Må vi virkelig velge mellom de fattige og sliterne?

Anne Skevik Grødem er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og prosjektleder for PensjonsLAB

Stortingsrepresentanter fra SV og Fremskrittspartiet har foreslått et «anstendighetsløft» som blant annet hever minstepensjonen til EUs fattigdomsgrense. Flertallet på Stortinget avviste dette, og et viktig motargument var at en slik økning vil gjøre det umulig for sliterne å gå av tidlig.

Stemmer det at vi må velge mellom de fattige og de slitne?

Minste pensjonsnivå og fattigdomsgrenser

Minsteytelsen i alderspensjonen betales til personer som ikke har tjent opp en tilstrekkelig pensjonsformue. De fleste som får minsteytelsen har deltatt noe i arbeidslivet, men ikke nok. Det kan være kvinner som har jobbet deltid i perioder av livet eller hatt avbrekk fra arbeidslivet.

Det kan også være kunstnere og frilansere som lever fra oppdrag til oppdrag og i liten grad tar ut lønn. En del selvstendig næringsdrivende kan også ende med laveste pensjonsnivå.

Minstepensjonen er ikke en marginal ordning: i 2019 var 23 prosent av alle kvinnelige pensjonister, og 4 prosent av de mannlige, minstepensjonister.

Minste pensjonsnivå må altså øke med drøyt 36.000 kroner for å komme over fattigdomsgrensen.

Det laveste pensjonsnivået er blitt hevet flere ganger ut over det vanlig oppjustering skulle tilsi – sist med et vedtak i Stortinget i november 2020. Siden 1. mai 2020 har laveste pensjonsnivå vært 204.690 kroner for en enslig pensjonist.

Fattigdomsgrensen for 2021 for en enslig person er beregnet til å ligge på 241.000 kroner. Dette er beløpet man kommer fram til hvis man bruker EUs beregningsmetode, som setter fattigdomsgrensen til 60 prosent av medianinntekten – den fattigdomsgrensen som vanligvis brukes i den norske debatten.

Minste pensjonsnivå må altså øke med drøyt 36.000 kroner for å komme over fattigdomsgrensen. Stortingsrepresentantene fra SV og FrP foreslo en forpliktende opptrappingsplan over et ikke nærmere spesifisert tidsrom for å få dette til.

Det skal lønne seg å jobbe

De fleste arbeidstakere kan begynne å ta ut alderspensjon fra de er 62 år. Tidlig uttak er imidlertid bare mulig hvis man har så god opptjening at man får en årlig pensjon som er på høyde med minste pensjonsnivå fra fylte 67 år. Muligheten til tidlig uttak er med andre ord knyttet til opptjeningen. I proposisjonen til pensjonsreformen (s. 89) er begrensningen begrunnet slik:

«Departementet viser til at formålet med å knytte vilkår til pensjonsnivået ved uttak før 67 år, er at alle skal være sikret et minste inntektsnivå i alderdommen. […] Departementet viser til at hensynet bak pensjonsreformen ikke er å senke pensjonsalderen i sin alminnelighet, men å gi yrkesaktive en større frihet i valget mellom arbeid og pensjon, og samtidig stimulere til arbeid.»

Det er altså ønsket om å begrense fattigdom, sammen med behovet for å beholde flere i jobb, som krever at man må ha en viss opptjening før man kan starte tidlig uttak. Departementet ønsket ikke å etablere 62 år som en ubetinget ny pensjonsalder.

Et gulv og en terskel

Minste pensjonsnivå har med andre ord to funksjoner i det norske systemet: For det første skaper det et gulv, en minimumssikring, for pensjonister som er 67 år og eldre. For det andre angir det nivået den beregnede pensjonen ved 67 år må overstige for at tidlig uttak skal være mulig.

Det er altså både et gulv og en terskel. Dermed følger det at hvis gulvet heves – og alle pensjonister skjermes mot fattigdom – blir terskelen for tidlig uttak også høyere.

På denne bakgrunnen kan motstand mot å øke minstenivået begrunnes med bekymring for at terskelen blir for høy. I stortingsdebatten la særlig Arbeiderpartiets representanter vekt på at hvis minste pensjonsnivå heves til EUs fattigdomsgrense vil det bare være personer som hadde hatt en gjennomsnittlig lønn på 750.000 kroner som kan begynne å ta ut pensjon når de er 62 år. Kravet til tidligere lønn reduseres til 500.000 kroner i året i 40 år hvis arbeidstakeren er dekket av AFP, men også dette kan sies å være en høy lønn.

 Minste pensjonsnivå gir en inntekt under fattigdomsgrensen for enslige, men mange av dem har en betydelig formue.

Aps Rigmor Aasrud var relativt krass på dette punktet: «…de som er sliterne, de som ikke har tjent så mye som 750.000 kr i gjennomsnitt de siste 40 årene, rammes av dette forslaget. De kan ikke gå av når de er 62 år. Hvorfor har Fremskrittspartiet sluttet å være opptatt av dem som er de ordentlige sliterne, de som har stått i tunge yrker, de som har vært renholdere, de som har vært butikkansatte, de som har vært vektere, de som har vært industriarbeidere?»

Teknisk valg med store konsekvenser

I den forrige bloggposten på PensjonsLAB ble det påpekt hvordan tekniske valg i et komplisert pensjonssystem kan få konsekvenser som oppleves som politisk uakseptable. Dette spørsmålet kan ses på som et eksempel på det samme: gjennom å knytte tidlig uttak til størrelsen på minste pensjonsnivå, har det blitt umulig å heve minstepensjonen uten samtidig å stenge adgangen til tidlig uttak for store grupper.

Så da må vi velge mellom de fattige og de slitne?

Nå er det gode grunner til å problematisere disse kategoriene noe: minste pensjonsnivå gir en inntekt under fattigdomsgrensen for enslige, men mange av dem har en betydelig formue. Mottakerne av den laveste pensjonsytelsen har ikke nødvendigvis svært dårlige levekår.

Tilsvarende er det svært mange av dem som tar ut pensjon fra 62 år som fortsetter å jobbe. De tar ikke ut pensjon fordi de er utslitte og vil trekke seg tilbake, men fordi de tror det lønner seg for dem.

Ingen opplagt løsning på kort sikt

Likevel, det at minste pensjonsnivå både er en gulv og en terskel skaper et dilemma som går til kjernen av hvordan vi behandler to grupper som er sårbare i det nye pensjonssystemet: arbeidstakere med krevende jobber som ønsker å gå av tidlig, og personer med liten eller ingen opptjening.

Innenfor rammene av det systemet vi har i dag, er det vanskelig å se enkle veier ut av dette dilemmaet. Vi kan åpne for at alle kan gå av ved 62 år uavhengig av opptjening, men da vil en del arbeidstakere gå av med lav pensjon og beholde dette lave nivået resten av livet. Resultatet vil være det motsatte av det forslagsstillerne bak «anstendighetsløftet» ønsker – mer fattigdom blant pensjonister.

Bør man heller la den nedre grensen for uttak øke i takt med økende levealder?

Imidlertid er det ikke gitt at kravet til opptjent pensjon for å kunne starte uttaket tidlig må være lik minste pensjonsnivå for en enslig ved fylte 67 år. Det er i teorien fullt mulig å sette dette kravet lavere – for eksempel å beholde det ved dagens nivå på minsteytelsen for en enslig, slik at terskelen for uttak blir omtrent den samme som før, selv om nivået på selve ytelsen økes.

Man kan også spørre seg om det egentlig er ønskelig for sliterne på lang sikt å opprettholde muligheten for uttak ved 62 år når levealdersjusteringen for alvor slår inn og pensjonsnivåene ved et så tidlig uttak blir svært lave. Bør man heller la den nedre grensen for uttak øke i takt med økende levealder?

Å frikoble «gulvet» og «terskelen», og/eller å heve aldersgrensen, vil imidlertid være reformer som krever grundig diskusjon og forarbeid. Det kan ikke gjøres over bordet i en stortingskomité, men hvis et flertall i Stortinget ønsker å heve minstepensjonen over fattigdomsgrensen kan de starte en prosess i den retningen.

Det er ikke gitt at «sliternes» mulighet til tidlig uttak må være et trumfkort i diskusjonen om nivået på minstesikringen.

(Takk til Axel West Pedersen for nyttige innspill til et tidligere utkast til denne teksten.)

Dette innlegget er tidligere publisert på nettsidene til prosjektet PensjonsLAB («Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft»), som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå. Prosjektet pågår i perioden 2018–2021 og er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.