Leverandør av bjørnetjenester?

Geir Wigtil er fagleder ved Arbeid og helse, Nav Vestfold og Telemark.

Hjelperen må derfor se gjennom begrensende diagnoser og prognoser, og bære troen på at det mennesket vi har foran oss klarer noe – til tross for sine plager, problemer og begrensninger.

De aller fleste som jobber med mennesker gjør det på grunn av et genuint ønske om å hjelpe andre, og å lindre smerte. Å se andre lide er smertefullt. En av de vanligste måtene å lindre smerte på, er å fjerne den som lider fra det som utløser smerten i utgangspunktet.

Mange hjelpere gjør dette. Vi skjermer, vi beskytter. Vi setter diagnoser og gir prognoser for å fortelle hvordan vi tror at dette vil gå. For å hjelpe.

Men hjelper vi alltid, egentlig?

Måten vi forstår og tolker plagene våre på, har vist seg å være viktigere enn de faktiske symptomene våre.

Viktig velferdsforskning

Forskningsfeltet Return To Work (RTW) ser nærmere på faktorer som hemmer eller fremmer deltakelse i arbeidslivet. Det er i de nordeuropeiske velferdsstatene interessen for dette er størst, og ikke uten grunn: fellesskapets midler er et knapt gode, som i stadig økende grad må fordeles kritisk.

Vi trenger derfor velferdsforskning som kan gjøre denne jobben litt lettere, og to av de mest sentrale begrepene innen RTW-feltet kalles sykdomsforståelse og mestringstro.

Sykdomsforståelse dannes gjennom at et menneske forsøker å forstå plagene sine; hvordan man kan håndtere disse plagene, og tanker om hvilke følger plagene vil kunne få for hverdagen. Dannelse av sykdomsforståelsen påvirker derfor måten vi reagerer på de plagene vi har.

Mestringstro

Måten vi forstår og tolker plagene våre på, har vist seg å være viktigere enn de faktiske symptomene våre. Dette er grunnen til at to personer som har like plager, dermed kan ha vidt forskjellige tanker om det å komme i arbeid (igjen).

30-50 prosent av befolkningen vil tilfredsstille kriteriene for en psykisk lidelse en eller annen gang i løpet av livet.

Mestringstro er menneskets egen tro på det å oppnå et mål. Denne mestringstroen ser ut til å bli påvirket av både arbeidssituasjonen, eventuelle behandlingsprosesser, og ikke minst personens egne personlige og helsemessige erfaringer.

Minst like viktig: Forskningen viser at andres holdninger, signaler og uttalelser i stor grad påvirker enkeltmenneskers sykdomsforståelse og mestringstro. Spesielt gjelder dette meninger og uttalelser fra fastleger, arbeidsgivere, helsearbeidere og veiledere i både Nav og tiltaksbedrifter. Vi har med andre ord stor påvirkning - og dermed et stort ansvar.

Plager kan ikke alltid fjernes

Absolutt alle mennesker har erfaring med at det kan lugge i både kropp og sinn, i kortere eller lengre perioder av livet. En undersøkelse gjort av Ursin og Eriksen med flere viste at 96 prosent av befolkningen har opplevd det vi kaller subjektive helseplager i løpet av bare den siste måneden.

En symptomfri kropp er med andre ord ikke normalt – og en symptomfri psyke er også mer unntaket enn regelen: 30-50 prosent av befolkningen vil tilfredsstille kriteriene for en psykisk lidelse en eller annen gang i løpet av livet.

Skjerming og inaktivitet ser ut til å gjøre mer skade enn gavn.

I lys av hvor vanlige plager er, og hvor tøft livet kan være, så virker det altså lurest å innta et mestringsperspektiv, mer enn det å ha fokus på å skulle være symptomfri. Dette perspektivet har man med hell brukt overfor de plagene som står for den største delen av sykefravær og uføretrygd: muskel- og skjelettplager.

Vi er nå på vei bort fra den gamle måten å se eksempelvis ryggplager på; at en lang sykemelding, forsiktighet og hvile er rett medisin. Det å fortsette som før og å være i aktivitet, regnes nå som den beste tilnærmingen.

Det samme synet er i ferd med å vokse frem også når det gjelder psykisk helse: Skjerming og inaktivitet ser ut til å gjøre mer skade enn gavn.

Leverandør av bjørnetjenester?

Uansett om vi er fastleger, terapeuter, Nav-veiledere eller jobber i en tiltaksbedrift: Hvis vi som skal hjelpe, legger for stor vekt på symptomfrihet før den man hjelper gjenopptar aktivitet, står man i fare for å kunne skape både urealistiske forventninger og et uheldig fokus på nettopp symptomer.

Negative forventninger er alle tilstanders opphav.

Men ikke bare det: Gjennom å fokusere for mye på begrensninger, diagnoser og prognoser, kan vi påføre den vi skal hjelpe en ensidig sykdomsforståelse. En negativ sykdomsforståelse fører ifølge RTW-forskningen med seg lav mestringstro, og dataene viser med all tydelighet hvordan mestringstro, sykdomsforståelse og forventninger om egen deltagelse i arbeid, er viktigere enn de faktiske plagene mennesket har.

Negative forventninger er alle tilstanders opphav – og når diagnosen er stilt, trenger vi den ikke lenger, sier Staff og Nordahl i boken «Når plager blir sykdom». Det dekker på en presis måte hovedfunnene i RTW-forskningen. Vi som er hjelpere må bære troen på at mennesket vi skal hjelpe før eller siden vil få det til, enten helt eller delvis.

Kanskje ikke perfekt. I hvert fall ikke smertefritt. Men at det går.

For hvis ikke vi bærer denne troen – hvem skal da bære den?