Synspunkt | Per Halvor Vale: Økonomisk vekst i lys av klima, natur og inntektsfordeling

­Per Halvor Vale er førsteamanuensis emeritus ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: I denne kronikken vurderes økonomisk vekst kritisk. Hva er økonomisk vekst?

I Norge har den økonomiske veksten de siste 20 til 30 årene vært mye relatert til oljesektoren. Er dette gjort på en samfunnsøkonomisk lønnsom måte?

Veien til økonomisk vekst har ellers gått gjennom bruk av natur og naturgoder. Hvordan ser denne delen av regnestykke ut? Den senere tid er det observert at samtidig som vi har hatt økonomisk, har inntektsfordelingen blitt stadig mer skjev. Er det noen sammenheng? Bør økonomisk vekst fortsatt være et overordnet mål?

Økonomisk vekst

Økonomisk vekst får vi når det investeres i infrastruktur- og utviklingsprosjekter. For å plass til investeringene må det skapes økonomisk rom ved at noe forbruk må holdes tilbake. Den menneskelige natur er å ønske seg godene nå, det vil si det foreligger forbruksutålmodighet og oppleves negativt at et forbruk må utsettes.

Skal investeringsprosjektet være lønnsomt, må en kompensere for dette. Hvis et forbruk om et år som er likeverdig med et forbruk i dag på x kroner, er x kroner multiplisert med 1,03, er den subjektive forbruksutålmodighet 3 prosent per år. Skal prosjektet være lønnsomt, må nåverdien være positiv ved en rente på 3 prosent.

Skal en beregne den samfunnsøkonomiske avkastning, beregnes nåverdien på basis av kalkulasjonsrenten, som består av den subjektive tidspreferanse til forbrukerne, samtidig som en tar hensyn at grensenytten er mindre ved et høyt enn ved et lavt forbruksnivå, samt at en korrigerer for at folketallet øker og at det blir flere å dele forbruket med. Finansdepartement-et i Norge har bestemt at for et investeringsprosjekt med varighet opp til 40 år, skal kalkulasjonsrenten være 4 prosent. [1]

Økonomisk vekst og klimaet

En viktig årsak til vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) i Norge de siste ti-årene er investeringer i oljesektoren. For å finne den samfunnsøkonomiske lønnsomheten, er det ikke nok at nåverdien av oljeprosjektene er positiv. Det skyldes at når oljen senere blir brent, oppstår det negative klimaeffekter.

Det er de land som importerer olje/gass og brenner den, som er ansvarlig for de negative klimakonsekvensene. CO₂-avgiften og klimapolitikken i de land som brenner norsk olje og gass, har ikke vært forenlig med det internasjonale målet om en temperaturøkning på kloden på maks 1,5 grader C over førindustrielt nivå.

På denne bakgrunn er det krevd at Norge må redusere sin olje- og gassproduksjon. Før en slik konklusjon kan trekkes, må en ta hensyn til at norsk olje og gass har mindre karbonutslipp enn kull, og er også renere enn olje/gass fra Midt Østen, Russland og andre steder.

En rapport fra Statistisk sentralbyrå [2] i 2013 viser at ved et kutt i norsk oljeproduksjon vil halvparten bli møtt med økt oljeproduksjon i andre land. Den andre halvparten vil ikke fullt ut bli substituert med gass og mer bruk av kull. Ifølge denne rapporten vil altså kutt i norsk oljeproduksjon ha en positiv klimaeffekt.

Dette var imidlertid før Russland angrep Ukraina og stengte gassrør til NATO-land. I dag har norsk olje- og gassproduksjon delvis fått en ny rolle i Europas vei til den grønne økonomi.

Hovedpoenget nå er at Europa har fått mangel på energi, og at norsk gass hindrer Tyskland og andre land i å gjenåpne nedstengte kullgullgruver, som med hensyn til klimasituasjonen vil vært verre.

Letingen etter balansepunktet

Samtidig blir det nå krevende for Norge å finne balansepunktet mellom å investere i gass for å hjelpe Europa som først og fremst må satse på vind- og solkraft, samtidig som disse investeringene ikke må gå ut over våre investeringer i fornybar energi slik at Norge og vårt næringsliv unngår å bli en sinke i moderne, fornybar energiteknologi. Kanskje er dette siste allerede i ferd med å bli et problem?

Jeg savner blant annet at noe aktivt gjøres for at Norge, med sitt vann og sine høyder, kan bli det grønne batteriet for Europa, som først og fremst må satse på vind- og solkraft som fornybar energi, og som vil trenge balansekraft mellom underskudds- og overskuddsperioder som følger av at vinden blåser og solen skinner med ulik intensitet. Et slikt batteri krever store investeringer og en god planlegging er nødvendig for å skåne norsk natur mest mulig.

Økonomisk vekst og natur/miljø

Den økonomiske veksten i Norge er ikke bare vært basert på olje. Blant annet har naturressursen vannkraft gitt energi til en viktig verdikjede som har bestått i å foredle andre naturressurser (som bauxitt, malmer, skogvirke med mer).

Det har ikke vært til å unngå at disse produksjonene har skadet naturen. Elver er blitt tørre, eller lagt i rør, og fosser er blitt tørrlagte.

Et intensivt driftsopplegg i jordbruket, for å frigjøre arbeidskraft til ekspanderende næringer overgjødsler, bruker kjemiske plantevernmidler og strukturrasjonaliserer og gir avrenning til bekker, vassdrag og tilgroing, mindre biomangold og færre gårdsbruk. Gravemaskinene i dag ha fått bor, rive, skuffe som forenkler alt jordarbeid, og hjelper til å rydde og endevende natur for å gi plass til veier, annen infrastruktur og nye former for livsutfoldelse – hytter, alpine anlegg, arenaer for sport og idrett med mer.

Størst bekymring har kanskje likevel vært de synlige og usynlige restpartikler fra hjelpemidler vi bruker for å få en stor produksjon og et behagelig liv, som har invadert lufta, havene og naturen ellers. Det gjelder teknologi basert på fossil energi og utslipp av CO₂, som varmer opp kloden og fører til nedsmelting av is og snø på Nord- og Sørpolen. Det får havnivået til å stige og oversvømme flatt land som grenser til havet og legger jordbruk og landsbyer under vann, og etter hvert truer større byer.

Vi har fått en ny kategori mennesker: klimaflyktninger. Hvor skal de reise – det er det ingen som vet?

Kjemikalier som truer artsrikdommen

En annen kategori, som skaper frykt, er stoffene som følger bruken av kjemiske insektmidler, plast med mer, som har litt diffuse effekter, men som det er enighet om påvirker biomangfoldet negativt og indirekte er en årsak til at artsrikdommen av planter, fugler og dyr blir mindre. Slik mangfoldighet er verdifullt i seg selv – og i tillegg styrker det og gjør vårt økologiske system stabilt og livskraftig. Nå blir det nye livsbetingelser som rammer det mest skjøre og sårbare av levende liv.

Alt er ikke bare negativt. Når vi er blitt rikere, har vi bedre råd til å ta vare på natur og miljø. Særlig merkes det i de områder hvor vi bor og ferdes mye, slik som i Oslo da kommunen investerte i rehabilitering av Akerselva. Dette kan likevel ikke hindre at det under ett er blitt mindre natur tilbake.

Sett pris på natur

Når den økonomiske utviklingen fortærer natur, får natur en stigende grensenytte for oss. Den marginale betalingsvillighet vi kan utlede er den kostnad det har å forbruke natur. Uten at denne kostnaden blir omgjort til priser på den natur som går tapt, er det vanskelig at den økonomiske veksten blir balansert. Når natur i privat eie blir gjenstand for utbygning, er det for så vidt priser som gir erstatning til eier.

Loven presiserer at grunneier bare har krav på erstatning for økonomiske tap. Slik erstatning vil ikke fange opp redusert artsmangfold, økologisk ulikevekt og vil bare delvis speile natur som kilde til rekreasjon og psykisk helse. Loven sier videre at grunneier ikke kan kreve erstatning for en framtidig verdiøkning, som overser at verdien av naturen øker for kommende generasjoner hvis utviklingen fortsetter.

Er offentlig sektor grunneier, og det kommer forslag om utbygging for å fremme forbruk og økonomisk vekst, har man ingen priser eller gode mekanismer som kan sikre balansert avveiing mellom natur og vekst. Planer hvor det er konflikter, ender som regel med at forvaltningssystemet som har ansvaret for natur og friluftsinteressene kjemper mot kontoret og byråkratene som har et hovedansvar for utbyggingsinteressene. Natur- og frilufts-interessene har tradisjonelt ikke vært den sterke part i dette møtet.

«Offeret ikke blir avskrekkende stort når vi erkjenner at hver ny omdreining av vekstskruen ikke lenger gir oss særlig mer lykke, men fører til mer stress som ikke alle mestrer.»

Vi må konkludere med at dette systemet er sterkt mangelfullt for å sikre balansert økonomisk vekst. Den arealplanlegging som skjer i offentlig sektor, i første rekke av kommunene (som skal godkjennes av departementet) kan heller ikke erstatte bruken av priser, men kan være et nyttig supplement. Det er priser, som også FNs rapport om «rammeverket for natur» etterlyser når en skriver: «Senest innen 2020 er verdier for biologisk mangfold innlemmet i nasjonale og lokale utviklings- og planleggingsprosesser og innarbeidet i nasjonale regnskaper og planleggingsprosesser».

Det er et meget krevende arbeid som venter før vi har et kart over Norge inndelt inn i natur- miljø- og landskapssoner med priser som viser verneverdier, og som skal inngå i planleggingsprosessen og sikre en balansert avveiinger mellom økonomisk utvikling og natur som tar hensyn til naturens verneverdier.

Økonomisk vekst – konsekvenser for inntektsfordelingen

Den økonomiske veksten har de siste 20 til 30 årene på det globale plan redusert fattigdommen. Samtidig har forskjellene i OECD-landene, målt med Gini-koeffisienten, økt. Det gjelder også Norge, hvor forskjellen mellom de rikeste og de fattigste ikke har vært større på 100 år.

Et vesentlig spørsmål er om det er den økonomiske vekstprosessen som skaper disse inntektsforskjellene. Eller - er det i stedet makten i samfunnet som er skjevfordelt? For å kommentere dette spørsmålet nærmere, har jeg tatt utgangspunkt i beregninger som de danske forskerne Andersen og Maibom har gjort for OECD-land – på grunnlag av observasjoner av økonomisk vekst, målt med BNP per hode, og jevn inntektsfordeling, målt med Gini-koeffisienten, se figur 1 nedenfor[3].

Den stiplede, lineære blå linjen viser resultatet av en regresjonsberegning basert på observasjoner fra alle land. Helningen på kurven antyder at veksten kan øke, riktignok svakt, med en mer lik fordeling. Figuren viser imidlertid også at det er dårlig sammenheng mellom økonomisk vekst og inntektsfordeling og observasjoner ligger spredt og delvis langt fra regresjonslinjen.

Frontierkurven – eller mulighetskurven – angir den største økonomiske veksten som er observert for ulike Gini-verdier. Landene på denne kurven er fra venstre mot høyre USA, Australia, Canada, Tsjekkia, Tyskland, Japan, Norge og Danmark. Disse landene fører en effisient politikk med hensyn til å ha stor økonomisk vekst og jevn inntektsfordeling, det vil si at mulighetsområdet for å nå disse målene utnyttes maksimalt.

Hvis et av disse landene vil ha jevnere inntektsfordeling, må en godta mindre økonomisk vekst – og omvendt. Ifølge fig. 1 er Norge, sammen med Danmark, ett av de landene som har valgt tilpassing lengst til høyre på frontierkurven og som dermed har prioritert jevn fordeling.

Figuren støtter ikke hypotesen at det er den økonomiske veksten som har skapt inntektsforskjellene i Norge. Figuren viser derimot at det særlig er USA av landene på frontierkuven som har valgt høy økonomisk vekst på bekostning av jevn inntektsfordeling.

Hva er det da som forklarer den skjevfordelingen som også Norge nå opplever? Det kan for eksempel være arv, utdannelse, personlig drivkraft, et godt nettverk, en god dose egoisme og frekkhet til å skyve andre til side.

                      Figur 1: Mulighetskurven for BNP / inntektsfordeling i europeiske land

Ser vi mer nøye på punktet i figur 1 som representerer Norge, kan det se ut til at punktet ligger litt under frontierkurven, som kanskje kan tolkes slik at det er en liten nisje av tiltak for utjevning som heller ikke reduserer veksten. Et eksempel på et mulig slikt tiltak kunne vært at ledere i næringslivet og i offentlig sektor hadde fått mindre lønnsvekst. Jeg tror ikke, slik det blir påstått, at det ville ført til oppkjøp av norske ledere til utlandet og at det ville ført til lavere økonomisk vekst i Norge.

På lengre sikt vil teknologisk utvikling kunne gi positive skift i mulighetskurven. Da kan land på frontierkurven få økonomisk vekst uten at inntektsfordelingen blir skjevere.

Økonomisk vekst – også framover? 

Det overordnede politiske målet om økonomisk vekst ført til at tilbudet av varer og tjenester i vår del av verden har økt voldsomt, og folk i denne delen av verden er ikke lenger knuget av fattigdom, men folk flest lever gode liv. Samtidig har naturen blitt degradert og bidratt til de ytre vilkår for det levende liv på kloden er i endring, men i negativ retning. At dette har kunnet skje gjenspeiler det vi tidligere har demonstrert, nemlig at vi ikke har noe godt mål på verdiskapning i økonomisk sektor som kan sikre en balansert økonomisk utvikling.

Det tradisjonelle målet på verdistigningen i økonomisk sektor er nettonasjonalproduktet, som tar hensyn til kapitalslitet og derfor er bedre enn bruttonasjonalproduktet, men som mangler andre ting for å være et godt mål. Vi har tidligere nevnt at begrepet bl.a. ikke fanger opp de negative klimaendringer vi ser i dag, tapet av redusert biologisk mangfold, konsekvensene av økologisk ubalanse m.m.

I det følgende er vår tilnærming til helheten at vi først omtaler kostnadene ved den økonomiske veksten, og deretter ser disse i sammenheng med gevinstene.

Gitt naturen store sår

Den økonomiske veksten har gitt naturen store sår, jamfør det jeg skrev tidligere om økonomisk vekst og natur.

Vi gjentar at størst bekymring kanskje knytter seg til de synlige og usynlige restpartikler fra hjelpemidler vi bruker for å få en stor produksjon og et behagelig liv, som har invadert lufta, havene og naturen – med store konsekvenser for klima, biomangfoldet og artsrikdommen av planter, fugler og dyr.

Gevinsten av økonomisk vekst

Gevinsten av økonomiske vekst kan observeres ved mindre fattigdom, mange valgmuligheter i arbeid og fritid og lengre levde liv som forhåpentligvis har gitt folk et bedre og kanskje lykkelig liv. Studier i rike industriland viser imidlertid ikke lenger at fortsatt økonomisk vekst bringer folk mer lykke. Det en vet om sammenhengen mellom inntekt og lykke på individnivå, er at med knugende fattigdom vil selv liten inntektsøkning øke lykken mye. Er inntekten kommet opp på et høyt nivå, er veksten i lykken ved høyere inntekt, avtagende. Til sist, ved det inntektsnivå en har i de rike industri-landene i dag, går lykke økningen mot null.

Forklaringen er selvsagt at den materielle tryggheten og behovene i denne forbindelse er blitt tilfredsstilt, og at det er de ikke-økonomiske faktorer som blir viktigst for lykken.[4]

På samfunnsnivå fører dette til at ved hver ny omdreining av veksthjulet kommer flere og flere i den situasjon at ytterligere økonomisk vekst ikke er det viktige. På dagens inntektsnivå i rike industriland gjelder dette nesten alle. Det er selvfølgelig alltid noen som henger etter de som ligger først i den økonomiske framgangen. Det mest nærliggende virkemiddel i dag for å øke velferden i samfunnet, uten å skade miljøet og naturen, er å fordele dagens inntekter mer jevnt.

Økt kjøpekraft – fortsatt viktig?

Noen lesere vil nå kanskje vise til de senere års lønnsoppgjør i Norge og andre rike industriland, og vil mene at dette viser at økt kjøpekraft fortsatt er viktig i denne delen av verden.

Ja, mange fagforeninger ønsker økt kjøpekraft for sine medlemmer. Men dette kravet er i hovedsak begrunnet med ønsket om å komme opp på forbruksnivået til de med en høyere inntekt enn egne medlemmer, og/eller er et ønske om å flytte sine medlemmer høyere opp på inntektsstigen (med den konsekvens at andre får forverret sin relative posisjon).

Motivasjonen i disse tilfeller er et ønske om «keeping up with the Joneses». Hadde det vært lik eller bortimot jevn inntektsfordeling – og landets myndigheter hadde som mål å forsvare den jevne inntektsfordeling – ville kravet om høyere kjøpekraft langt på vei dunstet bort.

Hvis, som er sannsynliggjort ovenfor, at lykken i befolkningen ikke øker med fortsatt økonomisk vekst, samtidig som veksten har betydelige negative konsekvenser for natur, miljø og livsbetingelsene på vår klode, vil det ikke ha noen fornuftig mening å bruke knappe ressurser til å fortsatt få økonomisk vekst, som erfaringsvis også gir en mer skjevfordelt inntektsfordeling og fører til økt stress og at flere havner i mental ubalanse. Da må vi først ha endret rammebetingelsene for næringslivet og husholdningene slik at vi har en singulærøkonomi uten utslipp i atmosfæren, til havs eller som søppel i naturen.

Denne negative konklusjonen til fortsatt økonomisk vekst under dagens økonomiske system, kan bli endret og få en positiv karakter dersom veksten ble kanalisert til de millioner / milliarder av mennesker på jorda som i dag sulter (se konklusjon).

Konklusjoner

Konklusjonen om at økonomisk vekst ikke lenger skal være et sentralt politisk mål, refererer seg til oljelandet Norge og andre rike industriland. Resten av verden lever under en fattigdom så stor at den må det gjøres noe med.

Det kan skje ved at

i) handelsreglene bli mer rettferdige og ikke lenger diskriminerer vare og tjenester fra fattige land.

ii) investeringene i verden må mer innrettes etter behovene til de fattige.

iii) da må de fattige få inntekter som kan gi dem den makten som det er å ha kjøpekraft.

iv) for eksempel ved drastisk økning i inntektsoverføringene fra de rike industrilandene.

(iv) som ikke må havne hos korrupte ledere, men mest mulig i lommene til de fattige.

De siste punktene vil det nok bli vanskelig å gjøre noe med dersom de rike landene ikke lenger skal ha vekst, men må dele det de har med andre. Men skal det bli fredelig harmoni og framtidsmuligheter på kloden, er dette nødvendig.

En trøst kan være at offeret ikke blir avskrekkende stort når vi erkjenner at hver ny omdreining av vekstskruen ikke lenger gir oss særlig mer lykke, men fører til mer stress som ikke alle mestrer, og som om dette ikke var nok. Naturen og miljøet vil lett bli skadet ved fortsatt økonomisk vekst og artsmangfoldet vil fortsette å bli redusert. 

Referanser:

Andersen, T. M., and J.  Maibom (2016), «The big trade-off between efficiency and equity - is it there?», CEPR,  Discussion Paper 11189.

Easterlin, R. (1974). Does Economic Growth Improve the Human Lot? Some Empirical Evidence, Nations and Households in Economic Growth, 1974, Pages 89-125.

Easterlin, R. (2016). Paradox Lost? USC-INET Research Paper No. 16-02, 2916.

Fæhn, T., Hagem, C., Rosendahl, K. E. (2013). Norsk olje og gassproduksjon. Effekter på globale CO₂-utslipp og energisituasjon lavinntektsland. Rapport 2013/31, Statistisk sentralbyrå (skrevet på bestilling fra Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender).