Statliggjøring av Nav løser ikke problemet

Knut Fossestøl er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet

Lars Inge Terum, professor ved OsloMet, har i en kronikk i Aftenposten argumentert for å gjøre sosialhjelpen statlig (aftenposten.no). Erlend Wiborg fra Frp har nylig reist et dokument 8 forslag på Stortinget (stortinget.no) som på nytt tar til orde for å gjøre hele Nav statlig, noe Norsk tjenestemannslag Nav slutter seg til.

Kritikerne av partnerskapet ser ut til å mene at statliggjøringen vil bidra til å løse mange ulike problemer; ved at styringen og kontrollen blir mer enhetlig skal man sikre likebehandling, minske trygdesvindel, bidra til økonomiske innsparinger og gjøre styringen mer effektiv, for å nevne noen.

I tillegg hevdes det at det ikke lenger finnes noen prinsipiell begrunnelse for at sosialhjelpen skal være kommunal, når den i hovedsak gis uten at lokalpolitikerne har innflytelse på tildeling og utmåling. 

Det er mulig å argumentere for at partnerskapet har ført til bedre og mer helhetlige løsninger for mange vanskeligstilte.

Ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet har vi nylig evaluert implementeringen av Stortingsmelding 33 Nav i en ny tid. Vi har i prosjektet sendt ut spørreskjema til alle ordførere og rådmenn i Norge, sendt ut et spørreskjema til et representativt utvalg ansatte ved Nav-kontorene, og gjennomført intervjuer i tre fylker og på ni kontorer (Fossestøl et.al. Nav i en ny tid? En evaluering av hvordan retningsvalgene i Stortingsmelding 33 implementeres på Nav-kontorene, AFI-rapport: 2020:09).

Les også: Frp vil skrote Nav-partnerskapet mellom stat og kommune – men møter motbør

Basert på våre funn og ut fra det kjennskapet jeg har til Nav gjennom mange års forskning på organisasjonen, vil jeg argumentere mot statliggjøring og samtidig oppfordre til at man ikke nå bruker tid på forslag som like gjerne kan skape nye problemer som å løse gamle. 

Partnerskapet gir gode løsninger

For det første viser vår evaluering at det er mulig å argumentere for at partnerskapet har ført til bedre og mer helhetlige løsninger for mange vanskeligstilte. Spesielt gjelder dette i forhold til ungdom, men også for andre utsatte grupper som trenger bistand fra flere instanser på en gang. Veilederne har også fått tilgang til flere arbeidsrettede tiltak som de kan ta i bruk overfor vanskeligstilte. 

De ansatte jobber gjerne i flerfaglige team på tvers av ansettelsesforhold.

Videre framstår kontorene som mer integrerte, og kasteballproblematikken ser ut til å ha blitt mindre. De ansatte jobber gjerne i flerfaglige team på tvers av ansettelsesforhold, og det store flertallet gir uttrykk for at de er fornøyde med det. Statlig ansatte jobber i økende grad på kommunale oppgaveområder og visa versa. 

Der partnerskapet er vitalt brukes den kunnskapen staten har om utviklingen i arbeidsmarkedet og arbeidsmarkedstiltak inn i kommunal planlegging og strategier, ikke minst i forhold til problemstillinger knyttet til lavinntekt, forebygging og lokalt arbeidsmarked. 

Svarene fra rådmenn og ordførere i undersøkelsen vår støtter opp om et slikt bilde. Flertallet er godt fornøyd med Nav-kontorenes måloppnåelse, også i forhold til vanskeligstilte som kommunen har ansvar for. Selv om de også understreker den betydelige maktasymmetrien som eksisterer mellom stat og kommune.

Lederne på kontorene mener at statens styring er blitt mer følsom for kommunale behov og interesser. Slik sett påvirker partnerskapet også den statlige styringen. 

Reformer har store omkostninger

For det andre har forvaltningsreformer store kostnader. Nav ble opprettet i 2006. Først med Stortingsmelding 33, det vil si over 10 år etter reformen, synes Nav å være i en posisjon hvor de har hodet over vannet og kan begynne å tenke strategisk.

Hvis problemet er å sikre tjenester tilpasset den enkeltes helhetlige behov, så blir ikke dette nødvendigvis enklere ved å avvikle partnerskapet. 

Hver gang man flytter ansvar fra stat til et fylke eller en kommune eller visa versa, så endres også relasjoner og samarbeid mellom mennesker. De ansatte får nye oppgaver, de skal etablere samarbeid med nye organisasjoner og personer, bli kjent med hverandres tankemåter og utfordre hverandre.

Dette er krevende og tar tid, og for brukere i utsatte posisjoner er kontinuitet viktig. Når den forsvinner, må også relasjoner og samarbeid som er bygget opp over lang tid, bygges opp på nytt. 

Statliggjøring ikke løsningen

For det tredje vil jeg mer generelt hevde at det å flytte ansvar mellom stat, regionalt nivå og kommunalt nivå ikke nødvendigvis løser de problemene man er opptatt av. 

Hvis problemet er å sikre tjenester tilpasset den enkeltes helhetlige behov, så blir ikke dette nødvendigvis enklere ved å avvikle partnerskapet. Fremdeles skal hensynet til den enkelte ivaretas innenfor et system hvor hensynet til statlig standardisering, likebehandling og rettssikkerhet står sterkt, og hvor statlig sektorstyring skal støtte opp under lokale forsøk på å se ulike tjenester i sammenheng. 

Krever komplekse løsninger

For det fjerde finnes det mer prinsipielle begrunnelser for et fortsatt partnerskap. På den ene siden handler det om at så lenge sosialhjelpsutgiftene er kommunale, og finansieres gjennom kommunenes frie inntekter, finnes det et sterkt økonomisk insentiv for kommunene til å ha søkelys på utvikling av sosiale tjenester.

Dette kan også resultere i ønsket om å legge til rette for mer langsiktig og strategisk innsats. 

Videre er det slik at folk fremdeles bor på ett sted, og det er på dette stedet brukerne skal gis tjenester hvor inntektssikring, bistand fra andre involverte instanser som skole, helse og barnevern og lokalt arbeidsmarkedet skal sees i sammenheng med en arbeidsrettet innsats.

Det er liten grunn til å tro at denne utfordringen vil løses bedre om all inntektssikring er statlig. 

Ingen av løsningene fremstår som overbevisende svar på de problemer som de gir seg ut for å løse. 

En utfordring ved debatten om statliggjøring er at den sjelden er tydelig på hva som faktisk skal endres. Fremskrittspartiet argumenterer som nevnt for en nedleggelse av partnerskapet, og hvor kommunalt ansatte blir statlige. Men innebærer forslaget også en statliggjøring av ansvaret for lov om sosiale tjenester som sådan, eller gjelder det bare tildeling og utmåling av økonomisk sosialhjelp, som andre synes å mene?

Ingen av løsningene fremstår som overbevisende svar på de problemer som de gir seg ut for å løse. Derfor er det heller ingen klok bruk av ressurser å forsøke å realisere dem. 

Partnerskapet har store administrative kostnader ved at ledere og ansatte må forholde seg til ulike eiere, til ulike tariff-, personal og ledelsessystemer, og enda mer fordi stat og kommune har ulike dataløsninger.

Noen ganger krever komplekse problemer også komplekse løsninger. 

Statliggjøring av sosialhjelpen eller nedleggelse av partnerskapet kan isolert sett redusere disse kostnadene. Jeg tror imidlertid ikke det vil gjøre det enklere for veilederne å gi helhetlige oppfølgingstjenester vis av vis brukerne.

I stedet for nye store forvaltningsmessige reformer trenger Nav mer ideer og eksempler for å vitalisere partnerskapet, utvikle mer integrerte digitale løsninger, helhetlige løsninger og å se inntektssikring og arbeidsrettede tjenester i sammenheng. I tillegg må Nav bli ett tariffområde.

Det beste svaret på komplekse problemer er ikke nødvendigvis å redusere administrativ kompleksitet, eller gi en illusorisk opplevelse av kontroll og oversikt. Noen ganger krever komplekse problemer også komplekse løsninger.