Vi lengter etter å låse opp pandemiens håndjern

Per Christian Langset er kommunikasjonssjef i Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel

DET ER JUL, og det gir en ekstra anledning til å sitere et salmevers:

Lå våre henders nakne tre få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.

Salmedikter Svein Ellingsen gikk bort i år. Uten at vi kanskje er klar over det, har han ofte lånt oss ord til store begivenheter i livet. Med få ord sies mye.  I denne salmen er hender et gjennomgående bilde i alle versene. Åpne hender som tar imot, og i dette verset sterke hender som skaper, deler og trøster.

Må vi vinke farvel til håndtrykket? spurte forskning.no i en interessant artikkel i sommer. Håndtrykket – handarband eller handsal – omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende, ifølge professor i historie Jon Vidar Sigurdsson.

At vi erstattet håndtrykket med albu-dunking, viser hvor viktig berøring er for oss.

GRUNNEN TIL AT vi tar hverandre i hånden ligger dypt i oss mennesker, mener psykologiprofessor Christine Legare ved University of Texas. Håndtrykket er et symbol på hvordan mennesker har utviklet seg til å bli dypt sosiale og berøringsorienterte dyr. At vi erstattet håndtrykket med albu-dunking, viser hvor viktig berøring er for oss. Vi ville ikke miste det fysiske båndet.

Håndtrykket er så innarbeidet at vi gjerne analyserer det i etterkant. Et for slapt håndtrykk tolkes som at personen er passiv, uinteressert eller distansert. Et for voldsomt håndtrykk kan bli invaderende, Trumps aggressive håndtrykk med å dra hånden til seg oppfatter mange av oss som et forsøk på å demonstrere makt og overlegenhet.

I intervjutrening for jobb er det å øve på å gi et godt håndtrykk sentralt, nettopp fordi vi i vår kultur legger så mye i det. Ethvert billedsøk på ordet ansettelse gir bilder av et håndtrykk. Jobbavtalen er forseglet, men ikke bare det. Håndtrykket er i seg selv en dialog som sier både velkommen og takk.  

Andelen av kommunikasjonen vi formidler kun med ord er relativt liten.

VELFERD HAR I en fin artikkelserie tatt for seg arbeidsinkludering under korona. Også i år har nye hender kommet i arbeid, kanskje flere enn man trodde.

Mange av oss snakker om de digitale stegene vi har tatt i arbeidsliv og samfunn. Det gjelder både de som er i arbeidslivet, men også de som får oppfølging av Nav og støtteapparatet. For en tiltaksdeltaker kan det å møte veilederen sin på skjerm også være noe positivt. Her er det ikke noe kontor du skal tre inn og finne din stol. Veileder og arbeidssøker møtes på likefot på skjermen fra hver sin stue.

Det som likevel kommer fram i artiklene er savnet etter det fysiske møtet. Andelen av kommunikasjonen vi formidler kun med ord er relativt liten. En videoskjerm kan fange opp blikket, kroppsspråk, mimikk, tonefall og kanskje en engasjert hånd som gir tommelen opp. Men hånden på skulderen som gir støtte, high-fiven som gir energi eller håndtrykket som gir bekreftelse mangler.  

DET NYFØDTE BARNET som med en refleks griper om fingeren din. Bestefaren som ligger for døden, men som ofte bruker de siste kreftene for å holde fast i en hånd. Hendene er en konkret og relasjonell bro mellom oss. Dette kan aldri Teams erstatte.

Måtte 2021 derfor bli et år hvor våre henders igjen nakne tre får blomst og blader, og så får det heller koste en influensa eller to.

Det er særlig pandemiens håndjern vi lengter etter skal bli låst opp i 2021.