerende direktør i Forskningsrådet.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Fra 6. til 18. november har klimaforhandlingene på COP 27 i Sharm el Sheikh i Egypt samlet deltakere fra hele verden. I løpet av de dagene jeg deltok, så jeg tydelig hvordan global kunnskapsberedskap vil være helt avgjørende for hvordan vi møter fremtidens utfordringer.  

Mange av avisoverskriftene fra COP27 har vært dystre. Blant annet advarte FNs generalsekretær António Guterres mot at verden er på vei mot et klimahelvete. Det er viktig å unngå dommedagsprofetier som kan føre til handlingslammelse, men samtidig må vi være realistiske på bakgrunn av den kunnskapen vi har. 

1,5-graders-målet, som har stått fast siden Paris i 2015, kommer til å bli svært vanskelig å nå, selv om det var enighet på konferansen om å videreføre ambisjonen om 1,5-graders-målet.

Må nå 1,5-graders-målet

I rapportene til Det internasjonale klimapanelet (IPCC) er det bare få av scenarioene hvor vi klarer å holde temperaturen vil bli holdt under 1,5-grader. Vi må likevel fortsette arbeidet for å nå 1,5-gradersmålet med full kraft, men samtidig må vi bygge en global kunnskapsberedskap for den krevende situasjonen vi vil stå overfor dersom vi ikke lykkes. For fakta må ha makta, som klima- og miljøminister Espen Barth Eide understreket ved flere anledninger i Egypt.

Det vi nå vet med sikkerhet er at klimakrisen, og krisen som rammer naturen, henger tett sammen. Den ene kan ikke løses uten den andre, og de to påvirker hverandre på komplekse måter. Presset på økosystemene vil uten tvil bli mer dramatisk som følge av klimaendringene.

«Vi klarer ikke å løse klimakrisen uten at vi samtidig løser naturkrisen, og omvendt.»

Det er derfor helt avgjørende at problemstillingene, som ble drøftet på COP27, blir videreført på naturtoppmøtet COP15 i Montreal i desember. Vi klarer ikke å løse klimakrisen uten at vi samtidig løser naturkrisen, og omvendt.

I de modellene som foreligger nå, tas det i liten grad høyde for potensielle fundamentale skift i teknologier, i markeder og systemer. Slike skift må vi også i størst mulig grad legge til rette for gjennom forskning og innovasjon, regulatoriske mekanismer og markedsendringer.

Norge i front

Vi har inspirerende eksempler på hvordan dette gjøres fra den norske satsingen på grønn skips- og landtransport som legges merke til ute i verden. Det ble klart under de mange samtalene jeg hadde under klimatoppmøtet. Og som, ikke minst, ble fremhevet i møte med USAs spesialutsending for klima, John Kerry.

Norge ligger i front med ambisiøse programmer for grønn skips- og landtransport, og andre land ser til den norske elbil-politikken og satsingen på grønn shipping og batteridrevne ferger for inspirasjon.

Så kan en spørre seg hvordan det kan ha seg at Norge ligger i kunnskapsfronten internasjonalt på dette feltet? Vi har bygget videre på den høye forskningskompetansen vi har innen energi, og koblet ledende forskningsmiljøer med ambisiøse partnere fra næringslivet. Samtidig har det offentlige brukt regulatoriske virkemidler og sin tunge innkjøpskraft til å etterspørre innovative løsninger, og dermed bidratt til å skape et kommersielt marked. Slik har det blitt skapt teknologi, markeder og næringskjeder som har muliggjort det mange trodde var umulig på svært kort tid.

Trenger mer forskning

Fremover må vi også utvikle nye finansieringsordninger for å stimulere til bærekraftig innovasjon. Dette gjelder også Forskningsrådets systemer, hvor vi må legge til rette for enda mer radikal innovasjon og uforutsette løsninger i hele spennet av våre ordninger.

Vi trenger blant annet mye mer forskning på både ny teknologi og naturbaserte løsninger for å få ned utslippene. I tillegg utvikles det stadig mer teknologi for karbonfangst og lagring, noe som også var et stort tema da jeg deltok på COP 27.

Vi trenger mye mer for å kunnskap om hvordan økosystemene blir påvirket av klimaendringene, hvordan vi kan hindre ytterligere tap av biodiversitet, og ikke minst trenger vi mye mer kunnskap for å muliggjøre en rettferdig omstilling globalt og lokalt. Vi må videreutvikle den brede kunnskapsbasen, fra grunnforskning til forskningsintensitet i næringslivet.

Utslippsregningen

Samtidig var det et tema i Sharm el Sheikh hvordan vi skal møte de klimaendringene vi uansett står overfor og hvordan regningen for tap, skade og tilpasning skal fordeles mellom de rike landene som har sluppet ut mest, og de som har bidratt lite til utslippene, men blir rammet hardest. Dette klimatoppmøtet blir kalt Afrikas COP, og det er svært gledelig at det på klimatoppmøtet ble etablert et fond for tap og skade for støtte til de mest sårbare gruppene og landene.

Alt dette krever kunnskapsutvikling og kunnskapsbaserte avgjørelser. Det krever en enorm innsats fra forskere, næringslivet, organisasjoner og det offentlige. Og det krever at vi holder ambisjonene og håpet oppe, og at vi lar fakta ha makta.