Synspunkt | Jan Grund: Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?

­Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I månedene framover kommer han til å skrive en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

SYNSPUNKT: Det sentrale ved begrepet tillit er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre mennesker, aktører og institusjoner. Det finnes ulike former for tillit - fra den naive og blinde til den reflekterte. Tillit er en viktig del av den norske kulturen som det er viktig å ta vare på når samfunnstrender som internasjonalisering, globalisering, digitalisering, og ikke minst polarisering, setter tilliten under press.

Norge – et land med høy tillit

Undersøkelser viser at land med høy tillit presterer bedre, både økonomisk og sosialt, enn land med lav tillit. Norge er et land med høy tillit. Når vi har kommet ut av pandemien med få dødsfall, i motsetning til land som Storbritannia og Sverige, pekes det på at befolkningens store tillit til myndighetenes tiltak er en viktig årsak.

Som Korona-kommisjonen beskriver i sin siste rapport, henger våre gode resultater i håndtering av pandemien mye sammen med at «befolkningen har høy tillit til hverandre og til myndighetene. Vi mener det høye tillitsnivået særlig har bidratt til at befolkningen har sluttet opp om smitteverntiltakene, og til den høye vaksinasjonsgraden».

Rakner tilliten til politikken?

Det er imidlertid flere alvorlige tegn på at tillit til norsk politikk rakner. Politikken er blitt mer polarisert med protestlister knyttet til enkeltsaker og større avstand mellom periferi og sentrum, beslutningstakere, elite og folk.

Tilliten til norsk politikk rakner når det viser seg at politikerne lover ting de ikke klarer å levere. Mistilliten til energipolitikken er økende. Folk forstår ikke at et land med verdens billigste og reneste kraft skal få så høye strømpriser, og at regningen for andre lands kraftpolitikk sendes til norske husholdninger og bedrifter.

Mens politikken har lovet norske velgere et kraftsystem som er rettferdig og riktig i kraftlandet Norge, har virkeligheten fra høsten 2021 vært preget av at folk og bedrifter har måttet betale strømpriser ute av kontroll.

Det gjør noe med folks tillit til politikere. Mistilliten til politikken kan bli veldig sterk hvis politikerne ikke klarer å utforme en bedre energipolitikk enn den velgerne ser i dag. Utfordringen for regjeringen er å bestemme seg for hvilke virkemidler som bør brukes for å få ned prisene. Mange har foreslått makspris på strøm, men statsminister Jonas Gahr Støre sier at «ingen av de foreslåtte maksprisløsningene er udelt positive». Det finnes motargumenter mot de fleste løsninger, og «regjeringen jobber derfor» grundig med dette, så vi unngår å gjøre noe som får konsekvenser vi ikke ville ha».

Den harde strømhøsten

Regjeringen bør imidlertid snarest vurdere og tydeliggjøre ytterligere tiltak for å få ned strømprisene. I stedet for å formidle at høsten blir tøff, vil det være tillitsvekkende og bety godt lederskap av regjeringen å formidle hvordan vi sammen skal komme oss gjennom en hard høst. Klare tiltak som skaper optimisme i en anstrengt situasjon, og deretter anskueliggjøring av tiltak på lengre sikt er tillitsbasert politikk, styring og ledelse.

Politikkens utfordring er at den i økende grad må håndtere krevende mål- og virkemiddelkonflikter på mange områder i et samfunn preget av krig, pandemi, matmangel, stigende råvarepriser, klima og energikrise og en økonomisk utfordring preget av inflasjon, økte renter og mangel på arbeidskraft og økende antall omsorgstrengende eldre.

Som beskrevet i Perspektivmeldingen fra 2021, vil antall personer over 67 år stige fra rundt 15 prosent i dag til nærmere 26 prosent i 2060. Dette har store konsekvenser for hvordan politikken bør utformes. Blant annet vil det finansielle handlingsrommet for det offentlige «skrumpe inn fra nivået de siste årene på 20 milliarder per år til 4 milliarder kroner. Det svarer omtrent til det som kreves for å dekke pensjons- og helseutgiftene knyttet til økningen i antall eldre.

Store forventninger til tillitsreformen

Mange har store forventninger til den tillitsreformen som er Støre-regjeringens store satsing for å «fornye» og bedre ressursbruken i offentlig sektor ved å gi ansatte i førstelinjen større handlefrihet til å benytte faglighet og kompetanse. Regjeringspartiene har i årevis snakket seg varme om behovet for mer tillit og mindre kontroll i stat og kommune. Hardt arbeidende sykepleiere, lærere, leger, NAV-ansatte og andre førstelinje medarbeidere skal «få mer tid og tillit til å utføre jobben de er satt til».

Reformen skal blant annet erstatte Solberg-regjeringens ABE-reform (avbyråkratisering og effektivisering). Den gikk ut på at alle statlige etater måtte kutte minst 0,6 prosent av driftsbudsjettet sitt hvert år for å fremme effektivisering i de enkelte etater og frigjøre ressurser til bestemte politiske prioriteringer.

Hvordan finne den rette balansen?

Spørsmålet er hvordan regjeringen i praksis skal klare å få til en mer målrettet effektivisering i offentlig sektor enn ostehøvelskutt? Hvordan skal en gå fram i tillitsarbeidet for å få den rette balansen mellom hensynet til statens behov for overordnet styring og kommunenes ansvar for å foreta lokale prioriteringer og mellom arbeidsgivernes styringsansvar og arbeidstakernes behov for autonomi.

Utfordringen er at tillit forutsetter kompetanse og vilje hos de parter som gis tillit til å ta det ansvaret som ligger i tillitsbasert politikk, styring og ledelse. Det kreves både god dialog og kontrollmekanismer for at politikk, styring, ledelse og fag skal spille best mulig på lag og preges av den grad av reflektert tillit som er nødvendig for å oppnå gode resultater.

Tillit tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned.

Det at regjeringen har satt i gang et målrettet arbeid med å innføre en tillitsreform, gir store muligheter for en bedre oppgaveløsning, men innebærer også interessekonflikter og spenninger i offentlig sektor i årene fremover. Det betyr at overordnede myndigheter, styrer og ledere i praksis må tørre å bygge ned dagens omfattende rapportering og fastsetting av detaljerte mål, øremerking, rettighetsfesting og politisk detaljstyring i en situasjon med økende mediepress og krav fra ulike pressgrupper om å gripe inn i enkeltsaker.

Det er mange barrierer for vellykket tillitsbasert politikk, styring og ledelse. En slik reform kan ikke besluttes og gjennomføres strategisk ved et sett av overordnede beslutninger. Den må utvikles og gjennomføres gjennom dialog og tillitsbaserte prosesser mellom de mange aktørene i offentlige styrings- og ledelsesprosesser. Som den danske tillitsforsker Tina Bentzen sier det, må en «tillitsreform utvikles i snitfladen mellom struktur og kultur».

Tillit og redusert kontroll

Reflektert tillit innebærer redusert kontroll, men innebærer ikke å unnlate å kontrollere når det er nødvendig. Vi må stadig være på jakt etter nye og bedre måter å løse oppgaver på.

Det sentrale i politikk, styring og ledelse er at det foregår et kontinuerlig forbedringsarbeid og at det er en tydelig arbeidsfordeling mellom politikere, ledere, byråkrater, fagfolk og innbyggere.

En tillitsreform handler ikke kun om offentlige aktører og medarbeiderne, men om å mobilisere borgere og brukeres ressurser gjennom et godt samspill mellom innbyggere og offentlig sektors ulike aktører. Skal en tillitsreform skape den innovasjonen offentlig sektor trenger, og styrke innbyggernes tillit til sektoren, må de enkelte styrings- og ledelses-aktører vise evne til å forstå de andre aktørers rolle og perspektiv.