Kompetanse som medisin?

(Sveinung Skule er direktør og Olena Tkachenko er seniorrådgiver analyse i Kompetanse Norge)

I DAG MOTTAR hele 17 prosent av voksne i Norge helserelaterte ytelser fra Nav. Mange av disse har lite utdanning eller udatert kompetanse. En del finner veien tilbake til arbeidslivet, men mange forblir utenfor. Kunne flere vært i arbeid hvis vi hadde undersøkt og behandlet kompetanseproblemet og ikke bare helseproblemet? 

Det norske arbeidslivet krever stadig høyere kompetanse. Samtidig har koronakrisen ført til høy arbeidsledighet og permitteringer, som spesielt har rammet arbeidstakere med lav kompetanse.

Vi vet fra tidligere kriser at mange flere får dårligere helse og havner permanent utenfor arbeidslivet i perioder med lavkonjunktur, enn i perioder med god økonomi. En sterkere satsing på utdanning og opplæring for dem som står lengst unna arbeidslivet, er derfor viktigere nå enn noensinne. 

I EN FERSK rapport har Kompetanse Norge oppsummert forskning, statistikk og analyser av forholdet mellom helse, kompetanse og utenforskap. Gjennomgangen viser at noen sammenhenger er svært tydelige, og den mest tydelige er denne: Blant dem som bare har grunnskoleutdanning er 22 prosent uføretrygdet, mens det bare er fire prosent blant dem med høyere utdanning.  

Mange med lav kompetanse er også i jobber som kan slite på helsa. 

Selv om mønsteret er tydelig, peker rapporten på hvordan helseutfordringer, kompetanseutfordringer og utenforskap er flettet sammen på mange og komplekse måter. 

Lite kompetanse, som for eksempel svake norskferdigheter eller lav utdanning, gir høyere risiko for arbeidsledighet og ustabil tilknytning til arbeidslivet. Det kan skape helseutfordringer, som for eksempel psykiske plager. Mange med lav kompetanse er også i jobber som kan slite på helsa. 

Motsatt kan både psykiske helseutfordringer og fysiske plager være et hinder for mange i å delta i utdanning og kompetanseutvikling. I tillegg påvirkes både utdanningsnivå, kompetanse og helse av andre faktorer, som sosial bakgrunn og tilgang på arbeidsplasser. 

NÅR DÅRLIG HELSE, lite kompetanse og utenforskap er filtret sammen på uoversiktlige måter – hvor skal vi da begynne å nøste for å løse opp i knutene? 

Skal vi stille helsediagnosen og gi helsehjelpen først, og satse på at den som er frisk kommer seg i arbeid? Eller skal vi kartlegge kompetanseutfordringen og bistå den enkelte med jobbrelevant kompetanse og jobb, slik at folk kan jobbe seg friske?  

Økt fokus på effektivitet og produktivitet kan ha ført til færre jobbmuligheter for personer med dårlig helse og lav kompetanse. 

Svaret er selvsagt ulikt for hver enkelt, og mange trenger bistand med begge deler. Men i sum er det ganske mye som taler for at vi kan hindre utenforskap og økning i helserelaterte ytelser ved å rette mer innsats mot å løse kompetanseutfordringene. Vi er ikke de første som påpeker dette.  

KOMPETANSE SOM MEDISIN? Både Sysselsettingsutvalget og Kompetansebehovsutvalget har pekt på at mangel på riktig og oppdatert kompetanse og et arbeidsliv med stadig større krav til arbeidstakerne, kan være en vel så viktig grunn til utenforskap som helseproblemer.  

Nyere forskning blant annet fra Frischsenteret indikerer at den høye andelen på helserelaterte ytelser bidrar til å skjule et problem som egentlig handler om arbeidsledighet og mangel på den kompetansen arbeidsmarkedet etterspør. 

For mange i randsonen av arbeidslivet kan det oppleves vanskeligere å få en kompetansediagnose enn en sykdomsdiagnose. 

Økt fokus på effektivitet og produktivitet kan ha ført til færre jobbmuligheter for personer med dårlig helse og lav kompetanse. Samtidig kan helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd) noen ganger være enklere å oppnå for den enkelte, og være mer gunstige for arbeidstaker og arbeidsgiver, enn arbeidsmarkedsrelaterte ytelser.  

VI MÅ OGSÅ spørre oss om den medisinske diagnosen som kreves for å få en helserelatert ytelse, kan bidra til å pense mottakerne inn på et behandlingsspor med fokus på helse (medikalisering), i stedet for et arbeidsmarkedsspor der opplæring og utdanning som bidrar til jobb er det sentrale.  

For mange i randsonen av arbeidslivet kan det oppleves vanskeligere å få en kompetansediagnose enn en sykdomsdiagnose. 

Har man helseproblemer, vet de fleste at de skal gå til legen for å få hjelp, og en mulig diagnose som utløser sykelønn eller uføretrygd og rett til behandling. Har man derimot kompetansemangler, er det ikke like rett fram å få hjelp, særlig hvis man enda ikke er blitt arbeidsledig.  

HVOR MANGE VET at de kan få hjelp til å vurdere kompetansen sin, og at man kan ha rett til opplæring og utdanning? Ansvaret for å gi dem som trenger det kompetansepåfyll, er i dag fordelt på flere sektorer, og virkemidlene ligger hos flere instanser. Ytelsene man har rett på, kan ofte være lavere, og Lånekassen mindre gunstig enn sykelønn.  

Nav gjør en viktig jobb med å kartlegge kompetansen hos sine brukere opp mot arbeidsmarkedets behov, men samarbeidet med utdanningssektoren om tilpasset utdanning som bygger på den kompetansen man allerede har, er ikke godt nok utviklet.  

MANGE ARBEIDSGIVERE GJØR også en god forebyggende innsats med kompetanseutvikling. Men ofte kan det være enklere og mer gunstig for arbeidsgiver at den ansatte blir sykemeldt og uføretrygdet heller enn å sette inn kompetansetiltak, i samarbeid med et utdanningssystem som fortsatt ikke gir gode nok tilbud til voksne.

Dette gjør at vi ikke utnytter virkemidlene i kompetansepolitikken godt nok, heller ikke de virkemidlene Kompetanse Norge har, og som nettopp retter seg mot å kombinere arbeid og kompetanseheving.  

Kan vi skrive ut norskkurs for de som trenger bedre språkferdigheter for å få eller beholde en jobb?

Framover bør vi anerkjenne at kompetansetiltak er minst like viktig som helsetiltak for mange av de som er i arbeidslivets randsone. Vi må gjøre det lettere både å få diagnostisert kompetanseutfordringene, og få tilgang på kompetansetiltakene. 

KANSKJE BØR VI i fremtiden tilby kompetanse på blå resept – slik vi i dag tilbyr medisinene på dagens blåreseptordning? Kan vi skrive ut norskkurs for de som trenger bedre språkferdigheter for å få eller beholde en jobb? Eller et gratis fagbrev for de som har ett som er gått ut på dato, og som trenger et nytt? Og må vi vente til folk er ledige før de får et tilbud?  

Det er i hvert fall sikkert at vi trenger mer samarbeid og forskning på hvilke effekter ulike kompetansetiltak har på arbeidsinkludering og forebygging av utenforskap, som kan gi grunnlag for en mer kunnskapsbasert og treffsikker kompetansepolitikk også på dette området. Bivirkningen kan bli reduserte helseytelser.