Hva har vi lært av COVID-19?

COVID-19 har rammet oss alle, på ulikt vis. For mange har en allerede krevende situasjon med sykdom, ensomhet og isolasjon blitt verre. Behov for hjelp og rehabilitering blitt enda større, og alt dette forsterkes og forverres med en helt ny og skremmende sitasjon med smittefare og redsel for å bli syk av COVID-19 i tillegg.

Det som er felles for oss alle, er at vi ikke vet hvor lenge dette vil vare, og hva vil bli den nye hverdagen – eller normalen etter COVID-19?

Sårbare grupper ble et fremhevet tema under COVID-19

Personer som har behov for hjelp og bistand etter operasjoner, kreftbehandling, ulykker og varig sykdom,  er en av de sårbare gruppene som har vært og fortsatt er hardt rammet av COVID-19-pandemien. Planer for opptrening, fysioterapi, ernæringsveiledning og både fysisk og psykisk veiledning ble stoppet – liv ble satt «på vent».

For noen grupper, for eksempel personer med store sansetap som syn og hørsel, har situasjonen vært spesielt vanskelig. For hvordan er det å fungere i et samfunn med sosial distansering når du er døvblind og kommuniserer taktilt?

Første fase med sosial distansering og isolasjon vil være preget av behov for informasjon og trygghet. Mange i denne gruppen bor alene, og har få eller ingen å kommunisere med. Hva er konsekvensene for disse, og hva er viktig læring av grep som ble gjort i denne perioden.

Arbeidsrettet rehabilitering

Mange var godt i gang med viktig arbeidsrettet rehabilitering – å få flere ut i arbeid er det viktigste målet for bærekraftig verdiskapning i samfunnet. Arbeid er helt vesentlig i menneskers liv og har betydning for økonomi, fysisk og psykisk helse.

Med riktig rehabilitering kan personer som har funksjonstap, eller har gjennomgått omfattende og langvarig sykdom, komme tilbake i arbeid. Dette krever kontinuitet – og tett oppfølging gjennom en behovsprøvet rehabiliteringsplan utarbeidet av begge parter. Dette arbeidet må ikke stoppe opp! Dette må prioriteres slik at vi får flere ut i arbeid.

Innovasjon i praksis

Mange av våre medlemsorganisasjoner tok grep. «Hvordan kan vi utnytte digitale flater når personlig kontakt ikke er mulig?» Hvilke tjenester kan leveres gjennom digital kommunikasjon, og hva kan vi få opp raskt og enkelt?

• Samtaler og oppfølging på video og eventuelt telefon
• Støttesamtaler, for ernæring og egen helse
• Psykologsamtaler
• Fysioterapi og ergoterapi på video
• Tolketjenester på video
• Lavterskel tilbud som for eksempel Spør oss, fra Statped
• Face time, zoom, Whats-up, interaktive chatfunksjoner og informative hjemmesider, samt møter på teams er eksempler på kommunikasjonsplattformer som er tatt i bruk i stor grad

Dette er innovasjon i praksis, og tjenester som kan videreutvikles og sees på som en del av det tjenestetilbudet som leveres fra et bredt mangfold av tjenesteleverandører til gruppen i fremtiden.

Men, dessverre så opplevde vi at en stor andel ikke hadde mulighet til å ta i bruk tjenestene ovenfor. Mangel på digitalt tilpasset utstyr, mangel på digital kompetanse, mangel på transport til og fra opphold/arbeidstrening. Her må myndighetene legge til rette for at denne målgruppen også får tilrettelagt det praktiske slik at gjennomføring gjennom digitale løsninger faktisk er mulig. 

Hva må myndighetene ta med seg av erfaringene vi nå har gjennom COVID-19?

Hvordan skal vi løfte og videreutvikle dette feltet basert på de erfaringene vi nå har fått under pandemien, og hva må myndighetene ha fokus på:

• Det må settes av mer penger til forskning og utvikling på attførings- og rehabiliteringsfeltet.
• Midler må øremerkes fagutvikling, for tjenesteutvikling basert på de erfaringer som nå er gjort
• Digitalt utstyr må bli en større del av hjelpemiddelverktøy for personer med behov for rehabiliterings – og habiliteringstjenester.