Synspunkt | Jan Grund: En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?

­­­Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Dette er fjerde del i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de tre første:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll - balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: På den ene siden har vi de som mener at offentlig sektor må på slankekur for å sikre norske bedrifters konkurranseevne. Resultatet av fortsatt prioritering av offentlig sektor blir, som styreproff Inge Hansen sier det, «dramatisk svekket verdiskapning, lavere skatteinntekter og øket arbeidsledighet i privat sektor».

Norge har de siste årene ligget i tet i størrelsen og kostnadene på offentlig sektor. Det argumenteres for at Ikke i noen sammenliknbare land er like mange ansatt i offentlig sektor. 

Av det gode – eller ikke?

På den andre siden har vi de som argumenterer for at det nettopp er en stor offentlig sektor som sikrer velferden og minsker ulikhetene. Det er land med en sterk offentlig sektor som er best stand til å håndtere kriser som koronapandemien, ved at det er økonomisk mulig å innføre krisepakker til folk og bedrifter. 

Som professor Einar Lie sier, er det også nå slik at stadig flere vanlige folk jobber i den store og mangfoldige offentlige sektor, og de går sjelden inn for å begrense vekst og innsparing.

Uenige om arbeidsfordelingen

Det er økende politisk uenighet om hva som er en hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsfordeling mellom de to sektorene. Det illustreres av diskusjonen rundt Støre-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023.

Mens venstresiden er svært fornøyd med forslaget til et statsbudsjett som ifølge statsministeren er «det mest omfordelende statsbudsjett i nyere tid», understreker høyresiden at regjeringen, for å slippe å kutte i den omfangsrike staten, har strammet til skatteskruen i budsjettet med rundt 45 milliarder kroner.

Høyresiden er spesielt kritisk ved at de mener at forslaget til budsjett ikke skisserer tydelige krav til effektivisering av det offentlige.

Den nordiske modellen  

Utfordringen er å få etablert en større grad av politisk enighet om hvordan den nordiske samfunnsmodellen, som har vært karakterisert med å ha en god arbeidsfordeling mellom offentlig og privat sektor, bør utvikles. Denne modellen trekkes ofte, som beskrevet i artikkelen «The Next Supermodel» i bladet Economist, frem som en suksess.

Modellen har til nå håndtert spenningene mellom effektivitet, kreativitet og rettferdighet ved at en internasjonal og åpen markedsøkonomi holdes i sjakk med en likhetsorientert velferdsstat som tar vare på folk i vanskelige livssituasjoner og et arbeidsliv med sterk medarbeiderinnflytelse.

Overordnet styring og en sterk og moderne offentlig sektor har vært kombinert med et næringsliv som skaper bærekraftige arbeidsplasser og viktige skatteinntekter.

Den best mulige balansen

Oppgaven er å finne den balansen mellom offentlige og private tiltak som på en «best mulig» måte håndterer overgangen til det grønne samfunn, en demografisk utvikling med flere omsorgstrengende eldre og færre yrkesaktive, og økt digitalisering. Gjennom meningsytringer og åpne politiske og faglige diskusjoner og samfunnets mange styrings- og ledelsesprosesser må balansen mellom det offentlige og private Norge finne sin form.    

Spesielt når det gjelder forholdet mellom offentlige og private aktører i velferden, vil disse prosessene bli krevende.

Offentlig contra privat velferd

Gjennom mange år har det politiske flertallet stått for en politikk der private aktører har spilt en viktig rolle i å levere velferdstjenester som barnehager og sykehjem etter anbudsprosesser til kommuner. Nå er det politiske synet på en slik politikk endret.

Ytre venstre har lykkes i å få prege debatten om private velferdsaktører ved å bruke begrepet velferdsprofitører om en hel næring. Som tidligere høyre statsråd Torbjørn Røe Isaksen sier det, har «den radikale venstresidens retorikk vunnet frem.

De har vært dyktige, ikke i den forstand at jeg er enige med dem, men som politiske strateger og taktikere».

Kontroversielt

Bruken av private aktører i velferd er blitt et svært kontroversielt spørsmål. På stadig flere områder trapper regjeringen, med utgangspunkt i Hurdalserklæringen, ned bruken av private aktører i velferden.

Ordningen med fritt behandlingsvalg skal avskaffes og bruken av kommersielle aktører i barnevernet skal trappes ned, selv om det ikke er bygget opp klare offentlige alternativer til å behandle ruspasienter og barn med ekstraordinære behov, sier den politiske opposisjonen.

Et offentlig anliggende?

Regjeringens syn er at det vil bli en bedre bruk av våre samlede ressurser ved at det offentlige har kontroll over den samlede ressursbruken. Argumentet er at markedsretting av velferdstjenester over tid kan gi en ledelse og drift av velferdsvirksomheter som fjerner virksomhetene fra samfunnsoppdraget.

Steile fronter

Opposisjonen har derimot tro på at også kommersielle aktører bør bidra i velferdspolitikken, ved at de har kompetanse og fleksibilitet. Jo flere aktører som får bidra, jo sterkere er insentivene for at virksomheter må konkurrere og lære av hverandre slik at knappe ressurser brukes mest mulig fornuftig.  

»Det blir svært krevende å utvikle en tillitsbasert og hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom offentlige og private velferdsaktører.»

I forbindelse med budsjettforhandlingen om statsbudsjettet for 2022 fikk SV regjeringen med på å starte et utredningsarbeid for å ta profitt ut av velferden. «Hver krone som bevilges til sykehjem, skal gå til omsorg. Hver krone som bevilges til barnehager skal gå til barn», sa fungerende leder i SV, Kjersti Bergstø da utvalget ble nedsatt.

Nei til nullprofitt-politikk

Nedsettelsen av utvalget har fått stor kritikk fra den andre siden i politikken.

NHO sier det slik: «Vi regner med at når utvalget går grundig inn i problemstillingene, vil det bli klart for alle at konsekvensene av en nullprofitt-politikk er noe vi ikke ønsker. Energien og kompetansen burde vært rettet mot de reelle utfordringer på velferdsområdet.»

Mistillitsreform?

Kristin Clemet, lederen av tankesmien Civita, sier at det regjeringen gjør, ved nedsettelsen av dette utvalget, «er å gjennomføre en stor mistillitsreform i privat sektor. Både retorikken og politikken står i grell kontrast til alt som sies om betydningen av tillit i vårt samfunn».

Det blir dermed svært krevende å utvikle en tillitsbasert og hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom offentlige og private velferdsaktører.

I den sammenheng mener jeg at begge sider i politikken må jobbe for at det utvikles bedre opplysninger om hvordan ulike velferdsstrategier klarer å håndtere fire sentrale utfordringer:

• Befolkningen og brukerne må få tjenester av god kvalitet levert på en rettssikker måte i et likebehandlende og solidarisk system.
• Leverandørene må bidra til å stimulere til kontinuerlig tjenesteutvikling og innovasjon i tjenestene. En teknologisk revolusjon velter nå innover all personlig tjenesteutvikling med potensielt store gevinster å hente for brukere.
• Leveransene må sikre den brede politiske oppslutningen om den universelle modellen og den skattebetalingsevnen som er nødvendig for å finansiere velferdsstaten. Det offentlige må være så gode til å utforme spilleregler og styre slik at det ikke utbetales superprofitt til private leverandører eller sløses med ressurser i det offentlige.
• Velferdstjenestens mange ansatte må sikres gode lønns- og arbeidsvilkår. Det må passes på at eiere av private leverandører ikke tar ut overskudd på bekostning av de ansattes arbeidsbetingelser.

Jo bedre kunnskap vi har om disse forholdene, jo lettere er det å få en kunnskapsbasert debatt – om det er en god eller dårlig politikk å ha et mangfold av offentlige og private velferdsleverandører integrert i det offentlige velferdsansvaret.

Bør en slik politikk få den tilliten som det nå ønskes å gi til profesjoner og fagfolk?

Det trengs bedre kunnskap for å fastsette et mest mulig tydelig – og tillitsbasert – samfunnsoppdrag for hvilken rolle ulike velferdsleverandører bør spille.