SILO-TENKING: Rehabilitation International Norge har i lang tid fremhevet at de ulike hjelpesektorer må frigjøres fra silo-tenkingen, skriver Anne-Mette Øvrum og Paal Haavorsen.
Mathisworks/iStock
Vi må frigjøre oss fra silo-tenkingen
Anne-Mette Øvrum er styreleder og Paal Haavorsen er styremedlem i Rehabilitation International Norge (RI Norge)
Stadig flere ser at den neste store reformen vi trenger på rehabiliteringsfeltet i Norge er et reelt tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Rehabilitation International Norge har i lang tid fremhevet at de ulike hjelpesektorer må frigjøres fra silo-tenkingen og heller organiseres rundt de brukerne som trenger samordnet hjelp for å nå et viktig mål for all rehabilitering; deltakelse i arbeidslivet og å bli økonomisk selvhjulpne.
Brukerne i fokus
Politisk ser vi nå en spire til at man tenker i nye baner om dette. Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen besøkte høsten 2020 Ribo behandlingssenter i Nordland, som har hatt et årelangt samarbeid med arbeid- og inkluderingsbedriften Vev-Al-Plast i Rognan om yrkesrettet rehabilitering av unge i alderssegmentet 18-29 år. Disse ungdommene har gjerne forsøkt å få hjelp i flere vanlige Nav-tiltak uten at man lykkes. I målgruppen har flere psykiske og kognitive utfordringer.
Denne samhandlingsmodellen har forskere ved NTNU dokumentert gir gode faglige resultater. Statsråden uttalte til TV2 etter møtet at nå må vi tenke nytt; sette brukeren i sentrum for de ulike rehabiliteringstiltak som er nødvendige.
Koordinerte og tverrfaglige tjenester samtidig
Slike tanker er også nevnt i NOU 2021: 2 – Kompetanse, aktivitet og inntektssikring. Her konstateres det at man må kombinere tiltak på flere områder for å lykkes, men at det forutsettes samarbeid mellom sektorene.
«Utfordringen er at det som har vært omtalt som velferdsstatens organisatoriske siloer kan fungere som barrierer for nødvendig samordning og samarbeid». For mange trenger arbeidsrettet rehabilitering samtidig med medisinsk behandling for å lykkes. Et godt resultat for brukeren krever ofte koordinerte og til dels tverrfaglige samtidige tjenester.
Problemet med NOU'en er at de ikke lanserer noe godt svar på de problemer som trekkes fram. Konklusjonen er at: «De ulike sektorene må også jobbe bedre sammen».
KRONGLETE: Innføringen av Individual Placement and Support (IPS) i Norge, som er en vellykket samarbeidsmodell med psykiske helsetjenester og arbeidsrettede tjenester, har vært svært lang og kronglete, skriver Anne-Mette Øvrum og Paal Haavorsen i dette innlegget.
Hvordan komme i gang med samordnede tjenester?
Hvordan så komme i gang med det store reformarbeidet som samordnede tjenester vil innebære? Innføringen av Individual Placement and Support (IPS) i Norge, som er en vellykket samarbeidsmodell med psykiske helsetjenester og arbeidsrettede tjenester, har vært svært lang og kronglete.
Selv i dag, etter om lag 10 år med en omfattende innsats, er ikke metoden etablert over hele Norge. Utfordringene er mange, men vi vil særlig trekke fram lokal faglig og administrativ motstand som en utfordring.
To forslag til å komme i gang
Rehabilitation International Norge har gitt to forslag til Arbeids- og sosialdepartementet: til hvordan vi kan komme i gang med dette utfordrende reformarbeidet:
1. Regjering/Storting bør sette av 100 mill.kr. årlig på en egen budsjettpost hvor helse- og arbeidsmarkedsmyndighetene bidrar med hver sin halvpart. Midlene skal gå til prosjekter med forsøk på lokalt behandlingsnivå der man iverksetter samordnede rehabiliteringstjenester. Vi trenger å få fram et mangfold av eksempler på at slike tjenester er mulige. Forsøkene bør ha et 5-årig perspektiv med en følge- og effektevaluering.
2. Sett samtidig ned et faglig utvalg som følger prosjektene, og andre viktige nasjonale og internasjonale utviklingstrekk innen offentlig silo-tenking, slik at utvalget jevnlig kan komme med faglige innspill til endringsprosesser av støtte- og styringssystemer innen rehabiliteringsfeltet.
