Analyse | Grønn jakt på makt

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

­Analyse. Miljøpartiet de Grønne har vært lite synlig det siste halve året. Selv om partiet gikk frem i høstens valg, var det en enorm skuffelse for de tillitsvalgte at de havnet under sperregrensen og «bare» fikk tre representanter på Stortinget.

Det på tross av at valgkampen i uventet stor grad kom til å handle om det ene politiske saksfeltet der velgerne mener at MDG har aller størst troverdighet; nemlig klima.

Kode rød

Forklaringen som har festet seg i partiet er at det ikke var tilstrekkelig forberedt. Da FNs generalsekretær i opptakten til valgkampinnspurten erklærte kode rød for menneskeheten, samtidig som den siste klimarapporten viste at verden ikke bør lete etter mer olje og gass, lå ballen tilsynelatende på straffemerket for MDG.

Partiet satte forsåvidt ballen i mål. Meningsmålingene rett etterpå gikk oppover. Problemet var at det var noen uker igjen til valgdagen og at de andre partiene tok opp kampen.

Det gjorde de ved på ulike måter å styrke sin egen klimapolitiske troverdighet, samtidig som de fikk satt søkelyset på MDGs oljeultimatum.

Nærstående konkurrenter tegnet bildet av MDG som et naivt protestparti som kom til å stille seg på sidelinjen i det nye Stortinget. Ap, Høyre og Frp var mer opptatt av all den velferden vi ikke ville ha råd til, dersom vi stanset med olje- og gassproduksjon.

Når MDG denne helgen samles til landsmøte på Fornebu, er målet å meisle ut en strategi som sikrer partiet mot en gjentagelse av 2021-valgkampen.

Lørdag formiddag skal delegatene ta stilling til en to siders resolusjon der det står at partiet i dette tiåret skal være åpent for å søke makt, det skal bli bedre til å vise frem bredden i politikken sin, og det skal lede an i et grønt paradigmeskifte i norsk politikk.

Uklare strategier

Det ligger mange motsetninger og uklarheter i strategidokumentet. Det er vanskelig å forutsi konsekvensene av at partiet både skal utvikle seg til et bredt folkeparti og at det skal lede an i en helt ny tenkning og forståelse av politikk og samfunnsstyring. Skal man endre et paradigme, er man gjerne ganske alene i starten.

På den annen side: Uklare strategier er ikke MDG alene om å ha. Kunsten for utenforstående er å se hvordan et strategidokument kan brukes av lederne i partiet i årene fremover.

På ett punkt er det liten tvil. De som styrer MDG nå ser ut til å være samstemte om at de skal søke makt – både lokalt og nasjonalt.

Landsstyret skriver i sin innstilling om strategiresolusjonen at det i opptakten til landsmøtet har vært mye intern diskusjon om samarbeidsspørsmål.

Skal partiet ta makt og ansvar, eller skal det utøve makt ved å stå sterkt og klart på utsiden slik at andre partier blir presset i grønn retning?

Landsstyret er ikke i tvil om at er riktig å ta ansvar. På den måten kan partiet «vise frem de sosiale fordelene ved den grønne politikken i praksis, avmystifisere den, og vise at den er realistisk».

Viktige maktspillere

Dersom landsmøtedelegatene slutter opp om det de ledende tillitsvalgte mener, kommer MDG’ere rundt om i landet til å være viktige maktspillere etter lokalvalget neste år.

I mange kommuner og fylker vil de kunne havne på vippen mellom mer eller mindre klare røde og blå blokker. Da vil de både kunne sikre seg mange viktige verv og bestemme hvem som skal bli ordfører eller byrådsleder.

Kommune-Norge er så mangfoldig at alliansene mange steder ser helt annerledes ut enn i rikspolitikken.

Likevel er det overordnede inntrykket at MDG lokalt som oftest opptrer slik det vanligvis gjør i rikspolitikken: Lener seg mot den politiske venstresiden.

Spørsmålet som hele det politiske miljøet stiller seg, er om det vil vare. Spesielt i noen av de store byene er MDG mye større enn det er nasjonalt.

Dersom partiet bestemmer seg for å samarbeide med Høyre, kan makten vippe i borgerlig retning.

I Oslo virker det akkurat nå som om et linjeskifte fra MDG er det eneste som kan sikre Høyre byrådsmakt etter valget.

Tilsvarende kan det bli i forkant av Stortingsvalget i 2025. Dersom MDG kommer seg noen prosentpoeng opp på målingene, vil partiet kunne komme i «king-maker» posisjon. Det betyr at de vil kunne bestemme om det er Aps eller Høyres kandidat som blir statsminister.

Selvpisking

Det er i et slikt perspektiv det er interessant å merke seg at dagens landsstyre allerede etter et halvt år konstaterer at den sittende regjeringen ikke fører en grønnere politikk enn den foregående.

Det kan i første omgang leses som en selvpiskende setning. Foran fjorårets valg gjorde jo MDG det klart at det foretrakk Jonas Gahr Støre fremfor Erna Solberg. Nå kan det virke som om partiet ikke burde ha tatt det valget.

Dersom vi tar med hele anbefalingen fra i fjor, blir elementet av selvplaging mindre. MDG gikk inn for en rødgrønn Støre-regjering. Partiet mente at SV ville sikre en grønnere politikk enn den Solberg-regjeringen med støtte fra Frp førte. SV ble stående utenfor, og det har i følge MDG analyse ført til at Sp har fått alt for stor innflytelse på dagens regjering. Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad har ført Ap bort fra det grønne.

Dette betyr at de grønne politikerne heretter har lært. Spørsmålet for dem er ikke først og fremst hvem de tror mest på som statsminister/ordfører/byrådsleder, men hvilke partier som inngår i den styrende koalisjonen.

Både Høyre og Ap har gode sjanser til å få med seg MDG på laget, dersom de velger bort henholdsvis Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Makt

I rikspolitikken er Frp og Sp større enn MDG, men det trenger ikke å vare. Ser man på meningsmålingene i de største byene er både Frp og Sp relativt små.

Flere steder er de mindre enn MDG. For Høyre i Oslo gir det eksempelvis mening å droppe det lille Fremskrittspartiet for å få støtte fra det adskillig større MDG.

I hovedstaden er også Venstre stort. Ungdommen i Oslo Høyre har allerede startet jobben for å få moderpartiet til å satse på et Høyre/Venstre/MDG byråd neste år.

Sannsynligheten for at strategene i Oslo Høyre tør å ta et så dristig valg er liten. De vet at mange Høyre-velgere ser på MDG som minst like rødt som det er grønt.

Dessuten blir bil- og parkeringspolitikk viktig i den kommende valgkampen og Høyre tør neppe ta sjansen på å la Frp og bompengemotstanderne være alene om å forsvare parkeringsplasser rundt om i byen.

Hvis man i tillegg tar med at MDG ser ut til å være fornøyd med å være i byråd sammen med Ap og SV, blir valget ganske opplagt for Oslo Høyre. De vil ikke ta sjansen på å fri til MDG for i ettertid å få et nei.

Det er nok i andre kommuner og fylker det er mer sannsynlig at MDG vil gå til høyresiden for å få makt. Så blir det meningsmålingene i 2025 som avgjør om det er realistisk å tro at Høyre eller Ap vil droppe sine faste samarbeidspartnere for å få MDG med inn i en regjering.